Zentralfriedhof Friedrichsfelde
| Zentralfriedhof Friedrichsfelde | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Tyskland | ||
| Grunnlagt | 1881 | ||
 Zentralfriedhof Friedrichsfelde 52°30′56″N 13°30′38″Ø | |||
Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg i Berlin ble åpnet i 1881 og er blant byens mest kjente kirkegårder. Den er særlig berømt for Gedenkstätte der Sozialisten – æreslund for sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske politikere og aktivister.
Da kirkegården ble grunnlagt i 1881 het den Friedrichsfelde Kommunale Kirkegård, Berlin (På tysk: Berliner Gemeindefriedhof Friedrichsfelde). Fra 1900, da Wilhelm Liebknecht, grunnlegger av SPD, ble gravlagt der, ble kirkegården hvilested for mange av lederne og aktivistene i Tysklands anti-fascistiske, sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelser. I 1919 ble Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, medstiftere av KPD, gravlagt der.
Etter delingen av Berlin etter den annen verdenskrig havnet kirkegården i Øst-Berlin der den ble brukt til å gravlegge DDR-ledere som Walter Ulbricht og Wilhelm Pieck.
Minnesmerker over sosialister
[rediger | rediger kilde]Historie
[rediger | rediger kilde]
25. januar 1919 ble alle de 33 døde etter spartakistopprøret 5. til 12. januar 1919, deriblant den drepte Karl Liebknecht, begravd etter en massedemonstrasjon gjennom Berlin sentrum.
Noen dager senere begravde man de i mellomtiden identifiserte døde revolusjonære, den best kjente var Leo Jogiches, en venn av Rosa Luxemburg. 31. mai 1919 ble et kvinnelik funnet i Landwehrkanalen identifisert som Rosa Luxemburg. Arbeiderforeninger i Berlin møtte mannsterke opp til en sørgetog gjennom de østlige distrikter av Berlin for å hylle Luxemburg da hun ble begravd 12. juni 1919. Til minne om de drepte KPD-lederne og de andre døde revolusjonære ble det i 1920 bestemt å anlegge en passende minnesmerke på sosialistdelen av kirkegården.
På initiativ fra Wilhelm Pieck ble det dannet en minnesmerkekomitee som på 15. juni 1924 la ned en grunnstein. Det fantes imidlertid ennå ikke noen klar plan for hvordan minnesmerket skulle se ut eller hvordan det skulle finansieres. Grunnideen til et monument ble lagt frem på en partidag i KPD i 1925 og var et utkast av Auguste Rodin med navnet Opprør og bestod av en bronsestatue (Genie de la Guerre) som stod foran en mur. Muren var symbol for revolusjonens nederlag i Frankrike i 1871 og som forbindelse med Sovjetunionen og den dertil hørende Kremlmur. Dette utkastet ble forkastet.
I stedet laget Ludwig Mies van der Rohe på oppdrag av Eduard Fuchs et utkast kalt Denkmal für Karl Liebknecht und Rosa Luxemburg og etterhvert Revolutionsdenkmal. Minnesmerket ble satt opp av arbeidere fra Bauhütte Berlin våren 1926 og ble avdekket-imidlertid mens det var uferdig på grunn av manglende penger-13. juni 1926. I de følgende ukene ble det ferdig og kunne virkelig innvies 11. juli 1926. Kommunistene Ernst Meyer, Paul Schwenk og Paul Scholze såvel som medlem av Sozialistischen Bunds Georg Ledebour holdt taler ved innvielsen.
Frem til 1933 var det årlige marsjer og markeringer til ære for Lenin, Liebknecht og Luxemburg (såkalte LLL-uker) ved minnesmerket. I februar 1933 ødela nazister minnesmerkets femtakkede stjerne og rev ned flaggstangen. Ved starten av 1935 gav de nazistiske myndigheter ordre om at minnesmerket skulle bli totalt fjernet. Det samme gjaldt kroppene som hadde vært begravd der.
Den nye æreslunden
[rediger | rediger kilde]
Etter slutten av den annen verdenskrig ble det ødelagte anlegget ikke tilbakestilt. Tradisjonen med minnemarsjer ble imidlertid tatt opp igjen og i 1946 ble en provisorisk kopi av minnesmerket laget av Rohe stilt opp. En nyoppbygning var imidlertid ikke planlagt. I stedet ble det utlyst en konkurranse i 1947 der målet var å få en totalt ny æreslund med navnet Gedenkstätte der Sozialisten. Blant annet deltok hagearkitekt Herta Hammerbacher i konkurransen og utkastet befinner seg i dag i Berlins Arkitekturmuseum.[1]
I september 1949 gav Berlins magistrat ordre om nybygging av et felles minnesmerket for sosialdemokrater og kommunister i den fremre delen av kirkegården. Arbeidene medførte flytting av kister og foregikk fra 1950 under ledelse av Arnold Munter. 14. januar 1951 ble det nye anlegget åpnet. Tilstede ved den høytidelige åpningen var førende politikere i DDR som Wilhelm Pieck, Friedrich Ebert junior og Erich Honecker. Den ble da innviet i sin nåværende form som Gedenkstätte der Sozialisten.
Gjentatte ganger ble det tatt initiativer for å rekonstruere det opprinnelige minnesmerket som hadde stått der fra 1926 til 1935. I 1982 ble det på stedet der minnesmerket hadde stått satt opp en minnetavle med påskriften
På dette fundamentet stod Revolusjonsminnesmerket til minne om Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre revolusjonære kjempere i den tyske arbeiderbevegelsen. Det ble reist i 1926 av Tysklands Kommunistiske Parti etter planer av Ludwig Mies van der Rohe.
I 1984 ble det i anledning 80-årsdagen for grunnstensnedleggelsen arrangert et symposium som tok for seg spørsmål vedrørende Revolusjonsminnesmerkets historie. Der tok man også for seg forbindelsen mellom Ludwig Mies van der Rohe og den kommunistiske arbeiderbevegelsen og allmenne spørsmål vedrørende minnekultur.[2]
Et Liebknecht-Luxemburg-Selskap i Vest-Berlin (dannet i 1968) forsøkte en tid å sette opp det opprinnelige Revolusjonsminnesmerket på nytt i Tiergarten. Tilhengere var blant annet sosialdemokrater som Kurt Neubauer, Werner Sickert og vitenskapsmenn som Wolfgang Abendroth, Ernst Bloch og Walter Jens, men organisasjonen klarte ikke å finansiere foretaket. Arkitekten var også negativ til forslaget.
Hvert år siden drapet på revolusjonslederne Liebknecht og Luxemburg har det funnet sted en Gedenktag der Sozialisten den andre søndagen i januar. Det blir lagt ned kranser, for det meste røde nelliker, på gravene til sosialistene i æreslunden. I DDR var det det statsbærende partiet, SED, som organiserte dette. Disse demonstrasjonene har siden 1990 blitt overtatt av en rekke forskjellige venstreorienterte grupper, partier og enkeltpersoner.
I 2005 var det rett før ledelsen i bydelen Lichtenberg lot æreslunden bli avsperret. De store stenplatene hadde forskjøvet seg og gjorde lunden farlig. Den i 2000 grunnlagte Förderkreis Erinnerungsstätte der Deutschen Arbeiterbewegung Berlin-Friedrichsfelde klarte å skaffe økonomiske midler og fikk så rettet opp manglene i æreslunden.
I 2006 ble det ved siden av minneslunden satte opp en minnestein med påskriften Til Minne Om Ofrene For Stalinismen.
Oppbygging
[rediger | rediger kilde]
Det i 1951 innvidde minnestedet befinner seg umiddelbart til høyre foran hovedinngangen til kirkegården. Anlegget er sirkelrundt og diameteren er rundt 25 meter. Anleggets ytre avgrensing dannes av en fire meter høy mur mens det sentrale punktet er en fire meter høy bauta av porfyr med innskriften «Die Toten mahnen uns».
I den sentrale rondellen rundt bautaen finnes det minneplater over ti personer, hvorav den sist bisatte er Walter Ulbricht. På muren som løper rundt anlegget finnes ytterligere gravtavler, gravstener og bautaer over prominente sosialdemokrater og kommunister fra keisertiden og Weimarrepublikken. I 1950 besluttet politbyrået i SED at personligheter i arbeiderbevegelsen skulle begraves i anlegget. Dette skulle skje i form av urner som enten ble satt inn i den omsluttende ringmuren eller i gravanlegget Pergolenweg. Urnen til Kurt Fischer ble i 1951 den første som ble satt ned.
Monumenter og graver
[rediger | rediger kilde]- Sentral rondell
Innskriftene på minnetavlene lyder (lest med klokken):
- Rosa Luxemburg – 1870–1919 – myrdet
- Karl Liebknecht – 1871–1919 – myrdet
- Ernst Thälmann – 1886–1944 – myrdet
- Rudolf Breitscheid – 1874–1944 – myrdet
- Franz Künstler – 1888–1942 – myrdet
- Franz Mehring – 1846–1919 - død
- John Schehr – 1896–1934 – myrdet
- Walter Ulbricht – 1893–1973 - død
- Otto Grotewohl – 1894–1964 - død
- Wilhelm Pieck – 1876–1960 - død
Ikke alle av disse personene er faktisk begravet i rondellen. Ernst Thälmanns kropp er ikke under tavlen.
- Ringmur (venstre side)
Personer fra det tyske sosialdemokratiet som minnes her med monumenter er Carl Legien, Emma Ihrer, Hermann Müller-Franken, Hugo Haase. Graver og minnesmerker for representanter for tysk og internasjonal sosialistisk fagbevegelse (i alfabetisk rekkefølge): Ignaz Auer, Friedrich Bartels, Adolf Braun, Egon Brückner, Richard Fischer, Adolph Hoffmann, Alwin Krösten, Theodor Leipart, Wilhelm Liebknecht, Waldeck Manasse, Hermann Molkenbuhr, Adolf Ritter, Paul Singer, Johannes Stelling, Margarethe og Robert Wengels, Hermann Weyl og Klara Weyl og Luise Zietz.
- Ringmur (høyre side)
I murnisjer som er forseglet med røde stenplater finnes urnene til (i alfabetisk rekkefølge): Alexander Abusch, Anton Ackermann, Erich Apel, Rudolf Appelt, Martha Arendsee, Bruno Baum, Edith Baumann, Willi Bredel, Otto Büchner, Erich Correns, Franz Dahlem, Hermann Duncker, Friedrich Ebert jr., Gerhart Eisler, Georg Ewald, Arthur Ewert, Max Fechner, Werner Felfe, Kurt Fischer, Wilhelm Florin, Otto Franke, Paul Fröhlich, Fritz Gäbler, Ottomar Geschke, Fritz Große, Gerhard Grüneberg, Georg Handke, Edwin Hoernle, Heinz Hoffmann, Max Keilson, Katharina Kern, Hans Kiefert, Bernhard og Wilhelm Koenen, Alfred Kurella, Werner Lamberz, Helmut Lehmann, Bruno Leuschner, Karl Litke, Paul Markowski, Karl Maron, Hermann und Jenny Matern, Otto Meier, Ernst Melsheimer, Karl Mewis, Josef Miller, Franz Moericke, Albert Norden, Alfred und Fred Oelßner, Paul Oestreich, Josef Orlopp, Heinrich Rau, Hans Rodenberg, Frida Rubiner, Florian Schenk, Hermann Schlimme, Otto Schön, Eugen Schönhaar, Rudolf Schwarz, Paul Schwenk, Fritz Selbmann, Gustav Sobottka, Erich Steinfurth, Rosa Thälmann, Paul Verner, Herbert Warnke, Erich Weinert, Otto Winzer og Friedrich Wolf.
Beslutninger om hvem som skulle få en æresgrav i ringmuren ble tatt av politbyåret i SED. Med unntak av enkelte politikere fra etterkrigstiden hadde alle som her var bisatt en fortid i den anti-fascistiske motstandsbevegelsen. Tilsammen er det satt ned 68 urner her, seks av disse tilhører kvinner.
Utenom urneanleggene befinner det seg på høyre side en ringmur av porfyr med navnene på mennesker som falt i den spanske borgerkrigen og 327 personer som falt i kamp mot fascismen i årene 1933-1945.
Beliggenhet
[rediger | rediger kilde]Gravstedet ligger i Gudrunstraße, Lichtenberg og nås enklest ved å dra til Lichtenberg stasjon med S-Bahn eller U-Bahn. Fra Lichtenberg stasjon kan man spasere til kirkegården på ca 10 minutter eller ta buss 193.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Joachim Hoffmann: Berlin-Friedrichsfelde. Ein deutscher Nationalfriedhof – Kulturhistorischer Reiseführer. Berlin 2001, ISBN 3-360-00959-2
- Klaus Hammer: Friedhöfe in Berlin – Ein kunst- und kulturgeschichtlicher Führer, S. 112–124. Jaron Verlag, Berlin 2006, ISBN 3-89773-132-0
- Volkmar Draeger: Wie geht's altes Haus? – Ruheplatz für Politiker, Künstler und Wissenschaftler – Seiten 151–155. Neues Deutschland Verlag und Druckerei, Berlin 2006; ISBN 3-9807073-7-7
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Zentralfriedhof Friedrichsfelde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Zentralfriedhof Friedrichsfelde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
