«Lincoln»
| «Lincoln» | |||
|---|---|---|---|
.jpg) USS «Yarnall» på East River, i New York City på 1930-tallet. | |||
| Karriere | |||
| Skipstype | Jager | ||
| Nummer | DD-143, G42 | ||
| Klasse | Wickes-klassen | ||
| Bygget | 19. apr. 1930 ved William Cramp and Sons i Philadelphia | ||
| Kjølstrekking | 12. februar 1918 | ||
| Sjøsatt | 9. juni 1918 | ||
| Skjebne | Tatt ut av tjeneste etter andre verdenskrig og hugget i Storbritannia i 1952. | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 1 154 tonn | ||
| Lengde | 95,82 meter | ||
| Bredde | 9,43 meter | ||
| Dypgående | 3 meter | ||
| Framdrift | 35 knop | ||
| Bestykning | 4 x 4 102 mm kanoner, 2 x 3 76 mm kanoner, 12 x 21 533 mm torpedorør, 2 x 7,62 mm maskingevær, 2 x synkeminekastere. | ||
| Mannskap | 122 | ||
«Lincoln» (sjøsatt 9. juni 1918 som USS «Yarnall» (DD-143)) var en Wickes-klassen jager som tjenestegjorde i US Navy som USS «Yarnall», i Den britiske marine som HMS «Lincoln» (G42), Den Kongelige norske marine som «Lincoln», Canadas marine som HMCS «Lincoln» og Sovjetunionens marine som «Druzhny». Hun var i norsk tjeneste fra februar 1942 til juli 1942, da hun ble overført til Canada. «Lincoln» ble bygget av William Cramp and Sons i Philadelphia, USA og ble oppkalt etter John Yarnall (1786–1815), en amerikansk marineoffiser i Den britisk-amerikanske krig. Hun ble sendt tilbake til Storbritannia fra Sovjetunionen etter krigen og ble hugget i 1952.
USS «Yarnall»
[rediger | rediger kilde]Hun ble kjølstrukket 12. februar 1918 i Philadelphia, Pennsylvania, på William Cramp & Sons Ship & Engine Building Company; Sjøsatt 19. juni 1918 med Marie H. Bagley som jordmor. «Yarnall» heiste kommandoflagg på 29. november 1918 med kommandør William F. Halsey, Jr. som kaptein. Som en del av 15. jagerdivisjon tjenestegjorde hun kort med USAs marinestyrker i Frankrike i 1919. 1. januar 1920 hadde hun blitt overført til 5. flotilla, 4 jagerskvadron i Stillehavsflåten og opererte med San Diego som hjemmehavn. Etter en kort periode i Atlanterhavsflåten høsten 1920, ble hun overført til Den fjerne østen og returnerte tilbake til San Diego. Der var hun frem til hun ble satt i reserve 29. mai 1922.
Etter åtte år i reserve, heiste hun igjen kommandoflagg 19. april 1930, med kommandør John F. McClain som kaptein. Hun tjenestegjorde kort på vestkysten før hun ble overført til østkysten i løpet av 1930. På nyåret i 1931 ble Charleston, Sør-Carolina hennes nye hjemmehavn. Med unntak av et toårig opphold i San Diego fra 1934 til 1936, ble hun på østkysten til hun ble lagt i opplag i Philadelphia 30. desember 1936.
Etter utbruddet av andre verdenskrig i september 1939, startet president Franklin D. Roosevelt et program for å styrke den svake Atlanterhavsflåten. USS «Yarnall» avsluttet sin 21-måneders andre pensjonering da hun igjen heiste kommandoflagget 4. oktober 1939 i Philadelphia, med kapteinløytnant John G. Winn som kaptein. Hun ble en del av 11. jagerskvadron i Atlanterhavskvadronen, en liten flåte med den enorme oppgaven å holde krigen ute av den vestlige halvkule. Hun opererte ut av Norfolk, Virginia i Nøytralitetspatruljen til høsten 1940, da USA ble enig med Storbritannia om jagere for baser-avtalen. Hun ble strøket fra US Navys registre 8. januar 1941 og overført til Den britiske marinen.
I britisk tjeneste
[rediger | rediger kilde]USS «Yarnall» var én av de 50 eldre jagerne som ble overført til Den britiske marinen i bytte mot at USA fikk rett til å etablere baser på britisk territorien på den vestlige halvkule. Hun dro til St. John's på Newfoundland, hvor hun ble strøket fra US Navys kommando på 23. oktober 1940; og på samme dag heiste britisk kommandoflagg som HMS «Lincoln» (G42) som en Town-klasse jager, med kommandør G. B. Sayer, RN, som kaptein.
HMS «Lincoln» forlot St. John's 3. november og ankom Belfast i Nord-Irland 9. november. Hun ble videre overført til Londonderry Port hvor hun ble en del av First Escort Group, Western Approaches Command. I nesten et år møtte hun troppetransportskip og godskonvoier ute i Atlanterhavet og eskorterte dem inn til De britiske øyer. Mellom september 1941 og februar 1942 ble jageren bygget om på Woolwich Dockyard. HMS «Lincoln» ble modifisert for eskortetjeneste ved å endre bestykningen for å redusere vekt og gjøre mer plass til synkeminer.
I norsk tjeneste
[rediger | rediger kilde]Etter modifiseringen ble hun overført til Den norske eksilmarinen som «Lincoln». Der tjenestegjorde hun i Western Local Escort Force på Newfoundland-kysten og eksorterte konvoier langs kysten mellom Halifax, Nova Scotia og St. John's.
I kanadisk tjeneste
[rediger | rediger kilde]I juli 1942 ble skipet overført til Den kanadiske marinen som HMCS «Lincoln», men opererte fortsatt med norsk mannskap. Hun deltok i eskortetjeneste i Canada ut 1943, da hun igjen ble overført til Den britiske marine. Hun forlot Halifax den 19. desember 1943 og ankom Londonderry Port 25. desember. I begynnelsen av 1944 ble hun satt i reserve på Tyne.
I sovjetisk tjeneste
[rediger | rediger kilde]Den 26. august 1944 ble hun overført til Den sovjetiske marinen som «Druzhny» (rus: Дружный, nor: «Vennlig»). Hennes videre karriere i Sovjet er omstridt. Ifølge vestlige kilder ble hun kannibalisert til deler for hennes åtte søsterskip som også ble overført til Sovjetunionen. En russisk kilde indikerer at «Druzhny» var i aktiv tjeneste fra 23. september 1944 til krigens slutt. Hun ble returnert til Storbritannia for hugging i august 1952.