Hura | |||
חוּרָה, חוּרָא, حورة | |||
lokal kommune | |||
Land | Israel | ||
---|---|---|---|
Distrikt | Det sørlege distriktet | ||
Koordinatar | 31°17′39″N 34°55′52″E / 31.29417°N 34.93111°E | ||
Areal | 6,646 km² | ||
Folketal | 17 500 (2010)[1] | ||
Folketettleik | 2 633 / km² | ||
Grunnlagd | 1989 | ||
Borgarmeister | Dr. Muhammad Al-Nabari[2] | ||
Hura 31°17′39″N 34°55′52″E / 31.294166666667°N 34.931111111111°E | |||
Kart som viser Hura.
| |||
Wikimedia Commons: Hura, Israel |
Hura eller Houra (hebraisk skrift חוּרָה, חוּרָא, arabisk حورة) er ein beduin-landsby i Det sørlege distriktet i Israel. Han ligg nær Beersheba og ved sidan av byen Meitar. Landsbyen vart grunnlagd i 1989 som ein del av ei løysing staten tilbaud Negev-beduinane, og han fekk status som lokal kommune i 1996.
Hura er ein av sju beduinske kommunar i Negevørkenen med godkjende planar og utvikla infrastruktur. Dei seks andre er Ar'arat an-Naqab (Ar'ara BaNegev), Lakiya, Shaqib al-Salam (Segev Shalom), Kuseife (Kseife), Tel as-Sabi (Tel-Sheva) og byen Rahat, som er den største av dei.[3]
Dei to fremste beduinfamiliane som bur i Hura er Abu Alkian og Al-Atawneh. I følgje Israelsk statistisk sentralbyrå (CBS) var folketalet i Hura 17 500 i desember 2010[4].
Før opprettinga av Israel, var Negev-beduinar eit delvis nomadisk samfunn som hadde vore gjennom ein prosess for å bli bufaste sidan osmansk styre i regionen. Dei fleste forskarane er samde i at beduinane kom til Negev kring 1800, men det er spor etter dei tidlegare òg.[5]
Under Det britiske mandatet gav ikkje styresmaktene eit lovverk til å avgjere og bevare kven som eigde landområda. For å få orden på dette vart landpolitikken til Israel i stor grad tilpassa dei osmanske landreguleringane frå 1858 som det føregåande lovverket. Dermed nasjonaliserte Israel det meste av Negev ved hjelp av statlege landreguleringar frå 1969.[5]
Israel heldt fram linja for å få fast bustad for Negev-beduinane, som dei osmanske styresmaktene tvinga på dei, og det omfatta først regulering og flytting. I 1950-åra flytta Israel to tredjedelar av Negev-beduinane til eit område som var under krigsrett.[5]
Det neste steget var å opprette sju kommunar spesielt for beduinane med betre levevilkår, skikkeleg infrastruktur og og gode offentelge tenester innan helse og utdanning. Men ikkje alle beduinane gjekk med på å flytte frå telta sine til leilegheitene og husa som staten hadde laga for dei. Kring 60% av beduinane i Israel bur i planlagde landsbyar som Ar'arat an-Naqab, medan resten bur i ulovlege heimar spredd over heile Nord-Negev.[6]