Kimono My House Studioalbum av Sparks | ||
Språk | engelsk | |
Utgjeve | 1. mai 1974 | |
Innspelt | Desember 1973 – februar 1974 | |
Studio |
| |
Sjanger | ||
Lengd | 36:19 | |
Selskap | Island | |
Produsent | Muff Winwood | |
Sparks-kronologi | ||
---|---|---|
A Woofer in Tweeter's Clothing (1973) |
Kimono My House | Propaganda (1974)
|
Singlar frå Kimono My House | ||
|
Kimono My House er det tredje studioalbumet til det amerikanske rockebandet Sparks.[8] Plata kom ut i mai 1974 og vert rekna som det kommersielle gjennombrotet deira og fekk god kritikk.
Singelen «This Town Ain't Big Enough for Both of Us» kom ut før albumet. Kimono My House nådde fjerdeplassen på den britiske albumlista og 101. plassen på Billboard 200-lista i USA. Kimono My House vert rekna som eit av dei beste albuma til Sparks.
I 1973, før innspelinga av albumet, hadde brørne Ron og Russell Mael akseptert eit tilbod om å flytta til Storbritannia for å delta i glamrockmiljøet. Den førre besetninga som bestod av Earle Mankey, Jim Mankey og Harley Feinstein vart erstatta med britiske musikarar: Martin Gordon , Adrian Fisher og Norman «Dinky» Diamond vart med i bandet for å spela høvesvis bass, gitar og trommer. Gruppa signerte ein platekontrakt med Island Records og spelte inn Kimono My House i 1974. Sjølv om Mael-brørne hadde ønskt seg Roy Wood for å produsera albumet var han utilgjengeleg, så Muff Winwood vart tilsett i staden. Winwood vart igjen med gruppa for å produsera oppfølgingsalbumet Propaganda seinare i 1974.
Albumettittelen er ei linje frå songen på albumet «Hasta Manana Monsieur», og eit ordspel på tittelen på songen «Come On-a My House», gjort kjent av Rosemary Clooney.[9] Ordspelet var òg blitt brukt tidlegare i tittelen på sporet «Kimona My House» på jazzgitaristen Dick Garcia sitt album frå 1956, A Message from Garcia.[10]
Musikalsk representerte Kimono My House eit stilskifte og ei fokusering av låtskrivinga til Ron Mael (no den udiskutable hovudlåtskriveren). Dei to albuma til Sparks med Mankey-brørne hadde vore forskjellige album som inneheldt ei rekke forskjellige stilar, til dømes ein coverversjon av Rodgers og Hammersteins sin «Do-Re-Mi», «Here Comes Bob», som vart framført av ein liten strykeseksjon , og «The Louvre», som blanda både engelsk og fransk tekst.
Det nye albumet omfamna den meir poporienterte sida av låtskrivinga til Mael-brørne, som tidlegare hadde vore tydeleg i songar som «Wonder Girl» og «High C». No, med utfordrande arrangement av den nye britiske besetninga og den enklare produksjonen til Winwood, var songane meir fokuserte. Albumet passa inn med den noverande populariteten til glamrock - som dominerte hitlistene - spesielt den meir eksperimentelle og elektroniske stilen til Roxy Music og David Bowie. Tekstmessig vart songane verande uvanlege og humoristiske.
Dei lange tekstane var fylte med popkulturelle referansar, ordspel og særeige seksuelt innhald, ofte sunge i falsett av Russell Mael, som skilde Sparks frå andre grupper.
Det spesielle med stilen deira, som blanda poplåtskriving med komplekse tekstar, definerte gruppa for det britiske publikummet deira. Gitarspelet til Adrian Fisher og den klangfulle Rickenbacker-bassen til Martin Gordon var ein viktig del av stilen. Dei nye innspela frå kompetente og innovative musikarar utgjorde ein vellykka formel, men varte berre fram til turneen som følgde utgivinga av Kimono My House, då Gordon fekk sparken før turneen og Fisher etterpå.
Den andre nøkkelkomponenten i Sparks-stilen i denne perioden var klaverspelet til Ron Mael. På dei to førre albuma hadde Ron først og fremst brukt eit Wurlitzer elektronisk piano, men han fann ut at instrumentet ikkje tolte påkjenningane ved å turnera, fordi metallrøyra som genererte tonane ofte gjekk i stykke. Då gruppa flytta til Storbritannia, kjøpte Mael ein RMI Electra-Piano model 300. Dette instrumentet hadde tre grunnleggande lydalternativ, ein pianolyd, ein orgellyd og ein cembalolyd, men Mael brukte berre pianolyden for arbeidet sitt med Sparks.
Sjølv om den tonale kvaliteten var markant dårlegare enn ein Wurlitzer eller ein Fender Rhodes - Mael skildra seinare pianoinnstillinga på Electra-Piano som «utruleg forferdeleg» - hadde RMI fleire oppsiktsvekkande fordeler for ein turnerande musikar. I motsetnad til dei elektromekaniske Wurlitzer- og Rhodes-instrumenta, var RMI eit fullstendig fast instrument, der kvar tone vart generert av sin eigen dedikerte LC-oscillatorkrins, så han var både meir robust og lettare enn ein Wurlitzer, og tonegeneratorkretsane var veldig stabile og vart ikkje ustemte, noko som var eit vanleg problem for mange tidlege elektroniske klaverinstrument som Minimoog-synthesizer. For å kompensera for den heilt grunnleggande lyden til Electra-Piano, mata Mael instrumentet gjennom ein Echoplex-eining, noko som gjev han den svært karakteristiske «flimringa» som har ei viktig rolle på den banebrytande singelen deira «This Town Ain't Big Enough for the Both of Us».
Ron Mael: «Det var første gang eg verkeleg var klar over at teknologi kan gje ein slags mystikk til lyden. Det var ein slags uforgløymeleg kvalitet for RMI-en med Echoplex. Ekte bandforseinking gav det ei litt vinglete kjensle. Den lyden, i desse dagane, kan du til dels etterlikne det, men for å få den tingen treng du det gamle utstyret. Eg er ikkje ein stor samlar av gammalt utstyr, men eg beheldt den Echoplex-en, fordi det er ein så vakker maskin.»[11]
Det visuelle vart hjelpt og støtta av det fysiske nærværet i gruppa. Ron og Russell mjølka det særeigne imaget sitt, med tannbørstebarten til Ron, den reserverte garderoben hans og og vanlegvis stille åtferda sett i diametral motsetnad til dei lange krøllene til den yngre broren hans og den energiske og flamboyante scenepersonlegdomen. Samla skapte stilen og utsjånaden deira ein sensasjon, og produserte det som for massepublikummet såg ut til å vera ein «suksess over natta».
Det som høyrest ut som ei tutande saksofonlinje på slutten av «Ekvator», er faktisk ein mellotron spelt av Ron Mael. Den forførande kviskringa på sporet kom frå Russel Mael med lydbandet på høg snøggleik.[12]
Det originale konseptet for plateomslaget kom frå Ron Mael, som var inspirert av eit japansk propagandafotografi frå andre verdskrigen han hadde sett i ei gammal krigstidsutgåve av magasinet Life. Det originale bildet avbilda to japanske kvinner i tradisjonell kjole som foraktande held nasa med ei hand medan dei heldt eit fotografi av den britiske statsministeren Winston Churchill. Men i staden for Churchill-biletet erstatta Mael ei heimalaga etterlikning av plateomslaget til det førre albumet til Sparks, A Woofer In Tweeter's Clothing.
Den endelege versjonen av plateomslaget vart utført av det same teamet som skapte dei klassiske tidlege omslaga til Sparks sine platekameratar, Roxy Music — markedsdirektøren Tim Clark for Island Records, fotografen Karl Stoecker og stylisten Nicholas de Ville. Det er kjent for å ha verken namnet på bandet eller albumtittelen på seg.
Dei to kvinnene avbilda, i kimono, var skodespelarane Michi Hirota og Kuniko Okamura. Dei var medlemmer av Red Buddha Theatre frå Japan leia av Stomu Yamashta, som opptredde i London på den tida. Hirota vart intervjua i 2014 og fortalte: «Me var begge skodespelarinner som turnerte med eit japansk teaterselskap i Europa og USA. Mannen min Joji Hirota var musikalsk leiar. Eit plateselskap (Island Records) kom til direktøren vår på jakt etter japanske kvinner, og vi vart bedne om å gjera modelleringa. Eg er kvinna til høgre (med vifta). Me vart ikkje fortalde så mykje, dei lét oss berre vandre rundt. Me visste ikkje korleis me skulle ordna håret ordentleg eller korleis me skulle fiksa kimonoen vår. Det var ingen til å kle oss. Økta tok fire eller fem timar. Det hadde ein stor innverknad, men eg syntest eg såg litt stygg ut.»
På spørsmål om det var nokre andre bilete frå økta, sa Hirota: Ja, eg beheldt eitt Polaroid-bilete der eg såg ganske kawaii ut (søt på japansk), som Karl slapp på golvet. Håper dette er i orden med han. Eg har det i det personlege fotoalbumet mitt.[13][14]
I 1980 la Michi Hirota (på høgre på biletet) vokal til David Bowie-songen «It's No Game».[15][16]
Baksida inneheld bandnamnet, albumtittelen, liste over songar og bilete av bandmedlemmene. Innsida av omslaget til den originale vinylplata vart trykt med eit komplett sett med songtekstar på den eine sida og eit svart-kvitt fotografi av Mael-brørne, innramma i eit søkelys, på baksida.
Kimono My House vart ei populær utgiving, og nådde fjerdeplassen på UK Albums Chart, og vart tildelt gullstatus av British Phonographic Industry i september 1974.[17][18] Singelen «This Town Ain't Big Enough for Both of Us» var ein overraskande hit og nådde andreplassen på UK Singles Chart,[19] og selde til sølvplate i juni 1974. Han vart halde unna topplasseringa av The Rubette sin tyggegummipoplåt «Sugar Baby Love», som låg på toppen av lista i fire veker. Den andre singelen til Sparks frå Island-tida, «Amateur Hour», nådde topp 10 i Storbritannia seinare same sommaren.[19]
Utanfor Storbritannia gjorde Kimono My House og singlane frå albumet ein stor innverknad over heile Europa, særskild i Tyskland, der begge singlane nådde 12. plassen. I USA nådde albumet 101. plassen på Billboard 200.[20] Dei to platene deira på Bearsville Records hadde hausta kritikerros, men seld dårleg. Den einaste dei hadde oppnådd på salslistene tidlegare hadde vore for «Wonder Girl», som hadde vore ein mindre regional hit og hadde snike seg inn på den nedre delen av Cashbox-lista på 92. plassen.[21] I staden for «Amateur Hour», vart «Talent Is an Asset» vald som den andre singelen frå albumet i USA, og den tredje frå albumet i New Zealand.
Meldingar | |
---|---|
Karakter | |
Kjelde | Karakter |
AllMusic | [1] |
Classic Rock | 9/10[22] |
Mojo | [23] |
Overdose | B+[24] |
Q | [25] |
Record Collector | [26] |
Etter utgivinga publiserte New Musical Express ei entusiastisk melding som kalla albumet «ein umiddelbar klassikar». Kritikaren Ian Mac Donald skreiv at alle songane «høyrest ut som standardar», og la til «denne plata får deg til å hoppa i alle forstandar» før han konkluderte: «Kimono My House er det verkelege gjennombrotet - eg trur du kjem til å elska det».[27] Sounds roste det friske materialet og sa «musikken er heilt ny og nyskapande».[28] I ei melding av Kimono My House for Rolling Stone i 1974 likte Gordon Fletcher dei «snodige» tekstane til Ron Mael, som han meinte avslørte «eit unikt (om enn litt skeivt) perspektiv og ein flyktig sans for humor», men fann ut at dei hadde ein tendens til å bli tilsløra av den «tilslørande» produksjonen til Windwood.[29] Fletcher kritiserte vidare synginga til Russell Mael på albumet som «eit skuffande forsøk på forståeleg vokal».[29] The Spokesman Reviews sin kritikar skreiv at det var «det mest forfriskande tiltalande» albumet «som eg har høyrt på lengre enn eg kan hugsa for augneblinken». Kritikaren Robert Hilburn skreiv at songane var «rike på kraft» med «flotte harmoniar og dynamiske tempoendringar».[30]
Den engelske songaren og The Smiths-frontmannen Morrissey har ofte sitert Kimono My House som eit av favorittalbuma hans og skreiv eit kjend brev til NME, i ein alder av 15, der han framhevar dydane på albumet. Seinare fortalde han Mael-brørne at det hadde vore ein viktig innverknad på at han bestemte seg for å ta fatt på ein musikkarriere.[31] I 2010 inkluderte Morrissey det i ei liste over sine 13 favorittalbum gjennom tidene for The Quietus.[32] Den islandske songaren Björk har òg kåra albumet til ein av favorittane sine gjennom tidene.[33][34] Steve Jones, gitarist og komponist for Sex Pistols, hylla òg albumet, og sa at i 1974 «var det første Be-Bop Deluxe-albumet, Axe Victim , og Sparks sitt Kimono My House begge store album for meg og Cookie [Paul Cook]. Me sat på soverommet hans i timevis og lytta til dei».[35] John Frusciante frå Red Hot Chili Peppers kalla gitarspelet til Adrian Fisher på Kimono My House og oppfølgjaren Propaganda som ein av innverknadene hans for albumet By the Way.[36] Albumet vart omtalt i Robert Dimery-boka 1001 Albums You Must Hear Before You Die.[37] I 2020 vart albumet rangert som nummer 476 på Rolling Stone si liste over dei 500 beste albuma gjennom tidene.[4]
Kimono My House vart ommastra og gjeve ut på ny av Island i 1994 og 2006. Den første utgåva av Island Masters la til B-sidene «Barbecutie» og «Lost and Found». '21st Century Edition' la til eit konsertopptak av «Amateur Hour» spelt inn av den neste (1975) besetninga av gruppa og med platenotat av Paul Lester, nestleiar for Uncut.
Ei ommastra 40-årsjubileumsutgåve kom ut 15. desember 2014 på vinyl, og inkludert tidlegare ikkje utgjeve demomateriale frå arkiva til bandet.[38] Samtidig med utgivinga vart heile albumet framført, saman med det 35-mann store Heritage Orchestra, på Barbican Center 19. og 20. desember, der bandet òg framførte heilt nye orkesterarrangement av Nathan Kelly. Programmet inneheldt òg songar frå dei 22 andre albuma deira.[39] Den andre datoen vart lagt til etter at den første konserten vart utseld.[40]
Som ein del av konsertane med Heritage Orchestra gav bandet ut songen «Thank God It's Not Christmas» som singel. Stewart Mason frå AllMusic sa: «Eit av dei mange høgdepunkta på den fenomenale Kimono My House, er «Thank God It's Not Christmas» den arketypiske songen frå Island Records-tida til Sparks. Sologitaren til Adrian Fisher og pianoet til Ron Mael duellerer insisterande med ein framtredande strykerseksjon, medan Russell Mael syng ein vekselvis skeiv og deprimerande tekst om ønsket om å finna aktivitetar som distraherer ein sjølv frå eit sakte oppløyst forhold. Teksten er verkeleg praktfull, både i bokstaveleg tyding og måten dei jobbar med musikken på, og skapar ein rytmisk motmelodi som gjenspeglar gitarlinja til Fisher, og Muff Winwood sin krystallklare produksjon understrekar dei svevande, hymneelementa frå songen. Sjølv om «Amateur Hour» og «This Town Ain't Big Enough for Both of Us» var hittane og «Here In Heaven» er meir elska av fansen, er «Thank God It's Not Christmas» kanskje høgdepunktet på albumet.»[41]
Alle songar er skrivne av Ron Mael, utanom der andre er nemnde.
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
1. | «This Town Ain't Big Enough for Both of Us» | 3:05 |
2. | «Amateur Hour» | 3:37 |
3. | «Falling in Love with Myself Again» | 3:03 |
4. | «Here in Heaven» | 2:48 |
5. | «Thank God It's Not Christmas» | 5:07 |
Nr. | Tittel | Låtskrivar(ar) | Lengd |
---|---|---|---|
6. | «Hasta Mañana, Monsieur» | Russell Mael, Ron Mael | 3:52 |
7. | «Talent Is an Asset» | 3:21 | |
8. | «Complaints» | 2:50 | |
9. | «In My Family» | Russell Mael, Ron Mael | 3:48 |
10. | «Equator» | 4:42 |
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
11. | «Barbecutie» | 3:07 |
12. | «Lost and Found» | 3:19 |
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
11. | «Barbecutie» | 3:07 |
12. | «Lost and Found» | 3:19 |
13. | «Amateur Hour (Live at Fairfield Halls, Croydon, London, 9. november 1975)» (med Indiscreet-besetninga til Sparks) | 4:44 |
Nr. | Tittel | Låtskrivar(ar) | Lengd |
---|---|---|---|
11. | «When I Take the Field on Friday» (1973 Demo) | 2:45 | |
12. | «Barbecutie» (1973 Demo) | 2:56 | |
13. | «Windy Day» (1973 Demo) | Ron Mael, Russell Mael | 3:46 |
14. | «Marry Me» (1973 Demo) | 3:07 |
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
15. | «A More Constructive Use of Leisure Time» (1973 Demo) | 3:37 |
16. | «Alabamy Right» (1973 Demo) | 2:27 |
17. | «My Brains and Her Looks» (1973 Demo) | 3:13 |
Liste (1974–75) | Plassering |
---|---|
Australia (Kent Music Report)[42] | 22 |
Canada Top Albums/CDs (RPM)[43] | 58 |
Nederlandske album (MegaCharts)[44] | 10 |
Britiske album (OCC)[17] | 4 |
US Billboard 200[20] | 101 |
Region | Salstrofé | Salstal |
---|---|---|
Storbritannia (BPI)[18] | Gull | 100 000^ |
^salstala er basert på sertifiseringa aleine |
477: Moanin in the Moonlight Howlin Wolf |
Plassering på lista til Rolling Stone frå 2020 over dei 500 beste albuma gjennom tidene 476 Kimono My House Sparks |
475: Sheryl Crow Sheryl Crow |