Aasmund Halvorsen Vinje | |||
---|---|---|---|
Født | 25. juli 1851[1] Etne | ||
Død | 4. des. 1917[2] (66 år) | ||
Beskjeftigelse | Politiker | ||
Embete |
| ||
Barn | Torkell Vinje | ||
Parti | Venstre Moderate Venstre | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | St. Olavs Orden | ||
Aasmund Halvorsen Vinje (født 25. juli 1851 i Etne, død 4. desember 1917 i Stavanger) var en norsk lærer, lensmann, tollkasserer og politiker.
Vinje var innvalgt på Stortinget fra Stavanger amt i seks perioder fra 1886 til 1906, først for Venstre, fra 1889 for Moderate Venstre. Han satt hele tiden i Næringskomiteen, og var lagtingspresident 1903–1905. Han var landbruksminister i Christian Michelsens regjering under unionsoppløsningen 1905, men gikk ut av regjeringen 6. november 1906.
Vinjes viktigste politiske arbeid var hans innsats var i konsulatsaken, der han som et kompromiss foreslo straks å vedta en egen lov om norske konsuler. Forslaget fikk stort flertall i Stortinget og dannet grunnlag for en fredelig overgang til unionsoppløsing.[3][4]
Han ble uteksaminert fra Stord seminar i 1871 og virket som lærer i over 20 år, fra 1884 som bestyrer ved Kopervik folkeskole. Fra 1892 til 1905 var han lensmann i Skudenes og magistrat i Skudeneshavn. Fra han trådte ut av Michelsens regjering i 1906, virket han som tollkasserer i Drammen til 1911, deretter i Stavanger.
Vinje var ordfører i Kopervik 1884–1892.
Han ble i 1896 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør av 2. klasse i 1904 og til kommandør av 1. klasse i 1906 «for statsborgerlig og embedsfortjeneste».[5] Vinje ble også tildelt 7. juni-medaljen.
Han var gift med Borghild Sophia Fostvedt (1853–1908) og var far til Torkell Vinje (1879–1955), stortingsrepresentant for Høyre 1931–1949.[6]