Adrien Duport
| Adrien Duport | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. feb. 1759[1][2] Paris | ||
| Død | 6. juli 1798[1][2] (39 år) Gais | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, magistrate | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | College of Juilly | ||
| Parti | Feuillantklubben | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Philalethes | ||
Adrien Jean-François Duport (født 24. februar 1759 i Paris, død 6. juli 1798 i Gais ved Appenzell i Sveits) var en fransk politiker under den franske revolusjon.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Adrien Duport stammer fra en familie av den såkalte noblesse de robe og var sønn av en parlementsråd. Han studerte rettsvitenskapene og ble selv ansatt som jurist ved parlementet i Paris. Der stod han i opposisjon mot ministrene Charles Alexandre de Calonne og Étienne Charles de Loménie de Brienne.
Hans tidlige skrifter viser en mann som leste Jean-Jacques Rousseau og Voltaire, mens hans idealer var tettere opp mot Montesquieus og mot fysiokratenes tanker. Han var influert av Cesare Beccarias Dei Delitti e delle Pene hva gjeldt rettsreform. Siden 1784 var han en tilhenger av mesmerismen.
Han ble sentral for parlementets makthevdelse overfor absolutismwn, og beveget seg tettere opp mot de synspunkter som ble fremført av Antoine Barnave og Jean Joseph Mounier. Han delte sine samtidiges entusiasme for den amerikanske revolusjon, og ble kjent med Lafayette.
I årene 1787 og 1788 profilerte han seg som en av anførerne av «de privilegertes opprør». ImnNovember 1788 initierte han sammen med Condorcet grunnleggelsen av «de tredves komité», som fikk en betydelig innflytelse på grunnleggelsen av «patriotenes parti».
Den franske revolusjon
[rediger | rediger kilde]Han ble adelsdeputert i nasjonalforsamlingen i 1789, og gjorde seg bemerket som en av sin stands mest venstresinnede representanter og kjempet blant annet for alminnelig stemmerett. Han stod Antoine Barnave og Alexandre de Lameth nær, og utøvet sammen med dem stor innflytelse som en i det såkalte «triumviratet». Særlig for revolusjonens reformer på rettsvesenets område var han av betydning.
Etter kongens mislykkede fluktforsøk i 1791 ble Duport en av hans rådgivere. Duport forsøkte å forsvare kongen; som medlem av kommisjonen som skulle avhøre konen fant han unnskyldende omstendigheter. Den 14. juli 1791 opponerte gam mott den formelle anklage mot kongen. Med dette hadde han skilt seg ad fra jakobinere, og sluttet seg da til feuillantene.[3]
Han tjenestegjorde etter nasjonalforsamlingens oppløsning som embedsmann, som leder for kriminalretten i Paris, og kom seg unna under skrekkveldet. Først var han blitt attestert Georges Danton under 10. august 1792-opprøret. Når han klarte å komme seg unna til Sveits, skyldtes det virnemål fra Jean-Paul Marat.[4]
Han kom hjem igjen etter Thermidorkrisen, oghg bekjente seg da åpent som tilhenger av det konstitusjonelle monarki, engasjerte seg videre for de formuendes interesser, og fant - trass i den alminnelige nødssituasjon - ingen forståelse for de eiendomsløses situasjon. Han forlot etter fructidor atter Frankrike og døde som emigrant.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65q8c7b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12449380f, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/174005/Adrien-Jean-Francois-Duport
- ^ Fra tale av Danton under hans rettssak, transproibert i Discours de Danton ed. A. Fribourg, SHRF, 1910
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon. Akademie-Verlag, Berlin 1989; ISBN 3-05-000801-6
- Walter Markov, Albert Soboul: 1789 – Die Große Revolution der Franzosen. Urania-Verlag, Leipzig Jena Berlin; 1. Auflage 1989; ISBN 3-332-00261-9