Ali Amini
 | Uoversatt: Denne artikkelen er ikke fullstendig oversatt til norsk |
| Ali Amini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. des. 1905 Teheran | ||
| Død | 12. des. 1992[1][2] (87 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Teheran Faculté de droit et des sciences économiques de Paris Universitetet i Grenoble Dar ul-Funun | ||
| Mor | Fakhr-ol-Dowleh | ||
| Parti | Nasjonalfronten | ||
| Nasjonalitet | Iran | ||
| Gravlagt | Cimetière de Passy | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
| 34th Prime Minister of Iran | |||
| 5 May 1961–19 July 1962 | |||
| Forgjenger | Jafar Sharif-Emami | ||
| Etterfølger | Asadollah Alam | ||
| Ambassador of Iran to the United States | |||
| 24 January 1956–22 May 1958 | |||
| Forgjenger | Nasrollah Entezam | ||
| Etterfølger | Ali Gholi Ardalan | ||
| Minister of Justice | |||
| 7 April 1955–24 January 1956 | |||
| Minister of Finance | |||
| 19 August 1953–6 April 1955 | |||
| Forgjenger | Nezam-ed-din Emami | ||
| Etterfølger | Nasrollah Jahangir | ||
| Minister of Economy | |||
| 5 August 1951–16 July 1952 | |||
| Forgjenger | Shamseddin Amir-Alaei | ||
| Etterfølger | Bagher Kazemi | ||
| 23 March 1950–26 June 1950 | |||
| Member of the National Consultative Assembly | |||
| 12 June 1947–28 July 1949 | |||
Ali Amini (persisk: علی امینی; 1905–1992) var en iransk politiker som var statsminister i Iran fra 1961 til 1962. Han hadde flere ministerposter på 1950-tallet og tjenestegjorde som medlem av parlamentet mellom 1947 og 1949.
Amini ble bredt ansett[av hvem?] som «en beskyttet person»[klargjør] av De forente stater"[3] og en «pro-amerikansk liberal reformator».[4]
Tidlig liv og utdanning
[rediger | rediger kilde]Amini ble født 12. september 1905 i Teheran.[5] Han var barnebarn av Mozaffar ad-Din Shah Qajar gjennom moren, Fakhr-ol-dowleh.[6] Faren hans var en politiker i Qajar-perioden, Mohsen Amin-ol-dowleh.[6]
Han fullførte studiene først ved Dār ul-Funun og deretter i Frankrike der han ble mottok en grad i jus fra Grenoble University,[7] etterfulgt av doktorgrad i økonomi fra Paris. Doktoravhandlingen hans dreiet seg om utenrikshandelsmonopolet i Iran.[8]
Da han returnerte til Iran ble han ansatt ved Justisdepartementet av Ali Akbar Davar.[5]
Karriere
[rediger | rediger kilde]Amini var en av grunnleggerne av Demokratpartiet i Iran, og ble valgt inn i parlamentets 15. periode på dets liste.[5] Hans første ministerpost var i regjeringen til Ali Mansur.[5]
Han tjenestegjorde som minister i Muhammed Mossadeghs regjering, men brøt med Mosaddegh i juli 1952. Senere ble han betraktet som en «forræder» av Nasjonalfronten på grunn av samarbeidet med regjeringen etter kuppet i 1953.[7] Han ble økonomiminister i regjeringen til Fazlollah Zahedi og forble i embetet til 1955.[7] Deretter ble han utnevnt til justisminister under Hossein Ala i 1955.[5][9] Han ble utnevnt til ambassadør til USA i 1956, en posisjon han holdt til 1958.[5][9]
Hans holdninger var så pro-amerikanske at de gjorde sjahen ukomfortabel. Mohammad Reza Shah mistrodde spesielt Aminis popularitet og vennskap med den daværende senatoren John F. Kennedy.[8] Derfor endte hans tjenestetid i 1958.[7]
På 1950-tallet var Amini kandidat til statsministerposten. Han ble utnevnt til statsminister i 1961. Imidlertid ble han erstattet av sjahens nære venn og betydelig jordeier i Birjand, Asadollah Alam i juli 1962. På slutten av 1970-tallet forsøkte Amini et politisk comeback i Iran i en alder av 70 år. Han tjenestegjorde som rådgiver for sjahen de siste dagene av Pahlavi-dynastiet.
Personlig liv
[rediger | rediger kilde]Amini giftet seg med Batoul Voosough (død 1992) i 1932, og de fikk en sønn, Iraj.[10] Hun var datter av Hasan Voosough Al Dawlah, hvis bror var Ahmad Qavam.[6]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Amini ble tildelt storkors av Æreslegionen i 1962.[11]
Senere år og død
[rediger | rediger kilde]I 1979 flyttet Amini til Paris. Der ledet han «Fronten for Irans frigjøring», en monarkistisk opposisjonsgruppe.[12] Han klaget over interne stridigheter blant de landsforviste iranske monarkistene.[12] Hans selvbiografi ble publisert av Harvard University.
Han døde i Paris 12. desember 1992, 87 år gammel[10] og ble begravet på Cimetière de Passy.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009523, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 107962069[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Cambridge History of Iran. 7. Cambridge University Press. 1990. s. 275. ISBN 9780521200950.
- ^ Parvin Paydar (1995). Women and the Political Process in Twentieth-Century Iran. Cambridge University Press. s. 139. ISBN 978-0-521-59572-8.
- ^ a b c d e f Abbas Milani (2008). «Ali Amini». Eminent Persians: The Men and Women who Made Modern Iran, 1941-1979. 1. Syracuse, N.Y.: Syracuse University Press. s. 63–71. ISBN 978-0815609070.
- ^ a b c James A. Bill (1988). The Eagle and the Lion. The Tragedy of American-Iranian Relations. New Haven and London: Yale University Press. s. 107–108. ISBN 978-0-300-04412-6. doi:10.12987/9780300159516-006.
- ^ a b c d Barry Rubin (1980). Paved with Good Intentions (PDF). New York: Penguin Books. s. 106. Arkivert fra originalen (PDF) 21. oktober 2013.
- ^ a b Ehsanee Ian Sadr (2013). To whisper in the king's ear: Economists in Pahlavi and Islamic Iran (thesis). University of Maryland, College Park. s. 36.
- ^ a b Agent or Client: Who Instigated the White Revolution of the Shah and the People in Iran, 1963? (thesis). University of Manchester. 2015. s. 49–50.
- ^ a b Moin, Baqer (17. desember 1992). «Obituary: Ali Amini»
. The Independent.
- ^ «Ali Amini; Foe of Iran's Islamic Government». Los Angeles Times. 17. desember 1992.
- ^ a b «Rivalry complicates Iranian exile struggle». The Christian Science Monitor. 3. juli 1986.
