Alma Siedhoff-Buscher

Alma Siedhoff-Buscher
Født4. jan. 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kreuztal
Siegen[5]
Død25. sep. 1944[1][2]Rediger på Wikidata (45 år)
Dreiech-Buchschlag[5]
BeskjeftigelseDesigner, kunsthåndverker, snekker, fotograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedBauhaus[5]
Schule Reimann[5]
Unterrichtsanstalt des Kunstgewerbemuseums Berlin[5]
EktefelleWerner Siedhoff (1926–)[5][6]
BarnJoost Siedhoff[7]
NasjonalitetDet tyske riket
Alma Siedhoff-Buscher på Commons

Alma Siedhoff-Buscher (1899–1944) var en tysk designer og kunsthåndverker som tilhørte Bauhaus-skolen i Weimar og Dessau. Hun regnes som den fremste designer av barneromsmøbler og leker ved Bauhaus. Siedhoff-Buscher er særlig kjent for møblene til barnerommet i Haus am Horn. Huset ble innskrevet på UNESCOs liste over tyske verdensarvsteder i 1996. I 1920-årene utviklet hun et byggesett i tre for barn. Dette ble reintrodusert på markedet i 1970-årene og var fremdeles i salg i 2021. Da andre verdenskrig brøt ut ble Siedhoff-Buscher innrullert i Wehrmacht som vever. Hun døde i 1944 under et bombeangrep mot bydelen der veveriet lå.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Siedhoff-Buscher ble født 4. januar 1899 i Kreuztal ved Siegen, i det nåværende Nordrhein-Westfalen. Hennes far arbeidet ved jernbanen. Hun avsluttet elleve års grunnskole i 1916 i Berlin og gikk deretter på Elisabeth-Frauenschule Berlin. Siedhoff-Buscher utdannet seg i håndverksfag ved Schule Reimann og kunstindustrimuseet i Berlin. Fra 1922 til 1927 studerte hun ved Bauhaus.[8][9]

Barneværelset i Haus am Horn.
Foto: Steffen Schmitz
Barneromsmøbelet ti24 som ble presentert i Haus am Horn-utstillingen i 1923 kunne anvendes til flere formål, etter barnets alder. Utstilt i snekkeravdelingen i Bauhaus, Dessau-Roßlau.
Foto: Wuselig
Med byggesettet Kleines Schiffbauspiel tilfredsstilte Siedhoff-Buscher kravet til Walter Gropius, om et populært og samtidig industrivennlig produkt. Leketøyet kan bygges etter en fastsatt plan,men også til å skape nye figurer, etter fri fantasi. De 22 klossene er laget i lyse og klare farger, «bauhausfargene» rød, gul og blå, utvidet med grønn og hvit. I esken legges klossene som en sammenhengende rektangulær blokk. Utstilt i Bauhaus-Museum Weimar. Leketøyet er per 2021 fremdeles i produksjon.[10]
Foto: Axel Hindemith
Kastedukkene (1924) ble patentert og satt i produksjon i 1926. Utstilt i Bauhaus-Museum Weimar.
Foto: Nightflyer
Malfiebel (norsk: Malings-ABC) en første lærebok i maling, av Alma Siedhoff-Buscher. Utgitt på Verlag Otto Maier Ravensburg. Utstilt i Bauhaus-Museum Weimar.
Foto: Wuselig
Kulespill, ca. 1924.
Foto: Wuselig

Studiene ved Bauhaus ble innledet av et kurs holdt av Johannes Itten. Senere tok hun timer hos Paul Klee og Vasilij Kandinskij. Klee og Kandinskij ga henne attest som begavet og intelligent. En litt dårlig arbeidsmetode ble ifølge Klee og Kandinskij kompensert med «frigjøring av naturlige krefter».[11] Arbeidsmetode var sentralt for rektor Walter Gropius i hans krav til Bauhaus-studenter og ansatte. Etter en kort periode med eksperimentering, pukket han alltid på produktivitet og effektivitet for å kunne samvirke med industrien. For Gropius betydde «frigjøring av naturlige krefter» at de kvinnelige studentene gikk til veveriet.[11]

Alma Buscher som hun da het, protesterte mot nedarvede rolleforventningene om kvinnelige håndverkeres naturlige plassering. Hun begynte sine studier på veveriet som ble ledet av Georg Muche og Helene Börner, men det var ikke der hun ønsket å være. I et brev til Gropius i 1923 skrev hun blant annet at «allerede som barn hatet jeg alt som hadde å gjøre med strikking, broderi osv, men jeg ville forsøke det likevel, fordi jeg trodde det var mulig å betvinge ethvert materiale, dersom man bare hadde et oppriktig ønske om og vilje til å få det til. Nå vet jeg at det går, men bare så vidt. Jeg ber derfor om oppsigelse fra veveriet.»[11] Brevet ble ikke sendt. Men hun hadde bestemt seg, og med støtte av Muche og Josef Hartwig gikk hun videre til den mannsdominerte skulpturklassen i løpet av året.[8]

I 1925 flyttet hun med Bauhaus til Dessau, og fortsatte å arbeide der, i første omgang som student, senere som medarbeider.[8]

Hun giftet seg i 1926 med danseren og skuespilleren Werner Siedhoff ved Oskar Schlemmers Bauhausbühne (Bauhaus-scene eller -teatret). Samme år ble deres sønn Joost født og i 1928 datteren Lore. Den unge familien Siedhoff-Buscher tok aktivt del i det sosiale liv til Bauhaus-skolen, med utflukter og fester.[11]

For å kunne produsere mer og dermed skaffe seg inntekter, søkte Siedhoff-Buscher Bauhaus om eget atelier, men fikk avslag fra Gropius. Hennes virksomhet befant seg ifølge Gropius i periferien av hva Bauhaus hadde bruk for. Hun kunne likevel få bli, da hun var populær blant studentene og de øvrige ansatte. I 1927 som var hennes siste år ved Bauhaus, designet hun bøker og utklipps-sett for barn, for Verlag Otto Maier, i Ravensburg.[9][12]

Etter tiden i Bauhaus, fulgte hun sin mann og familie til stadig nye steder, i hans arbeid som skuespiller. Etter at datteren Lore ble født i 1928, er det ingen kunstnerisk produksjon å spore etter Siedhoff-Buscher. Etter 1933 gikk de kunstnerkretsene hun hadde vært medlem av, i oppløsning, som følge av nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Til sin mann ga hun likevel uttrykk for at hun ikke var bitter. «Bitterhet er dumhet», var hennes utsagn.[12][9][8]

Siedhoff-Buscher ble ved utbruddet av andre verdenskrig innrullert som tjenestepliktig. Hun ble utkommandert til å arbeide ved et veveri som laget uniformer for Wehrmacht. Veveriet lå i bydelen Buchschlag i byen Dreieich, sør for Frankfurt am Main. Den 21. september 1944 skrev hun til sin sønn Joost, senere en kjent skuespiller, at «selv i trøstesløse tider finnes det lykkelige stunder, og dem skal man ta med seg». Under et bombeangrep mot Buchschlag fire dager senere, den 25. september 1944 mistet hun livet.[13][8][9]

Verk

[rediger | rediger kilde]

Barneværelset i Haus am Horn

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med den store Bauhausutstillingen i 1923 tegnet hun møblene for barneværelset i mønsterhuset Haus am Horn. Barnerommet lå mellom kjøkkenet og kvinnens soverom. Det hadde en vask og en dør til terrassen. En av veggene var malt slik at den kunne brukes som skrivetavle.[14]

Siedhoff-Buschers design for Haus am Horn var inspirert av den arkitektoniske stilarten konstruktivismen og av Montessoriskolens ideer. Det modulbaserte møblementet var farget i primærfarger, med enkelte hvite felter. Siedhoff-Buscher mente at fargerikdom skapte glede hos barnet og at dette var en viktig faktor ved oppdragelsen. Møblene kunne ha flere funksjoner og dermed gjenbrukes i samsvar med barnets behov etter hvert som det ble eldre. For eksempel kunne kommoden bli et skrivebord, babysengen kunne bli en sofa for tenåringen, og leketøysskapet med dukketeater kunne omgjøres til bokhylle.[12][15]

Bauhaus-lærer László Moholy-Nagy karakteriserte barnerommet som en utstillingsvindu for hele Bauhaus-skolen. Dessverre var det få av gjenstandene som det var lønnsomt å produsere industrielt. Det medførte, ifølge Moholy-Nagy, at konservative kritikere, som ellers besværet seg over kunstskolens produkter som «i dagliglivet ubrukelige» og «uforståelige», kunne puste lettet ut.[12]

«Kastedukker»

[rediger | rediger kilde]

I 1924 ble møbler utviklet av daværende Alma Buscher brukt i Zeiss-barnehagen i Jena. Siedhoff-Buschers design av leker bærer preg av uttrykkskraften i læreren Paul Klees bilder, kombinert med nye, pedagogiske ideer.[8][9] Hennes «Wurfpuppen» (norsk: Kastedukker ) ble patentert. Det var dukker som formet nye figurer for hver gang de ble kastet på bakken. Hennes «Kleines Schiffbauspiel» (norsk: Lite byggesett for skip), var et byggesett i mangefargede treelementer. Det kunne legges som et seilskip etter en plan, men det kunne også brukes til å lage nye, og annerledes figurer, etter barnets frie fantasi. Verkene ble en salgssuksess for Bauhaus. I begge tilfeller mente hun at suksessen skyldtes at hun hadde arbeidet fritt i forhold til de fremherskende stilretninger: «Det skal ikke være noe – ingen kubisme, ingen ekspresjonisme, bare et lystig fargespill i blanke flater og kantete former, slik som i de gamle byggesettene.»[9]

Formålet med leken

[rediger | rediger kilde]

Siedhoff-Buscher hadde også et videre formål med design av lekene. Lekene skulle hjelpe barnet med å utvikle seg, det skulle gradvis vokse gjennom arbeidet:

Hva er lek? Lek er arbeid. Arbeid (gjerne manuelt arbeid) er lek. Barnelek er litt etter litt å vokse i arbeid.[12]

Hun mente at barnet burde delta også i utformingen av leketøyet: «Leketøy: skulle man ikke komme barnet i møte? Skulle det ikke i leketøy – barnets verktøy – også være alvor? Ikke et ferdig leketøy – slik det tilbys i luksusbutikker – for barnet utvikler, mer: det streber – det søker. Et synlig ferdig leketøy, kan i en slik søken bare bli ødelagt.» «Schiffbauspiel» var så enkelt at også barn med lite utviklet fantasi kunne finne ut av å sette skipet sammen. Samtidig hadde mer fantasifulle barn muligheten til skape et utall av figurer med de samme klossene. Hun nærmet seg med dette Montessoriskolens prinsipper, men distanserte seg fra teoriene til Friedrich Fröbel og Johann Heinrich Pestalozzi. Det skulle være fri lek. Lekene skulle ikke bare være konstruert av pedagogiske hensyn.[12]

Siedhoff-Buscher sto Mazdaznan-bevegelsen nær. Denne bevegelsen krevde et strengt vegetarisk levesett. Med mazdaznan ville hun pleie kropp, ånd og sjel. Samtidig advarte hun mot en for sterk selvsentrering i ens livsanskuelse, og avskydde realitetsfjerne kunstnerholdninger og timelange teoretiske diskusjoner om kunst.[12]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Siedhoff-Buscher regnes i dag som den fremste designer av leker og barnemøbler ved Bauhaus. Fra 1977 ble hennes Kleines Schiffbauspiel (norsk: lite skipsbyggespill) produsert på nytt og fra 1997 også papirmodellene Segelboot (norsk: seilbåt) og Kran (norsk: kran).[8][12]

Det store gjennombruddet for Siedhoff-Buscher var Bauhaus-utstillingen i 1923, da hun designet møblene i barneværelset til Haus am Horn. Verkene hennes ble også utstilt i forbindelse med et stort møte for førskolepedagoger og ungdomsledere i Weimar, og i 1926 deltok hun under utstillingen Das Spielzeug i Nürnberg.[8]

I 1997 ble utstillingen Bützelspiel und Leiterstuhl. Entwürfe für Kinder von Alma Siedhoff-Buscher am Bauhaus in Weimar holdt i Deutsche Schloß- und Beschlägemuseum i Velbert.[16] I 2004 avholdt Stiftung Weimarer Klassik und Kunstsammlungen/Bauhaus-Museum, Weimar utstillingen Alma Siedhoff-Buscher – eine neue Welt für Kinder. [16]

Et tema i nyere litteratur og andre fremstillinger, er forholdet mellom kjønnene i Bauhaus-skolen. Likestilling var et erklært mål i Bauhaus-miljøet. Det er stilt spørsmål ved om dette ble gjennomført i praksis, blant annet i noen nye bøker.[17][18] Temaet likestilling i Bauhaus drøftes også i dokumentarfilmen «Bauhausfrauen – im Schatten der Männer» (norsk: Bauhauskvinnene – i skyggen av mennene) laget av Rundfunk Berlin-Brandenburg i forbindelse med bauhausjubileet i 2019.[19] Filmen ble postet på YouTube i 2020.[20]

Siedhoff-Buscher var forbilde for den kvinnelige hovedrollen i spillefilmen Lotte am Bauhaus, fra 2019.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 120060663, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, oppført som Alma Buscher, verh. Siedhoff, FemBio-ID 4854, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Faceted Application of Subject Terminology, FAST-ID 332711, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Artnet, Artnet artist ID alma-siedhoff-buscher, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f www.bauhauskooperation.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 1217069887[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 1191111709[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g h «Alma Siedhoff-Buscher». www.bauhauskooperation.de (på tysk). Arkivert fra originalen 11. april 2021. Besøkt 31. mars 2021. 
  9. ^ a b c d e f «Vor 75 Jahren gestorben - Die Bauhaus-Designerin Alma Siedhoff-Buscher». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 1. april 2021. 
  10. ^ «Kleines Schiffbauspiel». www.bauhauskooperation.de (på tysk). Besøkt 5. april 2021. 
  11. ^ a b c d Jochen Stöckmann (25.09.2019). «Vor 75 Jahren gestorben - Die Bauhaus-Designerin Alma Siedhoff-Buscher». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 2. april 2021. «Sehr verehrter Professor Gropius, ich habe als Kind jedes Stricken, Sticken usw. direkt gehasst, aber ich wollte es versuchen, weil ich glaubte, jedes Material wird sich dem ernsthaften Wollen und Willen unterordnen. Jetzt weiß ich, es ordnet sich unter, aber nur bedingt. Ich bitte darum um meine Entlassung aus der Weberei» 
  12. ^ a b c d e f g h Annette Bußmann. «Alma Siedhoff-Buscher». www.fembio.org (på tysk). Besøkt 4. april 2021. 
  13. ^ «Revolt, They Said». www.andreageyer.info. Arkivert fra originalen 14. september 2019. Besøkt 31. mars 2021. 
  14. ^ A. Boyaki. «An Examination of Children’s Design and Gender at the Bauhaus during the Weimar Period. ANEXO 1-APPENDIX 1». Issuu (på engelsk). Besøkt 5. april 2021. 
  15. ^ Sachs, Brita; München. «„Bauhaus reloaded“: Gruppenarbeit in München». FAZ.NET (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 4. april 2021. 
  16. ^ a b archivar (7. mars 2015). «Alma Siehoff-Buscher (1899-1944)». siwiarchiv.de (på tysk). Besøkt 5. april 2021. 
  17. ^ Anja Baumhoff: The Gendered World of the Bauhaus: The Politics of Power at the Weimar Republic’s Premier Art Institute, 1919-1932. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften (1. November 2001). ISBN-13 978-3631379455
  18. ^ Ulrike Müller: Bauhaus-Frauen: Meisterinnen in Kunst, Handwerk und Design. Forlag Elisabeth Hartmann, 2009
  19. ^ Hoff, Hans; Matzig, Gerhard. «Bauhaus im Fernsehen: Hauptsache Drama». Süddeutsche.de (på tysk). Besøkt 5. april 2021. 
  20. ^ «Bauhausfrauen - im Schatten der Männer». Besøkt 5. april 2021. 
  21. ^ Rittberg, Alicia von; Saavedra, Noah; Hartmann, Jörg; Gummich, Nina (13. februar 2019). «Lotte am Bauhaus». UFA Fiction. Besøkt 5. april 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]