António Pereira de Sousa Caldas | |||
---|---|---|---|
Født | 24. nov. 1762[1] Rio de Janeiro | ||
Død | 2. mars 1814[1] (51 år) Rio de Janeiro | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, filosof | ||
Utdannet ved | Universitetet i Coimbra | ||
Nasjonalitet | Brasil | ||
António Pereira de Sousa Caldas (født 24. november 1762 i Rio de Janeiro; død 2. mars 1814 samme sted) var en brasiliansk-portugisisk dikter og forfatter.
António Pereira de Sousa Caldas var sønn av den portugisiske handelsmann Luís Pereira de Sousa og hans hustru Ana Maria de Sousa. Allerede som åtteåring ble den sykelige men begavede gutten sendt av sine foreldre fra Brasil til en onkel i Lisboa for utdannelse. Da han var 16 begynte han å studere matematikk og kirkerett ved universitetet i Coimbra. Han utviklet her en sterk interesse for samtidens franske filosofi.
I 1781 ble han fordømt av den portugisiske inkvisisjon for sine anskuelser; som «heretiker, naturalist, deist, blasfemisk» og for andre oppfatninger som stod i sammenheng med hans intersse for fransk filosofi ble han for seks måneder satt i Lisboas Rilhafoles-konvent. Som et slagt oppdragelsestiltak måtte han la seg undervise i katekismen.
I 1784 skrev han, inspirert av Jean-Jacques Rousseau, en ode ved tittel Ao homem selvagem. Han var fortsatt teologisk uortooks. Kan han også ha vært forfatteren bak satiren O Reino da Estupidez.
Han fullførte sine studier i kirkerett, etter en reise til Europa - Frankrike og Genova - i 1789 forvandlet han seg til en rettroende katolikk, og ble presteviet i Roma i 1790. Han forlot ikke sine gamle ideer helt og fullstendig, og forsøkte i sine skrifter å forsone katolsk tro med verdier som han hadde funnet innen fransk politisk filosofi. Men etter prestevielsen ble det helt slutt på den profane poesi - nå fikk han ry som predikant og utlegger av de hellige ting, og for religiøst inspisert dyp filosofi.
I 1801 vendte han tilbake til Rio de Janeiro for å besøke familien, og kom tilbake senere for å bo der permanent fra 1808. Under sine siste leveår i Rio skrev han mange brev til sine venner, men bare fem av dem eksisterer i dag.
Han ble begravet i convento de Santo António i Rio de Janeiro.
De fleste av hans verker utkom posthumt, som for eksempel det av Francisco de Borja Garção Stockler i 1836 publiserte Obras poéticas.