Anton Frederik Tscherning | |||
---|---|---|---|
![]() Anton Frederik Tscherning, krigsminister, 1851, malt av Christian Albrecht Jensen, portrettsamlingen, Frederiksborg slott | |||
Født | 12. desember 1795 Frederiksværk, Danmark | ||
Død | 29. juni 1874 (78 år) København, Danmark | ||
Beskjeftigelse | Offiser, ingeniør, lærer og politiker, folketingsrepresentant og militærminister. | ||
Ektefelle | Eleonore Tscherning | ||
Far | Eilert Tscherning | ||
Barn | Anthonie Christensen Eilert Adam Tscherning Johan Andreas Tscherning Sara Ulrik | ||
Parti | Venstre Folkelige Venstre | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Gravlagt | Garnisons kirkegård | ||
Medlem av | Den Grundlovgivende Rigsforsamling Bondevennernes Selskab Folketinget | ||
Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen (1841) | ||
Krigsminister | |||
24. mars 1848 — november 1848 | |||
Regjering | Marsministeriet | ||
Anton Frederik Tscherning (født 12. desember 1795 i Frederiksværk, død 29. juni 1874 i København) var en dansk offiser, ingeniør, lærer og politiker, folketingsrepresentant og militærminister. Han var liberal, bondevenn og venstreorientert.
Tscherning vokste opp på Frederiksværk kanonstøberi og krudtfabrik i Frederiksværk, hvor faren hadde en ledende stilling. Oppveksten blant fabrikkens arbeidere og håndverkere ga Tscherning en sterk sosial bevissthet, som han bevarte gjennom sitt liv.
Tscherning ble i 1809 kadett og etter 4 år, i 1813, artillerioffiser i den danske hæren, og i 1816 kom han til Frankrike med et dansk korps. Han oppholdt seg to år i Paris og Metz hvor han studerte artilleri og naturvitenskap og etter hjemkomsten i 1818 utarbeidet han en rekke forslag til forbedring av artillerimateriellet.[1]
I 1820 ble han utnevnt til premierløytnant og ble assistent hos sin far som var inspektør på Frederiksverk, her bidro han mye til at fabrikken kom gjennom de «trange år» etter Napoleonskrigen. I 1828 gikk han igjen inn i tjeneste i hæren og ble sammen med et par andre offiserer sendt til Hellas for å følge den franske hærens operasjoner der, men de var avsluttet når herrene kom frem. På tilbakereisen til Danmark brukte han igjen noe tid på studier i Frankrike.
Tilbake i København ble Tscherning utnevnt til kaptein, lærer for artillerikadettene og medlem av en kommisjon som skulle forbedre hærens utdanningssystem. Ved den militære høyskoles opprettelse i 1830 ble han 1. skoleoffiser og lærer i artilleri og var vel ansett blant elevene.[2]
Fra 1831 engasjerte Tscherning seg i diskusjonen for å reformere den danske krigsmakt, som var i dårlig stand, i flere skrifter fremhevet han blant annet verneplikt, rettferdig forfremmelse, aldersgrenser som nødvendig for å bedre forsvaret.[3] Grunnet kritikken ble han sendt på tvunget «studieopphold» i utlandet.[4]
I fem år reiste Tscherning rundt i Europa, studerte de forskjellige lands hærvesen og sendte rapporter hjem, samtidig skrev han for Kjøbenhavnsposten, noe som pådro han nok en skarp irettesettelse, med trussel om avskjed.[5] Han ble bedt om å vende tilbake i 1838, men dro samme år igjen til Frankrike hvor han arbeidet i to år som ingeniør.
Han gikk ut av hæren og av med pensjon i 1841. I årene etter arbeidet han som ingeniør og journalist med artikler i Fædrelandet, mens han deltok ivrig i det politiske liv. Den 27. august 1845 giftet han seg med Eleonore Christine Lützow (1817–1890). I ekteskapet ble det født fem barn, blant dem malerne Anthonie Christensen og Sara Ulrik.[6]
Tscherning mislikte sterkt eneveldet. Han så den norske Eidsvoll-forfatningen av 1814 som idealet for en fri forfatning.[7]
I 1830-årene tilhørte han den politiske retning som senere er blitt kalt De ældre liberale. Tscherning var helstatsmann, derfor kunne han ikke slutte seg til De Nationalliberale som var betraktet som et parti i betydningen «gruppering», men det var ikke tale om en partiorganisasjon i begynnelsen. Denne retningen som senere ble et politisk parti, oppstod i 1842.
For de fleste liberale i Danmark var kravet om frihet det viktigste. For den sosiale bevisste Tscherning var kravet om likhet det viktigste. Derfor kan man betraktet Tscherning som den første sosialliberale danske politiker.
Ved Marsrevolusjonen ble det etablert et nytt folkevalgt styre og en ny regjerng, Tscherning satt i det såkalte Marsministeriet og ble 24. mars 1848 landets første krigsminister og organiserte Danmarks innsats i treårskrigen (1848–1851) Ved en energisk innsats lyktes det Tscherning å improvisere dansk motstand mot det slesvig-holstenske opprøret som straks etter fikk tysk assistanse fra Det tyske forbund.[8]
I september innførte han alminnelig verneplikt for den mannlige befolkningen i Danmark. Tscherning hadde ikke mye respekt for generalenes militære kvalifikasjoner, og han blandet seg i krigføringen. Hans tid som minister sluttet i november 1848, sammen med resten av «marsministeriet» gikk han av.[9]
I 1846-1848 var Tscherning den første formann for Bondevennernes Selskab, datidens Venstre.[10]
Til overraskelse for sitt parti ble Tscherning på høsten 1848 kongevalgt medlem av den Grundlovgivende Rigsforsamling.
Tscherning var medlem av Folketinget i det meste av tiden 1849–1866. Først valgt som bondevenn og fra 1864 valgt for det liberale partiet, Det Folkelige Venstre, som var dannet av utbrytere fra partiet Det forenede Venstre. Tschernings program var alminnelig valgrett, opphevelse av Fæstevæsenet, innførelse av næringsfrihet samt sparsommelighet i staten.
Tscherning ble regnet som en av sitt partis ledere, men han underkastet seg ikke partidisiplinen. I en del enkeltsaker inntok han overraskende standpunkter der han gikk på tvers av sitt partis linje.
Som helstatsmann bekjempet Tscherning Novemberforfatningen av 1863.
Etter 1864 fryktet Tscherning at Danmark ville bli tvunget inn i en allianse med Preussen. For å unngå dette talte han for halvveis avrustning, så Danmark ville bli uten militær verdi for Preussen.
Tscherning tilhørte den fløy av Det Folkelige Venstre, som sloss for den alminnelige valgrett og mot grunnlovsrevisjonen av 1866. Tscherning var nå blitt det eldste medlem av Folketinget. Sammen med N.F.S. Grundtvig, som var det eldste medlem av landstinget, søkte han forgjeves audiens hos Christian 9..[11] De to politiske veteraner ville overtale kongen til å nekte å underskrive Grundloven af 1866, fordi den nye grunnlov ville gi den politiske retningen De Nationale Godsejere makten i Landstinget.
Etter dette trakk Tscherning seg tilbake fra det offentlige liv, stilte ikke til gjenvalg og skrev kun skiftesvis i Nørrejysk Tidende. I 1868 avslo han en stilling som statsrevisor, han avviste også en minnegave i 1870. Etter kort sykdom døde han den 29. juni 1874. Hans etterlatte papirer ble utgitt i 3 bind i årene 1876-1878 og hans enke fikk en årlig pensjon på 1 000 riksdaler.