Anton Springer | |||
---|---|---|---|
Født | Anton Heinrich Springer 13. juli 1825[1][2][3][4] Praha[5][2][3][4] | ||
Død | 31. mai 1891[1][2][4][6] (65 år) Leipzig[7] | ||
Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, historiker, universitetslærer, journalist, kommentator | ||
Utdannet ved | Karlsuniversitetet i Praha | ||
Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn | ||
Medlem av | Det saksiske vitenskapsakademiet (1875–) (ordinær medlem) | ||
Anton Heinrich Springer (født 13. juli 1825 i Praha, død 31. mai 1891 i Leipzig) var en tysk-østerriksk kunsthistoriker og politisk forfatter.
Springer studerte filosofi og historie i Praha, hvor han også tok sin avhandling. Efter studiereiser i Italia, Belgia, Frankrike og England vendte han seg imidlertid mot kunsthistorien. I Tübingen skrev han i 1847 en avhandling om Hegels historieoppfatning. Innimellom var han også engasjert i politikken, og igangsatte en pressekampanje mot forbudet mot teateroppføringer i Tübingen.
I 1848 holdt han ved Prahas universitet forelesninger om «revolusjonstidsalderens historie». På grunn av det liberale budskapet i disse forelesningene ble han tvunget til å forlate byen. Efter dette var Springer lektor ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. I 1860 ble han professor i kunsthistorie ved universitetet. Åtte år senere fikk han en alvorlig brystsykdom, hvorpå han reiste til Sicilia for å samle krefter. Efter å ha undervist på det nystiftede universitetet i Straßburg, reiste han til Leipzig hvor han i 1873 ble ansatt som professor i kunsthistorie ved det filosofiske fakultetet til byens universitet.
Springer var en av de første som oppfattet kunsthistorie som et strengt vitenskapelig fag, noe som gjenspeiles i hans kritikk av Herman Grimms literær-romantiske tilnærming til kunsten. Springers biograf i Allgemeine Deutsche Biographie hevder at kunsthistorie sluttet å være en «luksusvitenskap» og vokste til å bli en anerkjent og selvstendig historisk disiplin takket være Springers innsats. Han fordypet seg særlig i vestlig kunsthistorie, og skrev biografier om Rafael, Michelangelo og Dürer.
Som politisk journalist i Østerrike kjempet han imot sentralisering og for kronlandenes selvstendighet. Hans mest kjente verk om Østerrikes historie var Geschichte Oesterreichs seit dem Wiener Frieden 1809 (1865), hvor han fokuserte på Østerrikes svakheter og ulykke. Da han senere slo seg ned i Bonn ble han en ivrig forkjemper for Balkanstatenes uavhengighet.
(de) Anton Springer – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden |