Benjamin Joseph Keiley | |||
---|---|---|---|
Født | 13. okt. 1847 Petersburg | ||
Død | 17. juni 1925 (77 år) Atlanta | ||
Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1873–), katolsk biskop (1900–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | St. Charles College, Maryland | ||
Søsken | Anthony M. Keiley | ||
Nasjonalitet | USA |
Benjamin Joseph Keiley (1847–1925) var en amerikansk katolsk biskop av Savannah, et bispedømme som omfattet hele delstaten Georgia.[1]
Da han var 17 år gammel ble Benjamin Keiley soldat i den amerikanske borgerkrigen på Sørstatenes side. Han tilhørte en artillerienhet som var en del av Army of Northern Virginia.[2][1]
Etter at krigen tok slutt, arbeidet Keiley som kontorist innen rettspleien før han begynte å studere til prest. Først var han ved St. Charles College i Ellicott City i Maryland. Som ble han sendt til Roma, til Pontifical North American College i 1869.[2]
Keiley ble ordinert til prest 31. desember 1873 i bispedømmet Wilmington. Da biskopen av Wilmington, Thomas Andrew Becker, ble overflyttet til bispedømmet Savannah i 1886, fulgte Keiley med ham og ble generalvikar (det vil si biskopens nestkommanderende) i det nye bispedømmet. I 1896 ble han hovedprest for katedralen i Savannah. Da bispekirken måtte gjenoppbygges etter en brann, var det Keiley som forrettet ved den første messen etter restaureringen, under en festgudstjeneste den 24. desember 1899.
Pave Leo XIII utnevnte ham til biskop av Savannah den 2. april 1900. Han ble ordinert til biskop av erkebiskopen av Baltimore, James Gibbons, den 3. juni samme år; medkonsekratorer var biskopen av Charleston, Henry Pinckney Northrop, og biskopen av Wilmington, John J. Monaghan.
Keileys spesielle omsorg rettet seg mot de afroamerikanske katolikkene i bispedømmet hans. Denne omsorgen var genuin; i hans område kunne det fortsatt forekomme lynsjinger av svarte.[3] Men hans godvilje strakk seg ikke så langt som at han syntes at noen svart mann burde få bli presteviet. Ett av hans argumentene var at det var så mange hvite som foraktet negrene at svarte prester ikke ville kunne bli akseptert.
Han var aktiv i veteranorganisasjoner for tidligere konføderasjonssoldater, og talte ofte ved deres minnesamlinger. I 1904 leste biskop Keiley rekviemmessen for James Longstreet, som han hadde tjenestegjort under i den amerikanske borgerkrigen. Longstreet hadde konvertert til katolisismen i 1877.[1]
I 1902 priste Keiley konføderasjonspresidenten Jefferson Davis' minne, men kritiserte president Theodore Roosevelt for å ha invitert den afrikansk-amerikanske skolemannen Booker T. Washington til Det hvite hus. [4]
I 1903, etter en uttalelse fra pave Pius X om kirkemusikk, forbød han sine nonner å lede kirkekor. Han klaget til Vatikanet over at andre bispedømmer i USA var ettergivende i dette spørsmålet.[4] I 1907 inviterte Keiley Society of Missionaries of Africa – som er en fransk presteorden – til sitt bispedømme for å bygge kirker og skoler for svarte katolikker.[5]
På grunn av hans sviktende helse innvilget pave Pius XI den 18. mars 1922 at Keiley fikk gå av som biskop.
Hans episkopalgenealogi er: