Breese-Wilde Model 5

Breese-Wilde 5 var et spesialbygget høyvinget monoplan som ble produsert og brukt i Dole Air Race 1927.

Det var tradisjonelt bygget med fast understell og drevet med en Wright Whirlwind J-5 - motor.

Operativ historie

[rediger | rediger kilde]
Dole Air Race filmsnuttl (Prelinger Arkiv)

Inspirert av Charles A. Lindberghs vellykkede trans-atlantiske flyvning satte James D. Dole, Hawaiis ananasmagnat i 1927 opp to priser, en første premie på 25 000 dollar, og annen premie på 10 000 dollar for det første fly som fløy den 3 870 km lange strekning over det åpne Stillehav fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii.[1] I Oakland ble det på bare 21 dager bygget en 7 020 fot lang rullebane som var den lengste i verden på den tiden.[2][3] Livingston Gilson Irving,[4] (1895 –1983) var en dekorert amerikansk flyver fra første verdenskrig[5] som ble den første deltager til å starte i Dole Air Race. Flyet han valgte å kjøpe var det første Breese-Wilde monoplan. Irvines far, Samuel C. Irving, var ordfører i Berkeley og eier av det San Francisco-baserte, Paraffine Corporation Inc. der begge arbeidet. Selskapet og dets ansatte sponset flyet. Det fikk navnet «Pabeco Pacific Flyer».[6] Selv om de fleste deltakerne hadde navigatør, var Irving den eneste som selv var kvalifisert for begge oppgaver.[7][8] Da han forsøkte å komme i luften, måte han avbryte og ble slept tilbake for ny start og havarerte med den tungt lastetede «Pabeco Pacific Flyer». Understellet kollapset, noe som forhindret ham fra å gjøre nye forsøk.[9] Irving donerte sin radio til William Portwood Erwin som startet med «Dallas Spirit» for å lete etter andre deltakere som var meldt savnet. Erwin omkom også i redningsaksjonen, Irvings havari i starten førte til at han unnslapp det ulykksalige løpet som krevde ti andre liv.

I november 1927 ble flyet ødelagt i Mojaveørkenen, begge vinger revet av og deretter solgt til Irving for ti dollar. Det ble gjenoppbygget av Breese Aircraft Company med kabin, nye vinger, hjul og ny propell. Aircraft Industries Inc, forlenget skroget og bygde nye, lengre vinger. Det nye flyet fikk betegnelsen Irving Cabin Monoplan og ble brukt som en luftbåren radiostasjon.[10][11] I juni 1929 ble flyet solgt til Pacific Finance Corporation for 2 000 dollar og 550 flytimer registrert i loggboken. Flyet ble demontert i desember 1932.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Dole Derby». Besøkt 23. august 2011. 
  2. ^ Reuther, Ronald T.; Larkins, William T. Oakland Aviation. s. 17. 
  3. ^ (PDF) https://web.archive.org/web/20061201222858/http://www.aiaa.org/Participate/Uploads/02-0694%20HAS%20Oakland%20brochur.pdf. Arkivert fra originalen (PDF) 1. desember 2006. 
  4. ^ «Honor Roll of the Air Service». Aerial age weekly. 3. mars 1919. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 8. april 2017. 
  6. ^ «Major Irving is Favorite to Win Hop to Honolulu». Berkeley Daily Gazette. 9. juli 1927. s. 10. 
  7. ^ «WORK ALL NIGHT FOR PACIFIC FLIGHT; Mechanics Toil on Eighth and Ninth Planes to Qualify in Test Before Deadline Today. 10,000 BESIEGE AIRPORT Radio Guidance Plans Are Flashed to Ships at Sea for Tomorrow's Take-Off From Oakland». The New York Times. 15. august 1927. s. 3. 
  8. ^ http://berkeleyheritage.com/eastbay_then-now/slater-irving.html. 
  9. ^ Ronald T. Reuther, William T. Larkins. Oakland Aviation. s. 27. 
  10. ^ https://web.archive.org/web/20111107193658/http://www.nrcdxas.org/articles/192x.txt. Arkivert fra originalen 7. november 2011. 
  11. ^ «United States Callsign Policies». Besøkt 3. november 2011. 
  12. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. mai 2012. Besøkt 8. april 2017.