Buskmoa | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Anomalopteryx didiformis (Owen, 1844) | |||
Synonymi | |||
Dinornis didiformis Anomalopteryx Reichenbach, 1852 | |||
Populærnavn | |||
buskmoa | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | Dinornithiformes | ||
Familie | Emeidae | ||
Underfamilie | Anomalopteryginae | ||
Slekt | Anomalopteryx | ||
Økologi | |||
Habitat: | terrestrisk, flygeudyktig | ||
Utbredelse: | var endemisk til New Zealand |
Buskmoa (Anomalopteryx didiformis) er en utryddet flygeudyktig fugl i familien Emeidae og tilhører moafuglene (Dinornithiformes). Arten inngår som eneste kjente art i slekten Anomalopteryx. Buskmoaen var endemisk til New Zealand, der den var utbredt i regnskogene på både Sørøya og Nordøya.
Buskmoaen var den minste og mest utbredte av moaene.[1] Den var på størrelse med en stor kalkun og ganske lettbygd og slank,[2] med et avrundet hode, et kort, stubbet og avrundet kvast nebb, og relativt slanke ben. Nebbet så ut til å være mer formet for kutting enn hos andre moaer. Denne egenskapen og det store antallet steiner som vanligvis er funnet i fuglens krås, antyder at arten hadde et fiberrikt kosthold. Bena var nakne og skjellete, og den hadde pjuskete hårlignende kroppsfjær.[1] Høyden har blitt anslått til cirka 75–130 cm og vekten til omkring 25–30 kg.[3] Størrelsen var mest lik mantellsmoa (Pachyornis geranoides).[1]
Buskmoaen var utbredt i tett regnskog og buskskog i lavlandet, ofte der trekronene dannet et naturlig tak.[1] De var mest tallrike på Nordøya.[1] På Sørøya er det hovedsakelig funnet spor etter arten i Nordvest-Nelson og Southland.[1]
Buskmoaer ble trolig jaktet på av både nyzealandkjerrhauk (Circus teauteensis) og kjempeørn (Hieraaetus moorei) på Sørøya og eyleskjerrhauk på Nordøya. Begge disse rovfuglene er utdødd, trolig fordi moaene raskt ble utryddet av maoriene da dette folket ankom øyene mot slutten av 1200-tallet. Nyzealandkjerrhauken var betydelig mindre enn kjempeørna, men den veide allikevel trolig rundt 2,5–3 kg. Den var altså atskillig større enn australsivhauken (C. approximans), som den trolig lignet på.[1]
Inndelingen følger Worth & Scofield (2012).[4]
Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[5]
Dinornithiformes |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||