Charles Ragon de Bange | |||
---|---|---|---|
Født | 17. oktober 1833 Balignicourt, Aube, Frankrike | ||
Død | 9. juli 1914 Le Chesnay, Yvelines, Frankrike | ||
Beskjeftigelse | Offiser | ||
Utdannet ved | École polytechnique | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Utmerkelser | Ridder (1876) og kommandør (1889) av Æreslegionen | ||
Troskap | Frankrike | ||
Våpenart | Artillerist | ||
Tjenestetid | 1853 – | ||
Militær grad | Oberst | ||
Deltok i | Den andre italienske frigjøringskrig | ||
Charles Ragon de Bange (også kjent som Valérand de Bange, født 17. oktober 1833 i Balignicourt i Frankrike, død 9. juli 1914 i Le Chesnay i Frankrike) var en fransk artillerioffiser (oberst) på 1800-tallet.[1] Han oppfant det første effektive tettingsystemet for bakladerartilleri. Prinsippet bak virkemåten er fremdeles mye brukt i artillerikanoner. Han designet også feltkanoner i forskjellige kalibre som ble brukt av den franske hæren godt inn i første verdenskrig.
Mange hadde forsøkt å utvikle bakladerkanoner, men man hadde bare oppnådd delvis suksess med å få til en gasstett lukking av kammeret. Når slike kanoner ble avfyrt, kunne varme gasser og brennende kruttpartikler komme ut fra bakenden av kanonen og redusere effekten til kanonen, men også potensielt skade mannskapet. Rifler som brukte mindre ladninger, og dermed hadde mindre trykk, kunne greie seg med O-ringer av gummi for tetting, men tilsvarende system for bruk i kanoner var ikke lett å utvikle. Mange materialer tålte trykket og varmen som utvikles under avfyringen av en kanon, men de ekspanderte ikke slik som gummi og de fungerte dermed ikke som en gasstett pakning.
I 1872 hadde de Bange imidlertid designet de Bange-systemet med en ny type med gasstetting for kanoner. Systemet hans brukte tre deler; en skruemekanisme bakerst, en smultringformet fettimpregnert pakning av asbest foran skruen og til slutt en rund bevegelig konisk «nese» foran denne. Når kanonen ble avfyrt ble nesen presset bakover og komprimerte asbestpakningen slik at denne ekspanderte utover og dannet en gasstett forsegling mot skruen.[2][3][4][5] Siden formen på den koniske nesen kunne minne om hatten til en sopp ble den av franskmennene omtalt som «soppliknende».
Mekanismen ble kontrollert med en hevarm som vanligvis var montert vertikalt på den høyre siden av bunnstykket. Når armen ble hevet, dreiet den ved hjelp av en kamskive skruen mot klokken og låste opp mekanismen. Deretter ble hele mekanismen dratt bakover på en ringformet holder. Holderen var hengslet på en side, vanligvis venstre, og når blokken var trukket helt ut, kunne holderen dreies av veien slik at kanonen kunne lades.
Systemet utviklet av de Bange ble innført mange steder, inkludert i den amerikanske[6] og den britiske[7] marinen. Prinsippet utviklet av de Bange er fremdeles i bruk.[8]
Den eneste større videreutviklingen av det originale de Bange-systemet skjedde i 1889 da svensken Axel Welin konstruerte en skruemekanisme med trinnvise gjenger, noe som gjorde at skruen fikk gjenger på større del av omkretsen slik at den kunne gjøres kortere, sikrere og raskere i bruk. Andre mekanismer for blokken er også i bruk, men de Bange sitt system for tetting brukes også på mange av disse.
I 1873 ble de Bange direktør av Atelier-de-précision i sentraldepoet i Paris (presisjonsverkstedet på våpenlageret i Paris),[9] for å oppgradere både det lette og det tunge franske artilleriet.[10]
Mellom 1877 og 1881 utviklet de Bange flere artilleriskyts, slik som en 90 mm feltartillerikanon i 1877, en 80 mm bergkanon i 1878, en 120 mm beleiringskanon i 1878 og 155 mm beleiringskanonen Canon de 155 mm L i 1877. I tillegg konstruerte han flere tunge bombekastere, slik som f.eks. en 220 mm i 1880, og flere skyts for kystartilleriet, slik som f.eks. en 240 mm og en 270 mm. Flere av disse våpene ble brukt i kolonikrigene på slutten av 1800-tallet, i første verdenskrig og noen ganger også under andre verdenskrig. Som med andre kanoner fra den tiden, ble også de Banges kanoner påvirket av rekylen og måtte bli stilt opp og siktet inn på nytt etter hvert skudd. Denne ulempen ble først løst da Canon de 75 så dagens lys i 1897. Denne hadde et nytt rekylsystem der bare røret rekylerte.
Fra 1882 til 1889 var de Bange direktør for Société anonyme des anciens établissements Cail,[11] forløperen til Société française de constructions mécaniques, hvor han jobbet med utvikling og salg av våpen, han solgte våpen til land som f.eks. Serbia.[12]
En gate i Versailles er navngitt etter ham, Rue du Colonel de Bange.