Copenhagen Consensus er et prosjekt som søker å etablere prioriteter for å fremme global utvikling basert på teorien om velferdsøkonomi. Ideen til prosjektet kom fra den danske professoren Bjørn Lomborg og han har også utviklet det. Opprinnelig ble prosjektet delfinansiert av den danske stat og tidsskriftet The Economist. En bok som oppsummerte prosjektets konklusjoner, Global Crises, Global Solutions ble redigert og utgitt av Lomborg i 2004 ved Cambridge University Press. I 2006 ble det avholdt en ny konferanse for å overse prioriteringen av prosjekter. The Copenhagen Consensus Center ble etablert ved Copenhagen Business School for å organisere en ny konferanserunde i 2008.
Deltakerne til konferansene var alle økonomer (unntatt Lomborg), med fokus på at prosjektet skulle rasjonelt prioritere tiltak, basert på økonomiske analyser. Prosjektet er basert på at på tross av alle de milliarder som rike land bruker på bistand til fattige land så er ikke midlene tilgjengelig tilstrekkelig for å bote på underernæring og klimaforandringer. Denne påstanden støttes av tall fra Verdensbanken som fastslår at FNs tusenårsmål krever ytterligere 40-70 milliarder dollar, i tillegg til de 57 milliarder som allerede har blitt brukt i 2004, disse ekstra midlene må tilføres hvert år frem til 2015 for at FNs tusenårsmål skal nås. Vektleggingen på rasjonell prioritering fremheves som en korreksjon til standard praksis i internasjonal utviklingshjelp, hvor det anses at mediadekning og folkemeningen resulterer i prioriteringer som er langt fra optimale. I den oppdaterte rapporten fra 2008 ble det pekt på at ekstra vitaminer for verdens underernærte barn vil være verdenssamfunnets beste investering.