Delingsforretning
En delingsforretning var før 2010 den formelle delen av opprettelsen av en ny grunneiendom i Norge. Den nye eiendommen ble tildelt et nytt matrikkelnummer ved en slik forretning.
Det var normalt oppmålingsmyndigheten i kommunen som utførte delingsforretningen og tildelte det nye matrikkelnummeret. Normalt skjedde delingsforretningen ved at det også ble avholdt en kartforretning, og utferdiget et målebrev som viste eiendommens grenser.
Ved en slik delingsforretning skulle alle naboer godkjenne grensene, og vanligvis skjedde dette ved at partene varsles, og at det ble avholdt befaring i marken med alle partene til stede. Det ble satt ned godkjente grensemerker, og det ble gjort måling for senere å fastsette koordinatene for eiendommens hjørner. En delingsforretning kunne i enkelte tilfelle også skje ved at det ble utferdiget et registreringsbrev (fradeling av teig).
Delingsforretningen (inkludert målebrevet) ble deretter tinglyst. Delingsforretning kunne også utføres av jordskifteretten, men det var kommunen som tildelte det nye matrikkelnummeret.
Historie
[rediger | rediger kilde]Både Frostatingsloven, Gulatingsloven og Magnus Lagabøte's landslov fra 1274 inneholdt regler for skifte og deling av jord. Ingen av lovene inneholdt imidlertid noe krav til nøyaktig grensebeskrivelse av eiendommene, langt mindre krav til kartfesting.
Ved forordning av 18. desember 1764 («Hvorledes Land-eiendommene maa adskilles») ble det for første gang stilt krav til en «forretning» for å forestå fradelingen av en ny eiendom på landet, og at den skulle inneholde en grensebeskrivelse. Denne forordningen gjaldt ikke i byene, og her var det allerede utviklet ulike praksis for deling av eiendom.
På landet skjedde det ikke noe vesentlig med dette lovverket før ”Lov om Delings- og Skyldsætningsforretninger” av 28. mai 1845. Her ble ansvaret for avholdelse av slik skylddelingsforretning overført fra Sorenskriveren til Fogden (Lensmannen):
§ 1: De Delings- og Skyldsætningsforretninger, der efter den hidtil gjældende Lovgivning have været bestyrede af Sorenskriveren, skulle, forsaavidt ikke nogen af Parterne forlanger hans Deeltagelse, for Fremtiden udføres ved fire af Fogden for ethvert enkelt Tilfælde utnævnte Skjønsmænd…..
«Jordskifteloven» som ble innført i 1859 (Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857) ga også jordskifteretten mulighet til å utføre delingsforretninger.
Ved «Lov om Skyldsætning og Skylddeling» av 20. august 1909 ble begrepet skylddelingsforretning innført, og det ble utferdiget et formular for oppgaven. Loven gjaldt bare for landkommuner.
I bygningsloven av 18. juni 1965 ble det stilt krav til kartfesting av eiendomsgrenser (§§ 62 og 63) - kartforretning. Samtidig fikk vi de samme reglene i bykommuner som i landkommuner. Nå skulle kommunen utføre selve oppmålingsforretningen, mens delingen av skylden fremdeles var overlatt til skjønnsmenn, oppnevnt av lensmannen.
1. januar 1980 ble delingsloven av 23. juni 1978 iverksatt. Her ble det slutt på delingen av skylden, og hver kommune skulle opprette en oppmålingsmyndighet som skulle ha en uavhengig stilling i forhold til den øvrige kommunale forvaltningen.
Fra 1. januar 2010 skjer opprettelse av nye matrikkelenheter etter reglene i matrikkelloven (Lov 2005-06-17: Lov om eigedomsregistrering)
Norske forutsetninger - Offentlig godkjenning
[rediger | rediger kilde]I motsetning til de fleste land i Europa, forutsatte en delingsforretning i Norge at det forelå en godkjenning fra en offentlig myndighet (I Norge: En godkjennelse etter plan- og bygningsloven og eventuelt etter jordloven).
I øvrige land i Europa har ikke eierforholdet noen betydning. Det er bruken av grunnen som har samfunnsmessig interesse, ikke eierforholdet. Deling av eiendom krever derfor ingen godkjennelse fra noen offentlig myndighet i disse landene.