Det gamle observatorium i Beijing

En av armillarsfærene ved observatoriet.

Det gamle observatorium i Beijing (kinesisk: 北京古觀象台 eller 北京古观象台, pinyin: Běijīng gǔguān xiàngtái) er et astronomisk observatorium som stammer fra tiden før teleskopet ble oppfunnet. Det ligger sentralt i Beijing bak brystvernet på et gammelt vakttårn langs den ellers stort sett ødelagte bymuren. De eldste av en gang revolusjonerende verktøyene som ble benyttet ved observatoriet ble bygd i 1442 under Ming-dynastiet. Under Qing-dynastiet tilkom det nye med europeisk og jesuittisk teknikk.

Observatorieområdet rommer også et historisk museum om kinesisk astronomi, astrologi og kalenderutvikling.

Utdypende artikkel om observatoriet i keisertiden: Det keiserlige astronomibyrå.

Observatoriet kan utledes fra Kublai-khans dager, da det var lagt til et sted noe lenger nord enn hvor det er i dag. Det ble flyttet og gjenoppført mellom 1437 og 1446 og er dermed et av de eldste bevarte i verden. Dets funksjon var å gi keiseren underlagsinformasjon for kalenderdefinisjoner, astrologiske forutsigelser i forbindelse med for eksempel militæra operasjoner, og navigasjonsinformasjon for sjøfarten.

Det keiserlige stjerneobservatorium i Beijing

De første jesuittene kom til Beijing i 1601. Pater Matteo Ricci og hans ledsagere og etterfølgere fikk i oppdrag å samarbeide med kinesiske vitenskapsmenn, og det viste seg snart at jesuittene var dem langt overlegne hva gjaldt de astronomiske beregninger som trengtes for å sette opp den kinesiske kalender og gi forvarsel om sol- og måneformørkelser. De ble snart satt til å lede observatoriet.

Pater Johann Adam Schall von Bell og modeller av instrumenter benyttet ved observatoriet.

Da de katolske misjonærene kom til Beijing hadde kvaliteten på beregningene forfalt kraftig. Det var fordi keiserne innså at de vestlige astronomiske metoder var overlegne at de ble fikk i oppgave å renovere kalenderberegningen fra bunnen av. Dette førte til konflikter, og misfornøyde kinesiske nasjonalistiske embedsmenn klarte i en kortere periode på 1660-tallet å få i stand en alminnelig misjonærforfølgelse. De fikk kastet observatoriets leder, pater Adam Schall, i fengsel og dømt til døden. (Dødsdommen ble omgjort, pater Schall ble løsatt, men døde før han var blitt fullt rehabilitert.)

Etter dette mellomspillet ble jesuittene fullt ut rehabilitert, og utførte sitt kalenderarbeide til keiserens fulle tilfredshet så lenge de var virksomme ved observatoriet. I 1774 ble jesuittordenen oppløst, og etter noen år overtok lasaristenes kongregasjon arbeidet.

Etterhvert forfalt arbeidet, likesom så meget annet i det sene Qing-dynasti. Til slutt ble astronomibyrået lagt inn under ministeriet for offentlig instruksjon i 1912, etter at Qing-dynastiet var brutt sammen.

Observatoriet som museum

[rediger | rediger kilde]
Replika av pater Ferdinand Verbiests «stjerneglobus» av 1673, til bruk ved det keiserlige astronomibyrå i Beijing

Det gamle observatorium er i dag et musealt anlegg som dekker et areal på ett hektar. Det består tildels av en ti meter høy teglsteinsplattform med et antall instrumenter av bronse på toppen. Selve observatoriet er plassert på taket av en steinbygning som ellers benyttes til helt annen virksomhet. I tilslutning er det et astronomisk museum, som omfatter flere separate saler med forskjellig tematikk, og der er det oppstilt nok en armillarsfære.

I den senere fase av Qing-dynastiet hadde fremmede styrker invadert Beijing og de passet da på å røve med seg de kinesiske instrumentene. Det meste ble imidlertid tilbakelevert fra Frankrike og Tyskland etter første verdenskrig, som ett av resultatene av Versaillestraktaten.

Flere av de mange instrumentene ble konstruert av jesuitten Ferdinand Verbiest, en astronom fra det som i dag er Belgia, og som lenge ledet det keiserlige astronomibyrå på 1600-tallet. Det har imidlertid vært dem som har lurt på om enkelte av de tilbakeleverte gjenstander i virkeligheter var kopier til erstatning av originaler som var gått tapt.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]