Dominique Marie Varlet | |||
---|---|---|---|
Født | 15. mars 1678[1][2][3][4] Paris[5] | ||
Død | 14. mai 1742[1][3][4] (64 år) Haag[6] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1706–), katolsk biskop (1719–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Dominique Marie Varlet (latin: Dominicus Maria Varlet; født 15. mars 1678 i Paris, død 14. mai 1742 i Haag) var katolsk titularbiskop av Askalon. Han ble en av grunnleggerne av den gammelkatolske kirke i Nederland.
Varlet var sønn av skuespillere i Paris. Hans far var Achille Varlet, kjent som Sieur de Verneuil; hans onkel Charles Varlet (scenenavn: La Grange) var en av de mest kjente skuespillere i Molières teatertrupp. Lite vites om hans mor utenom at hun var datter av en hattemaker i Paris, var meget yngre enn sine ektemann, og at også hun hadde vært involvert med teater.[7] Varlets foreldre hadde syv barn, hvorav tre overlevde inn i voksenalder, nemlig Dominique og hans yngre søsken Jean-Achille (1681-1720) og Marie-Anne.[8]
I likhet med Molière og vennene hans, blant annet naturviteren og filosofen Blaise Pascal, stod Varlets foreldre sannsynligvis nær de jansenistiske kretser i klosteret Port-Royal.[trenger referanse]
Han studerte ved oratorianernes hovedseminar i Paris, som også var påvirket av Port-Royal, og tok eksamener ved Collège de Navarre i 1701 og doktorgraden i 1706 ved Sorbonne. Samme år ble han presteviet, og utøvde til å begynne med sitt embete i forskjellige prestegjeld i Paris-området. I 1711 ble han tatt opp i Societé des Missions Etrangères, som sendte ham som misjonær til Canada i 1712. Der virket han fra 1713 til 1718 i Québec-regionen så vel som i fransk Louisiana med Illinois. Hans første oppgave var å gjenopplive Sainte-Famille-misjonen for tamaroastammen i Cahokia (ved det senere East St. Louis i Illinois), som hadde vært uten prest siden fader Marc Bergiers død i 1707.[9]
Varlet ble kalt tilbake til Paris for så å bli sendt til Persia. Pave Klemens XI utnevnte ham i 1718 til titulærbiskop av Ascalon og koadjutorbiskop i Babylon, det vil si det latinske erkebispedømme med sete i Bagdad. Den ordinære biskop der var Louis-Marie Pidou de Saint-Olon. Den 19. februar 1719 ble han bispeviet av Jacques de Goyon de Matignon, biskop av Condom. Medkonsekrerende var Louis-François Du Plessis de Mornay, koadjutorbiskop av Québec, og Jean-Baptiste Massillon, biskop av Clermont. Dagen etter kom nyheten til Paris om at biskop Pidou av Babylon var død på slutten av 1717 og at Varlet derfor med det samme var blitt hans etterfølger.
Biskop Varlet dro da umiddelbart avsted for å komme til sitt bispedømme. Han reiste til Nederlendene med en fransk konsul, og der bodde han hos Cornelius Steenoven, som senere ble erkebiskop av Utrecht. Bispestolen Utrecht var vakant på den tiden, så Varlet foretok noen konfirmasjoner der, noe som førte til bestyrtelse i Roma.[trenger referanse] Nuntiaturene i Polen og Tyskland ble beordret til å stanse Varlet umiddelbart.
Intetanende om dette tok biskop Varlet et skip til St. Petersburg. Etter syv og en halv måned ankom han Schamake (kanskje dagens Astrakhan eller i dagens Aserbajdsjan), men var ikke i stand til å reise til sin bisperesidens, som var i Hamadan, på grunn av en borgerkrig. Den 26. mars 1720 overrakte en representant for den romerske kurie ham den suspensjon som paven hadde erklært et år tidligere fordi han hadde konfirmert i Holland, og fordi han ikke hadde undertegnet den pavelige bulle Unigenitus Dei filius.
Varlet vendte tilbake til Paris og for å verge seg mot sin fordømmelse, noe som ble dårlig mottatt i Roma. Oppholdet i Paris ble for usikkert for ham, han dro i eksil i Holland. Presset fra Roma ble enda sterkere da katedralkapitlet til Utrecht valgte en erkebiskop uten å ha innhentet Romas samtykke. Den 27. april 1723 valgte de Cornelius Steenoven, som ble ordinert til biskop av Varlet den 15. oktober 1724. Dette innbragte alle de involverte ekskommunikasjonsstraff.
Etter Steenovens død valgte katedralkapitlet Barchman Wuytiers til ny erkebiskop, og han ble i 1725 også bispeviet av Varlet. Wuytiers døde i 1733, ennå ikke førti år gammel. Katedralkapitlet valgte da Theodorus van der Croon som hans etterfølger. Varlet nektet først å foreta bispevielsen.
På spørsmålene til åger («er det tillatt å ta renter?» - avvist av Varlet) og mirakler (mirakuløse helbredelser i Nederland, - forsvart av Varlet), inntok Varlet en outsiderposisjon. I dette måtte imidlertid følge ham, det var nødvendig for å få ordnet med bispevielse for den nyvalgte erkebiskop. Denne fant sted i 1734, etter halvannet år.
Denne erkebiskopen døde også fire år senere. Domkapitlet valgte da Petrus Johannes Meindaerts som hans etterfølger, og han ble bispeviet 17. oktober 1739 av Varlet.
Biskop Varlet, som på den tiden allerede var alvorlig syk, døde i 1742. Han hadde fortsatt ikke klart å komme seg til Bagdad; bispedømmet ble ledet siden 1728 av provikaren Emmanuel Ballyet, som også etterfulgte ham som biskop.
Hans episkopalgenealogi er: