En folkefiende | |||
---|---|---|---|
orig. Ganashatru গণশত্রু | |||
Generell informasjon | |||
Sjanger | Drama | ||
Utgivelsesår | 1990 | ||
Prod.land | India | ||
Språk | Bengali | ||
Bak kamera | |||
Regi | Satyajit Ray | ||
Manusforfatter | Satayajit Ray | ||
Basert på | Henrik Ibsens skuespill En folkefiende | ||
Musikk | Satyajit Ray | ||
Sjeffotograf | Barun Raha | ||
Klipp | Dulal Dutta | ||
Foran kamera | |||
Hovedrolle(r) | Soumitra Chatterjee | ||
Prod.selskap | National Film Development Corporation | ||
Premiere | 19. januar 1990 (India) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
En folkefiende (originaltittel: bengali: গণশত্রু, Gaṇaśatru) er en indisk dramafilm fra 1989, regissert av Satyajit Ray. Den bygger på Henrik Ibsens skuespill, En folkefiende, fra 1882.
I den bengalske småbyen Chandipur er hovedattraksjonen et tempel, beliggende i den tettest befolkede delen av byen. Sjefslegen ved byen sykehus, Dr. Ashoke Gupta (og borgermesterens bror) har fastslått en stigende økning av hepatitt A-, tyfus- og gastritt-tilfeller i dette området og sendte derfor en vannprøve til Kolka for testing. Han har allerede meddelt om sine observasjoner i en lokal avis for å advare befolkningen.
Dr. Gupta får sin antagelse bekreftet av resultatet fra laboratorieundersøkelsen og utgår fra at på grunn av ødelagte vannledninger har kloakkvannet og drikkevannet blandet seg med hverandre og patogener truer selv også de troende i tempelet. Fra avisredaktør Haridas får Gupta løfter om støtte, imidlertid henviser han til at lokale politikere tjener godt på tempelturismen og derfor vil forhindre negative nyheter.
Guptas bror kommer forbi med lederen for tempelet, og de klager over at tempelets «hellige vann» (Charanamrita) blir stilt i et dårlig lys, selv om det er renset med tulsiblader. Broren, Nisith, ber ham om å hemmeligholde rapporten, siden kostnadene og innsatsen for byen var for høye og byens anseelse vil bli skadet. Når Ashoka viser ham at det allerede er publisert i avisen, blir han sint og ber ham om et offentlig dementi eller han vil føle konsekvensene. Ashokes hustru er bekymret over utviklingen, da hun kjenner sin manns stahet i prinsippspørsmål og også sin svogers karakter. Ashoke er fast bestemt på ikke å skjule sannheten.
Ashoke har skrevet et essay i avisen, hvor han forlanger stengning av tempelet. I redaksjonen går man både for og imot dette. Når borgermesteren kommer og ønsker å få offentliggjort et dementi fra byforvaltningen bøyer redaktøren seg. Nisith truer med alvorlige konsekvenser, om brorens essay blir offentliggjort. Ashoke og Nisith erklærer seg på motstående sider i kampen. Nisith innkaller gjennom plakatopphengninger til et offentlig møte.
På møtet medvirker også redaktøren, avisutgiveren og borgermesteren som til slutt tilriver seg aksjonen. De forsøker å diskreditere Ashoke Gupta gjennom å lokke fram en tilståelse at han i de siste ti årene ikke en eneste gang har besøkt tempelet og at han ikke er en troende hinduist.
Dr. Gupta har ingen sjanse mot den retoriske overlegenheten til sin politisk erfarne bror og publikum er egget mot ham. I leiligheten hans blir vinduene knust. Utleieren ber ham om å flytte. Hans datter mister jobben som lærer og til slutt mister også Dr. Gupta sin stilling ved byens sykehus. Han blir omtalt som «Ganashatru» (Bengali for folkefiende).
Når han vil gi opp, viser Biresh (hans kommende svigersønn) seg med en avisredaktør, som har sluttet i jobben på grunn av sin overbevisning i denne saken, og nå jobber som frilansjournalist. Han tilbyr ham å offentliggjøre et intervju i en avis i Kolkata og dermed skape ytre press. Utenfor huset skanderer unge folk: «Lenge leve Ashoke Gupta».
Satyajit Ray omarbeidet Ibsens stykke til indiske forhold og gjorde et typisk problem i landet til tema. Da Ray - etter en filminnspilling i Ghare Baire - pådro Ray seg hjerteinfarkt, var plaget av dårlig helse i 1980-årene og måtte innskrenke sitt filmarbeid, ble denne og de etterfølgende to filmene utelukkende innspilt i studio. Filmen lider under dette. Tross gode skuespillerprestasjoner og de eksplosive temaene knyttet til økonomiske interesser, religiøs fanatisme, den labre holdningen til hygieneproblemer samt kontroversene rundt sannhet/løgn og idealisme/realisme, virker filmen noe stiv og teatralsk.
«Filmen forteller med en enkel og klar stil om et samfunn, hvis moral er diktert av særinteresser og overtro. Med et minimum av personale og arenaer konsentrerer regissør Ray seg om den underliggende konflikten mellom sannhet og løgn. En overbevisende film av absolutt renhet og klarhet».
(LEXIKON DES INTERNATIONALEN FILMS)