Erik Håker | |||
---|---|---|---|
Født | 4. mars 1952 (72 år) Oppdal | ||
Beskjeftigelse | Alpinist | ||
Nasjonalitet | norsk | ||
Utmerkelser | Olavstatuetten (1978) Holmenkollmedaljen (1979) | ||
Sport | alpint | ||
Aktiv | 1970-1980 | ||
Høyde | 180 centimeter | ||
Erik Håker (født 4. mars 1952 i Oppdal) er en norsk tidligere alpinist. Han var den første norske alpinisten som vant et verdenscuprenn i alpint. Han representerte klubben Oppdal IL.
Håker gjorde seg internasjonalt bemerket allerede som 17-åring, da han under VM 1970 kom på 10.-plass i storslalåm og 13.-plass i utfor. Gjennombruddet i verdenseliten kom i sesongen 1971/72. Etter en svak sesongstart med 33.-plass i det første utforrennet i St. Moritz, vant han fire dager senere storslalåmrennet i Val-d’Isère med bestetid i begge omgangene. Dermed ble han den første, norske utøver som oppnådde en verdenscupseier.
Under OL 1972 i Sapporo kom Håker på 5.-plass i utfor. Han ledet storslalåmrennet etter første omgang. Ifølge datidens regler skulle han dermed starte som førstemann dagen etter – ikke fordi han ledet, men fordi han var siste startende (altså nr. 15) i pulje 1. Etter 53 sekunder, midt i bratthenget, kjørte han ut. Gullmedaljen gikk til italieneren Gustav Thöni. Håker deltok også i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid.
Håker var i verdenseliten i storslalåm og utfor gjennom store deler av 1970-tallet, og oppnådde totalt 20 pallplasseringer. Han kom på 5.-plass sammenlagt i verdenscupen sesongen 1974/75. I 1978 ble han tildelt Olavstatuetten og i 1979 Holmenkollmedaljen.
Håker vant 11 NM-gull i perioden 1970-1981 i disiplinene utfor, storslalåm, slalåm og kombinasjon.[trenger referanse]
Nr | Dato | Sted | Disiplin |
---|---|---|---|
1 | 9. desember 1971 | Val-d’Isère | Storslalåm |
2 | 18. februar 1972 | Banff | Storslalåm |
3 | 12. mars 1973 | Naeba | Storslalåm |
4 | 21. januar 1975 | Fulpmes | Storslalåm |
5 | 17. desember 1978 | Val Gardena | Utfor |