Erling Christophersen | |||
---|---|---|---|
Født | 17. apr. 1898[1][2][3] Christiania | ||
Død | 9. nov. 1994[2][3] (96 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Botaniker, professor, diplomat, geograf, plantesamlar | ||
Utdannet ved | Yale University Universitetet i Oslo | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden[4] |
Erling Christophersen (1898–1994) var en norsk botaniker, geograf og diplomat, kjent som leder for Tristan da Cunha-ekspedisjonen i 1937-38.[5]
Etter examen artium 1916 tok han befalsskole og studerte litt ved Universitetet i Oslo, før han gikk til Yale University i Connecticut og mottok en Ph.D. i 1924 for avhandlingen om surheten i Sylene. Han fortsatte som forsker og ble i 1924 med på Tanager-ekspedisjonen til Nihoa og Neckerøya i Hawaii, i regi av United States Fish and Wildlife Service.
Han var professor i botanikk ved University of Hawaii 1929-32, før han returnerte hjem og blant annet ledet Botanisk museum i Oslo 1933-47. Etter turen i 1937 til Tristan da Cunha fikk han flere planter oppkalt etter seg, som Lophurella christopherseni.
Christophersen var kulturattaché ved ambassaden i Washington 1947–51 og kulturråd der 1962–64. Etter han forlot universitetet i opprettet han i 1947 den amerikanske sommerskolen. For Utenriksdepartementet var han direktør for Kontoret for kulturelt samkvem med utlandet 1951–61 og 1965–68.
Han var en av ildsjelene bak Senter for Teknologi og Menneskelige Verdier som ble etablert ved Nobelinstituttet i 1989, en ide han først lanserte ved et møte i Det Norske Videnskaps-Akademi 1948.[6]
Hans far var generalkonsulen Mads Wiel Christophersen (1871–1955), hans farfar var trelastmagnaten Christian Christophersen. Morfaren var høyesterettsadvokaten Christian Homann Schweigaard.