Erling Wikborg | |||
---|---|---|---|
Født | 5. nov. 1894[1] Drammen[1] | ||
Død | 6. apr. 1992[1] (97 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, advokat | ||
Akademisk grad | Cand.jur. | ||
Parti | Kristelig Folkeparti | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Norges utenriksminister | |||
1963 | |||
Forgjenger | Halvard Lange | ||
Etterfølger | Halvard Lange | ||
Erling Wikborg (1894–1992) var en norsk KrF-politiker og jurist. Han var stortingsrepresentant i tre perioder; for Akershus 1945–1949 og for Oslo 1954–1961. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.[2]
Wikborg var cand.jur. fra 1918 og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923.[3] Hans spesialfelt var sjørett.[4][5] Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1949 til 31. desember 1972, fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969.
Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm.[6] Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti,[7] med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti. Wikborg var tilhenger av norsk medlemskap i EEC/EF.[8]
Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg,[9] og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66.