Erna Solbergs regjering

Erna Solbergs regjering

Norges regjering
Portrett av Erna Solberg
Erna Solberg ble Norges andre kvinnelige statsminister, og den første statsministeren fra Bergen siden 1935.
Formet16. oktober 2013
Oppløst14. oktober 2021
Organisering
MonarkHarald V
StatsministerErna Solberg
Ant. ministere20
Partier  Høyre
  Venstre
(fra 2018)
  Kristelig Folkeparti
(fra 2019)
  Fremskrittspartiet
(2013–2020)
StatusMindretallsregjering
(2013–2019, 2020–2021)
Flertallsregjering
(2019–2020)
OpposisjonsledereJens Stoltenberg
(2013–2014)
Jonas Gahr Støre
(2014–2021)
Historie
ValgStortingsvalget 2013
Stortingsvalget 2017
Stortingsperioder2013–2017
2017–2021
ForgjengerJens Stoltenbergs andre regjering
EtterkommerJonas Gahr Støres regjering

Erna Solbergs regjering var Norges regjering fra 16. oktober 2013 til 14. oktober 2021. Regjeringen hadde Erna Solberg som statsminister og regjeringssjef.

Frem til 17. januar 2018 var Erna Solbergs regjering en mindretallsregjering som utgikk fra Høyre og Fremskrittspartiet (FrP). Den ble også kalt Høyre–FrP-regjeringen og den «blåblå» regjeringen,[1] og baserte seg på en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF).[2]

Den 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet[3] med Venstre og ble da kalt den «blågrønne» regjeringen.[4]

Den 22. januar 2019 ble regjeringen utvidet med Kristelig Folkeparti,[5] og ble den første borgerlige flertallsregjering siden 1985.

Den 24. januar 2020 gikk FrP ut av regjeringen[6], og ble det første partiet i Norges historie som har forlatt en sittende regjering.[7] Regjeringen fortsatte å styre på grunnlag av Granavolden-erklæringen.[8]

Regjeringen tiltrådte etter den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget i 2013 og fikk fornyet tillit etter stortingsvalget 2017. Stortingsvalget 2021 ga imidlertid et rødgrønt flertall. Regjeringen Solberg søkte avskjed 12. oktober 2021 og fortsatte som forretningsministerium frem til Jonas Gahr Støres regjering tok over 14. oktober 2021.[9][10]

Bakgrunn og regjeringsdannelse

[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 2013

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2013

Regjeringen tiltrådte som følge av den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget 2013. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Sammen med Miljøpartiet De Grønne, som ble representert på Stortinget for første gang, fikk den rødgrønne blokken 73 mandater.

Erna Solberg under valgkampen i Bergen den 31. august 2013.
Foto: Nina Aldin Thune
Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering går av.
Foto: Senterpartiet

Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden stortingsvalget 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en fremgang på 18 mandater. Høyre fikk 48 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 29 mandater på Stortinget. Dette ga totalt 77 mandater. For å få det nødvendige flertall på 85 mandater, kunne de velge mellom støtte fra Kristelig Folkepartis 10 mandater eller Venstres 9 mandater.

De fire partiene bestemte seg likevel for å samarbeide.

Samarbeidsavtale

[rediger | rediger kilde]
Regjeringen stanset utredningen av oljeboring i Lofoten, Senja og Vesterålen frem til 2017. Bildet er fra Vestfjorden i Lofoten.
Foto: Finnrind (Juni 2008)

De fire partiene innledet sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september.[11] 30. september undertegnet de en samarbeidsavtale,[12][13] som innebar en mindretallsregjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.[12]

Samarbeidsavtalen ga Venstre gjennomslag for stans i en konsekvensutredning for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013–2017,[13] og økt avkastning fra miljøteknologifondet. KrF fikk gjennomslag for at kristendom igjen skulle bli mer fremtredende i grunnskolefaget «religion, livssyn og etikk» (RLE), som skiftet navn til «kristendom, religion, livssyn og etikk» (KRLE), og at alkoholpolitikken i hovedsak skal stå fast.[13] Venstre og KrF fikk også gjennom et amnesti for asylbarn, mens FrP fikk gjennomslag for innstramning i innvandringspolitikken.[13] Videre fikk FrP gjennomslag for lovfestede rettigheter til heldøgns pleie og omsorg i eldreomsorgen, betydelig satsing på veibygging utover rammene i Nasjonal transportplan og fjerning av arveavgiften.[13]

Handlingsregelen ble beholdt, fedrekvoten ble satt til 10 uker, og det ble gjennomføres en kommunereform og regionreform, hvor nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[13] Fradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner ble styrket, mens byråkratiet overfor frivillige organisasjoner ble redusert.[13] Engangsstønaden ble økt og det ble innført et skattefradrag for ENØK-investeringer i hjemmet.[13] Minstefradraget på lønnsinntekt ble hevet. Privat eierskap og sparing ble styrket gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap.[13] Det ble gjennomført et lærerløft i skolen, grunnbemanningen i politiet ble økt og kampen mot svart arbeid ble forsterket.[13] Behandlingstilbudet ble styrket for rusmiddelavhengige og i psykiatrien.[13]

Regjeringsplattformen til Høyre og Fremskrittspartiet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sundvolden-plattformen

Høyre og Fremskrittspartiet innledet regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel i Buskerud.[14] Erna Solberg og Siv Jensen presenterte en regjeringsplattform samme sted den 7. oktober 2013.[15][16]

Regjeringsplattformen til Høyre og FrP bygde på et liberalistisk og konservativt verdigrunnlag med vekt på «frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten», på «rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv» og på behovet for å «skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ».[16] Videre at «alle mennesker har universelle rettigheter uavhengig av hvor i verden de bor, slik som ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av privat eiendomsrett. Regjeringen vil arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykking, for eksempel kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn.»[16] Deretter ble det utredet satsingsområder som konkurransekraft for næringslivet, «en enklere hverdag for folk flest» med redusert byråkrati, mindre politisk styring og større vekt på frivillighet, satsing på skole, veibygging, politi, et velferdsløft for eldre og syke, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og et levende lokaldemokrati.[16]

Tiltredelsen

[rediger | rediger kilde]

Jens Stoltenbergs andre regjering søkte avskjed 14. oktober 2013 og fungerte som forretningsministerium frem til Solbergs regjering tok over.[17][18] Erna Solbergs regjering tiltrådte 16. oktober 2013 klokka 12, som en mindretallsregjering med 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.[19]

Erna Solberg ble landets andre kvinnelige statsminister, etter Gro Harlem Brundtland (Ap) som innehadde embetet tre ganger fra 1981 til 1996. Hun ble også den første statsministeren fra Bergen, siden Johan L. Mowinckels (V) avgang i 1935.[19]

Fremskrittspartiet kom i regjering for første gang i partiets 40 år lange historie.[19]

17 statsråder var medlem i Den norske kirke, mens samferdselsministeren ikke tilhørte noe trossamfunn.[20] Den ble således den mest kompakte folkekirkelige regjering siden 1960-årene.[20]

Stortingsvalget 2017

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2017

Stortingsvalget 2017 ble avholdt 11. september 2017.[21] Det ga de fire partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt).

Høyre gikk tilbake med 3 mandater og fikk 45 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 27 mandater (tilbake 2). Venstre og Kristelig Folkeparti fikk begge 8 mandater, og gikk tilbake med henholdsvis 2 mandater og 1 mandat. Regjeringen kunne nå ikke velge mellom Kristelig Folkeparti eller Venstre som støtteparti – noe de teoretisk kunne gjøre etter stortingsvalget i 2013, men var avhengig av alle fire partier.

Utvidelse med Venstre

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jeløya-plattformen

9. desember 2017 besluttet Venstres landsstyre å gå i forhandlinger med regjeringen, med sikte på regjeringsmakt.[22] Venstre startet forhandlinger om regjeringssamarbeid 2. januar 2018 på Jeløya i Moss kommune i Østfold.[23] 14. januar 2018 ble de tre partiene enige om en ny regjeringsplattform,[24] som også gikk under navnet «Jeløyaerklæringen». 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre.

I Innledningen til regjeringsplattformen, heter det: «Målet for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er at folk skal få leve frie og selvstendige liv. Regjeringen har en sterk tro på at mennesker som blir gitt tillit også tar ansvar. Regjeringen vil slippe fri og støtte opp om skaperkraften i det enkelte menneske og i fellesskapene som dannes på arbeidsplassen, i familier og i frivillige organisasjoner. Et godt samfunn bygges nedenfra. Regjeringen vil spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag, og til å forme sin egen fremtid. Muligheter for alle og friheten til å leve egne liv sikres bare gjennom et rettferdig og bærekraftig velferdssamfunn hvor evner og innsats teller mer enn bakgrunn og opprinnelse. Et fritt samfunn oppstår ikke av seg selv. Vi er avhengige av fungerende fellesskap, felles verdier og institusjoner som rettssikkerhet, personvern, ytringsfrihet, tillit, frie medier, markedsøkonomi, eiendomsrett og frivillighet. Regjeringen vil stå opp for disse verdiene og institusjonene som bærer samfunnet vårt.»

Utvidelse med Kristelig Folkeparti og ny regjeringsplattform

[rediger | rediger kilde]
Se også: Granavolden-plattformen

22. september 2018 foretok landsmøtet i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) et vedtak om at Kristelig Folkeparti burde søke regjeringssamarbeid sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og gå inn i Erna Solbergs regjering.[25][26] Vedtaket ble støttet av KrFU-leder Martine Tønnessen.[27] Under et ekstraordinært landsmøte på Gardermoen den 2. november 2018 vedtok Kristelig Folkeparti med 98 mot 90 stemmer (2 blanke stemmer) å starte forhandlinger med Solbergregjeringen med sikte på et regjeringssamarbeid.[28] 20. november 2018 ble partiet enige med regjeringspartiene om Statsbudsjettet for 2019.[29]

22. november 2018 ble det klart at partiet ikke støttet et mistillitsforslag mot regjeringen i objektsikringssaken.[30] 5. desember 2018 fattet Stortinget et daddelvedtak mot regjeringen i objektsikringssaken. Et mistillitsforslag mot regjeringen ble støttet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, men fikk ikke flertall. Det ble nedstemt av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og én representant fra Arbeiderpartiet.[31]

Sonderingene med regjeringspartiene startet 22. november 2018.[32] 18. desember 2018 vedtok partiene å starte forhandlinger.[33] Forhandlingene startet 2. januar 2019 på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland i Gran kommune i Oppland.[34] 17. januar 2019 la de fire partiene frem en regjeringsplattform,[35] som samme dag ble godkjent av landsstyrene i alle fire partier.

Den nye firepartiregjeringen ble utnevnt 22. januar 2019. Dette ble den første borgerlige flertallsregjeringen siden 1985.

FrP forlater regjeringen

[rediger | rediger kilde]

Den 20. januar 2020 avholdt FrP en pressekonferanse der partileder Siv Jensen informerte om at partiet ville gå ut av regjeringen. Det var saken med hentingen av en IS-kvinne og hennes barn som hadde fått «begeret til å flyte over» ifølge Jensen.[36] «Jeg tok FrP inn i regjeringen. Nå tar jeg FrP ut av regjeringen», sa Jensen. Hun sa at partiet hadde fått gjennom mange saker i sin regjeringsdeltakelse. Hun fremhevet håndteringen av migrasjonskrisen, oljeprisfallet, en strammere innvandringspolitikk og satsingen på samferdsel. Jensen viste også til regjeringen etter hennes syn var blitt gråere og mer konturløs, og at FrP ikke lenger fikk samme gjennomslag for sin politikk etter at Venstre og KrF kom med i regjeringen. FrP ville nå forholde seg til sitt eget program og ikke se seg bundet til Granavolden-plattformen. Partiet ville likevel støtte Erna Solberg som fortsatt statsminister.[36] I løpet av regjeringsperioden hadde Jensen vervet som finansminister uavbrutt, men det var mindre kontinuitet blant FrPs andre viktige politikkområde, justispolitikken: i alt fire FrP-politikere trakk seg som justisministre i perioden, og ansvaret for beredskaps- og innvandringssaker ble også hyppig flyttet mellom departementene.[37]

Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.

Sammensetning fordelt på partier

[rediger | rediger kilde]

Ved opprettelsen bestod regjeringen av elleve statsråder fra Høyre og syv fra Fremskrittspartiet. 16. desember 2015 ble sammensetningen endret, og regjeringen bestod da av elleve statsråder fra Høyre og åtte fra Fremskrittspartiet. Dette skyldtes igjen utnevnelsen av en egen EØS- og EU-minister, et embete som eksisterte frem til 17. januar 2018.

Både 20. desember 2016 og 20. oktober 2017 ble tre statsråder byttet ut, uten at fordelingen mellom partiene ble endret.

17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre, og den fikk 10 statsråder fra Høyre, syv fra Fremskrittspartiet og tre fra Venstre.

I 2018 og 2019 var det flere utskiftninger av statsråder fra Fremskrittspartiet. Ingen av disse utskiftningene påvirket antall statsråder fordelt på de ulike partier.

Etter justisminister Sylvi Listhaugs avgang 20. mars 2018, ble fiskeriminister Per Sandberg utpekt som fungerende justisminister. 4. april 2018 ble Tor Mikkel Wara utnevnt til ny justisminister.[38] Etter Per Sandbergs avgang som fiskeriminister 13. august 2018, ble Harald Tom Nesvik utnevnt til ny fiskeriminister. 31. august 2018 gikk olje- og energiminister Terje Søviknes og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen av. Ny olje- og energiminister ble Kjell-Børge Freiberg. Landbruksminister Jon Georg Dale ble ny samferdselsminister, mens Bård Hoksrud ble ny landbruksminister. Den 18. desember 2019 gikk Kjell-Børge Freiberg av som olje- og energiminister, og ble erstattet av Sylvi Listhaug. Listhaug på sin side gikk av som helse- og omsorgsminister og ble erstattet av Terje Søviknes.

Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Solbergregjeringen bestod deretter av tolv statsråder fra Høyre, fire fra Venstre og fire fra Kristelig Folkeparti. Den 20. september 2021 gikk barne- og familiemister Kjell Ingolf Ropstad ut av regjeringen, han ble erstattet av Olaug Bollestad som også er landbruks- og matminister. Antall regjeringsmedlemmer er dermed 19 inkludert statsministeren, og fordelingen er tolv regjeringsmedlemmer fra Høyre, fire fra Venstre og tre fra Kristelig Folkeparti.

Endringer i departementsstrukturen

[rediger | rediger kilde]

Fra 1. januar 2014 ble det gjort en rekke endringer i departementsstrukturen. Det er ikke uvanlig med slike endringer ved et regjeringsskifte, men det normale er at omorganiseringene skjer først ved påfølgende årsskifte, noe som i hovedsak skyldes at en vil unngå omfattende budsjettflyttinger. Imidlertid kan en regjering beslutte at statsrådenes politiske ansvar allerede fra starten skal følge den planlagte nyordningen, noe som også skjedde ved dette skiftet.[39]

Fra regjeringsskiftet og ut 2013 var derfor det politiske ansvaret omfordelt på denne måten:

  • Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet hadde ingen egen statsråd. Fagfeltene var fordelt slik:
  • Kommunal- og regionalministeren bestyrte Arbeidsgiverpolitisk avdeling, Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester, Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IKT og fornying (med unntak av oppgaver knyttet til koordinering av bredbåndspolitikken), Same- og minoritetspolitisk avdeling, Administrasjonsavdelingen og Kommunikasjonsenheten.
  • Bredbåndpolitikken ble ivaretatt av samferdselsministeren.
  • Kirkesakene ble styrt av kulturministeren.
  • Nærings- og handelsdepartementet fikk ansvaret for Konkurransepolitisk avdeling.
  • Kommunal- og regionalministeren fikk også ansvaret for Planavdelingen i Miljøverndepartementet.
  • Fiskeri- og kystministeren hadde bare ansvaret for Fiskeri- og havbruksavdelingen, Sjømatavdelingen og Kommunikasjonsenheten i «sitt» departement. Kyst- og miljøavdelingen ble ivaretatt av samferdselsministeren, mens Avdeling for forskning, styring og administrasjon ble styrt av nærings- og handelsministeren.
  • Selskapslovgivningen ble overført fra Justis- og beredskapsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.
  • Vidar Helgesen, med posisjon som statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, fikk også ansvaret for tilsvarende arbeidsoppgaver i Utenriksdepartementet.
  • Miljøvernministeren mistet altså ansvaret for departementets planavdeling, men overtok ansvaret for klima- og skogsatsingen i Utenriksdepartementet (og Norad). Hun skulle også forvalte statens kjøp av klimakvoter (tidligere i Finansdepartementet).

Fra 1. januar 2014 ble de foreløpige endringene permanente, og det ble gjort følgende forandringer i departementsstrukturen:[40]

I regjeringserklæringen fikk Thorhild Widvey tittelen kultur- og kirkeminister. Kulturministerens tittel ble likevel ikke endret, ettersom det kunne tolkes som prioritering av trossamfunn.[41]

Elisabeth Aspaker var Norges representant i Nordisk ministerråd, med ansvar for samordningen av nordiske samarbeidsspørsmål.[42]

Politiske saker og utvikling

[rediger | rediger kilde]

Statsbudsjettet 2014

[rediger | rediger kilde]

Finansminister Siv Jensen la frem en tilleggsproposisjon med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2014 den 8. november 2013.[43] Forslaget innebar skattelettelser på 8 milliarder kroner påløpt og 4,8 milliarder kroner bokført i 2014.[43] Deriblant ble formuesskatten foreslått redusert fra 1,1 til 1,0 prosentpoeng, mens arveavgiften ble foreslått fjernet.[43]

Finansminister Siv Jensen la frem en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2014 den 8. november 2013.
Foto: Kjetil Ree (13. februar 2014)

15. november 2013 ble et modifisert budsjettforslag, forhandlet frem med Kristelig Folkeparti og Venstre, lagt frem for Stortinget.[44][45] Endringene innebar at det ble flyttet på 2,2 milliarder kroner.[45] Staten skulle ikke bruke mer penger – men på en annen måte, enn regjeringen la opp til. Viktige endringer var økt kontantstøtte, økt elektrisitetsavgift som ga dyrere strøm, og større satsing på vedlikehold av jernbanen.[45] Statsbudsjettet ble sanksjonert i statsråd 13. desember 2013.[46]

Revidert nasjonalbudsjett 2014

[rediger | rediger kilde]

Den 14. mai 2014 la finansminister Siv Jensen frem revidert nasjonalbudsjett for 2014.[47] Budsjettet innebærer at bruken av oljeinntekter øker med knapt 20 milliarder 2014-kroner fra 2013.[47] For 2014 og 2015 regnes det med en vekst i verdiskapingen i fastlandsøkonomien på rundt 2 prosent,[47] sysselsettingen ventes å fortsette å vokse moderat,[47] mens det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet anslås å svare til 2,8 prosent av kapitalen i Statens pensjonsfond utland, mot et anslag på 2,9 prosent høsten 2013.[47]

Fra 1. juli 2014 foreslås det innført fleksibel tax-free, fjerning av båtmotoravgiften, redusert sats for treforedlingsindustrien og en overgangsregel for friinntektssatsen i petroleumsbeskatningen.[47]

Kommunereform og regionreform

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Kommunereformen i Norge og regionreformen i Norge

Kommunal- og moderniseringminister Jan Tore Sanner fikk ansvaret for kommunereformen
Foto: Kjetil Ree (8. mai 2010)

I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 varslet regjeringen en kommunereform.[48] Kommunereformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget den 9. juni 2015.[49]

Reformen innebar at det ble 72 færre kommuner i Norge gjennom kommunesammenslåinger. Den 1. januar 2017 ble antall kommuner i Norge redusert fra 428 til 426 og 1. januar 2018 til 422. Andre sammenslåinger fant sted 1. januar 2020, og det endelige antallet kommuner ble 356.[50][51]

Kommunen er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norges politiske system. Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. En effekt av reformen blir trolig at kommunene overtar oppgaver som i dag utføres av stat og fylke.

Den 8. juni 2017 behandlet og vedtok også Stortinget en regionreform,[52] hvor 19 fylker ble erstattet av 11 regioner. Det nye fylket Trøndelag ble opprettet 1. januar 2018. De øvrige regionene ble etablert 1. januar 2020.

Offentlig forvaltning

[rediger | rediger kilde]

Den 18. desember 2013 varslet regjeringen forenkling og effektivisering av offentlig forvaltning. Regelverk og prosedyrer skal forenkles og fjernes, og byråkratiet reduseres. En årsrapport om identifisering av tidstyver og forslag til endringer, skal legges frem innen 1. september 2014.[53][54] 17. januar 2014 varslet kommunal- og moderniseringsministeren enklere regler for plan- og byggesaker, for å senke byggekostnadene.[55] 10. juni 2014 varslet regjeringen fjerning av regler som tvinger utbyggere i å søke på nytt dersom oppstarten forsinkes.[56] Videre ble det 18. februar 2014 foreslått å kutte i klageretten til kommuner.[57] 8. mai ble det varslet forenkling av reglene for enklere bygg ved at man kan bygge garasje eller uthus på inntil 50 kvadratmeter på egen tomt – uten å spørre naboen eller søke kommunen;[58] 11. juni ble det klart at Krf støttet regjeringens forslag.[59]

Et forslag om lovendringer vil legges frem for Stortinget i 2014.

Differensiert arbeidsgiveravgift

[rediger | rediger kilde]

Den 13. mars 2014 varslet regjeringen en utvidelse av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift til å gjelde 31 nye kommuner i 10 ulike fylker. Årsaken er at disse kommunene har hatt en svak utvikling i folketall, sysselsetting eller økonomisk vekst.[60][61] 3. juni 2014 godkjente EFTAs overvåkningsorgan en utvidelse av ordningen frem til år 2020,[62] og 6. juni kunngjorde Finansdepartementet nye regler fra 1. juli 2014.[62]

Reservasjonsretten mot abort

[rediger | rediger kilde]
Fra kvinnedagen 2014 i Oslo.
Foto: GAD (8. mars 2014)

Under regjeringsforhandlingene fikk KrF gjennomslag for at fastleger skal få mulighet til å reservere seg mot å henvise pasienter til abort.[63] Det var delte meninger om hvorvidt det har eksistert en reservasjonsmulighet tidligere, før Helse- og omsorgsdepartementet under Stoltenberg II den 31. oktober 2011 eksplisitt fastslo at en reservasjonsrett ikke finnes.[64] Et forslag fra SV om å ikke innføre reservasjonsrett, ble nedstemt i Stortinget 27. februar 2014 med 61 mot 48 stemmer.[65]

Motstanden mot reservasjonsretten ga rekordhøy oppslutning under kvinnedagen i 2014.[66] 7. mai trakk regjeringen forslaget tilbake. Etter å ha signert en ny avtale med KrF, forklarte helseminister Bent Høie at fastleger ikke lenger skal henvise kvinner til abort i det hele tatt. Kvinner skal kunne begjære abort selv, uten henvisning fra lege, slik at fastlegens delaktighet forsvinner.[67]

Endringer av arbeidsmiljøloven

[rediger | rediger kilde]

10. juni 2014 varslet regjeringen endringer i arbeidsmiljøloven.[68] Forslaget gikk ut på å innføre en generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil 9 eller 12 måneder. Videre å fjerne eller redusere kollektiv søksmålrett, åpning for mer overtid gjennom individuelle ordninger, utvidelse av arbeidstilsynets adgang til dispensasjon for alternative arbeidstidsordninger, åpning for mer søndagsjobbing og heving av aldersgrensen for jobbing fra 70 til 72 år eller mer.[68][69][70]

LO varslet demonstrasjoner mot forslaget foran Stortinget 19. juni,[71] og den rødgrønne blokken varslet reversering av lovendringene ved et regjeringsskifte.[72]

En høringsrunde startet 10. juli med frist til 25. september og deretter 9. oktober 2014.[73][74]

Helsereform

[rediger | rediger kilde]

Den 15. juni 2014 la regjeringen frem et forslag til en helsereform.[75] Forslaget innebærer fritt behandlingsvalg, i første rekke innenfor psykiatri og rusbehandling, en offensiv strategi fra de regionale helseforetakene for økt bruk av private gjennom anbud og fjerning av systemet som hindrer offentlige sykehus i å behandle flere pasienter, selv om de både har kapasitet og økonomi til det.[75][76] Deler av reformen trer i kraft allerede i 2015.[75]

Trontalen til det 159. storting

[rediger | rediger kilde]
I trontalen 2014 varslet regjeringen reduksjon i Norges avhengighet av olje som inntektskilde. Bildet er fra Statfjord-feltet.
Foto: Jarle Vines

2. oktober 2014 ble det 159. ordentlige storting åpnet av kong Harald.[77] I trontalen varslet regjeringen Solberg slutten på oljealderen: «Vi blir stadig flere. Og vi blir stadig flere eldre. Oljeaktiviteten vil ikke lenger være motoren for vår økonomiske vekst. Og vi må tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. For vårt samfunn vil hver og en av disse endringene kreve mye av oss. Til sammen vil de prege Norge fra i dag og i tiårene som kommer.»[77][78] Regjeringens svar på denne utfordringen er blant annet å satse på kunnskapspolitikk, et samfunn med små forskjeller og frihet for den enkelte.[77][78] Det skal legges frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en stortingsmelding om høyere utdanning, tiltak for å få flere til å fullføre fagopplæring og tiltak for å gjøre læreryrket mer attraktivt.[77][78]

Regjeringen vil videre fremme forslag om en forsøksordning med statlig finansiering av eldreomsorgen, i tråd med Fremskrittspartiets politikk. I tråd med regjeringsplattformen ble det varslet «mer mangfold og valgfrihet» og «mer effektiv bruk av ressursene». I praksis betyr dette fritt behandlingsvalg i helsesektoren og en nasjonal helse- og sykehusplan.[77][78] Videre ble det varslet skattelettelser.[77][78] Norges klimaforpliktelser for FN skal legges frem i første kvartal 2015, og regjeringen vil være en pådriver for en global klimaavtale.[77][78]

FNs migrasjonsplattform

[rediger | rediger kilde]

Regjeringen besluttet høsten 2018 at Norge skulle slutte seg til FNs migrasjonsplattform, Global Compact for Migration.[79] Norges tilslutning skjer etter at Høyre og Venstre stemte for, og FrP stemte mot i regjeringen. Dette var første gang FrP tok dissens på en beslutning i regjeringen.[80]

Samferdsel og bompenger

[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Solberg foreslo i 2015 en bompengereform,[81] som siden er vedtatt av Stortinget. Reformen hadde fire deler: reduksjon av antall bompengeselskap, en utskilling av utstederrollen fra bompengeselskapene, en rentekompensasjonsordning for bompengelån og en forenkling av takst- og rabattsystemer.[82]

Regjeringen Solberg økte samferdselsbudsjettet med 75 prosent fra 2013 til 2019.[83] Andre bilrelaterte avgifter gikk ned, men bompengene økte med 37,5 prosent fra åtte til elleve milliarder i året, og antall bomstasjoner økte fra 170 til 245.[84][85] I 2019 oppsto et bompengeopprør. Folkeaksjonen nei til mer bompenger ble registrert som politisk parti i august 2018, og ble tredje største parti i Bergen og Vestland ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2019.[86] Under sitt landsmøte i 2019 vedtok FrP et krav om at 100 milliarder kroner fra oljefondet skulle finansiere samferdsel og redusere bompengebruken.[87] Regjeringspartiene samtalte om en bompengereduksjon utover sommeren 2019.[88] 18. august presenterte FrP en skisse for reduksjon av bompenger, men Venstre mente denne ikke ivaretok miljøet godt nok.[89] 23. august la Erna Solberg frem et ultimatum vedrørende bompenger som de andre partiene sluttet seg til. Det innebar blant annet at staten skulle øke sin andel til storbypakkene fra 50 til 66 prosent, derav skulle halvparten gå til å redusere bompengene.[90]

Henting av en IS-kvinne og hennes barn

[rediger | rediger kilde]

Den 14. januar 2020 ble det kjent at regjeringen hadde besluttet å hente ut et «antatt sykt norsk barn» sammen med barnets mor og ett søsken fra flyktningleiren al-Hol i Syria, på humanitært grunnlag.[91] Dette skulle skje med grunnlag i utenrikstjenestens tilbud om konsulær bistand.[92] Politiets sikkerhetstjeneste hadde siktet moren for deltagelse i de islamistiske terrororganisasjonene An-Nuṣrah-fronten og ISIL. Statsrådene fra Fremskrittspartiet tok dissens,[93] og ledelsen i partiet ville utforme en liste med krav til gjennomslag i regjeringen.[94] Etter et ekstraordinært landsstyremøte varslet partileder Siv Jensen 20. januar 2020 at Fremskrittspartiet ville gå ut av flertallsregjeringen.[95] Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.

IS-kvinnen ble i 2021 dømt i tingretten til tre og et halvt års fengsel for deltakelse i en terrororganisasjon. Dommen ble anket.[96] Lagmannsretten reduserte straffen til to og et halvt år, og Høyesterett reduserte den ytterligere til ett år og fire måneder.[97]

Tiltak for å hindre spredning av covid-19

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge under koronaviruspandemien

Helsedirektoratet innførte 12. mars 2020 en rekke tiltak mot spredning av sykdommen covid-19. Tiltakene ble presentert av Erna Solberg på en pressekonferanse. Hun ba alle landets innbyggere i å delta i en dugnad for å bremse smitten. Tiltakene var de mest inngripende tiltak Norge har innført i fredstid: Alle skoler, videregående skoler, høyskoler, universiteter og barnehager ble stengt; alle kultur- og idrettsarrangementer ble avlyst; alle svømmehaller og treningssentre ble stengt; alle frisører, hudpleie- og tatoveringsvirksomheter ble stengt, alle serveringssteder som ikke kunne holde én meters avstand mellom den enkelte person, ble stengt; det ble innført restriksjoner på besøk ved helseinstitusjoner; det ble innført reiseforbud for helsepersonell; med tilbakevirkende kraft ble alle som hadde kommet fra utlandet utenfor Norden gitt 14 dager hjemmekarantene.[98][99]

Den 24. mars videreførte regjeringen de tiltak som Helsedirektoratet innførte 12. mars. Tiltakene gjaldt til og med 13. april 2020 (over påske). Regjeringens strategi var nå endret til å prøve å slå ned viruset, ikke bare bremse det.[100] Regjeringen lyktes, og antall innlagte på norske sykehus var nede i tre utpå sommeren 2020. Etter at regjeringen åpnet grensene igjen, kom det såkalt importsmitte, og antall syke økte igjen. Rundt årsskiftet 2020/21 kom det nye virusvarianter som var mer smittsomme, og i denne tredje bølge ble det enda flere syke.

Regjeringen nedsatte Koronakommisjonen i april 2020. Den leverte sin første rapport i april 2021 der konklusjonen var at regjeringen hadde håndtert krisen godt rundt 12. mars 2020, men at beredskapen hadde vært for dårlig.[101]

En fjerde smittebølge kom i august 2021, og da med sykdom i hovedsak blant ungdom og unge voksne.[102]

Den 24. september 2021 offentliggjorde regjeringen at samfunnet kunne gjenåpnes fra lørdag 25. september kl. 1600.[103]

Koronakrisen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge under koronaviruspandemien

Koronaviruspandemien falt sammen i tid med en uvanlig lav oljepris. På det laveste var den under 20 dollar per fat, som var den laveste oljeprisen siden 2002.[104] Regjeringen la frem en rekke krisetiltak for å støtte næringslivet, kommunene og enkeltpersoner. Regjeringen, som nå var en mindretallsregjering, måtte ha tilslutning fra Stortinget, og opposisjonspartiene gikk med på alle krisetiltakene med en del modifiseringer. Regjeringen fremmet også forslag om en egen fullmaktslov, Koronaloven, som ble vedtatt av Stortinget etter en del modifiseringer.[105]

Den 13. mars 2020 la Erna Solberg frem en krisepakke på 6,5 milliarder kroner til næringslivet i forbindelse med koronavirusepidemien. Pakken inneholdt endringer i permitteringsregelverket og skattereglene og midlertidig fjerning av flypassasjeravgiften og lufthavnavgifter.[106] 15. mars varslet Erna Solberg at regjeringen ville etablere en låne- og garantiordning for næringslivet på minst 100 milliarder kroner. Statens obligasjonsfond ville bli gjennopprettet.[107] LO og NHO ba om mer omfattende tiltak, og etter behandling i Stortinget ble det vedtatt mer omfattende krisepakker.[108][109]

Den 27. mars 2020 la regjeringen frem en ny krisepakke, tiltakspakke 3, med direkte støtte til næringslivet. Finansminister Jan Tore Sanner anslo kostnaden til 10–20 milliarder kroner i måneden. Krisepakken var kommet i stand i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon, Virke, Finans Norge og LO og den ble vedtatt i Stortinget 31. mars 2020.[110][111]

Under smitteverntiltakene mot korona reiste statsminister Erna Solberg og hennes to søstre med familier til Geilo i vinterferien 2021, de hadde hyret to leiligheter i samme leilighetskompleks. Der skulle de feire Erna Solbergs 60-årsdag. Feiringen av 60-årsdagen var fredag 26. februar, 13 personer i følget samlet seg da på restauranten Hallingstuene på Geilo. Erna Solberg meldte avbud for den første feiringen på grunn av akutte øyeproblemer, så hun dro til Oslo for legebehandling på Ullevål sykehus fredag og lørdag formiddag. Feiringen fortsatte lørdag kveld i en leilighet med 14 deltakere som spiste sushi, denne gangen med Erna Solberg til stede. Da NRK gjorde statsminister Erna Solberg oppmerksom på bruddene på smittevernloven som fant sted 26. og 27. februar, skjønte Erna Solberg at de hadde vært for mange som hadde spist sammen de to kveldene. Vi skulle ikke hatt det sånn, og jeg burde ha stoppet det, jeg gjorde ikke det og kan bare beklage, jeg som hver eneste dag står og forteller om smittevern til det norske folk burde kunnet reglene bedre, sa Erna Solberg til NRK da.[112][113] Helse- og omsorgsminister Bent Høie sa at dette ikke burde ha skjedd, og det er klart at vi som lager reglene og snakker om viktigheten av dem, også følger reglene og rådene selv, så han forstod veldig godt folks reaksjoner på statsminister Erna Solbergs brudd på smittevernloven.[114] Politimester Ole B. Sæverud i Sør-Øst politidistrikt kunngjorde fredag 9. april 2021, at statsminister Erna Solberg fikk en bot på 20 000 kroner for brudd på smittevernloven etter 60-årsfeiringen i Geilo, like etterpå bekreftet Erna Solberg at hun godtok boten[115][116]

Utnevninger til embeter

[rediger | rediger kilde]

I september 2020 utnevnte regjeringen forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til fiskeridirektør for et åremål på 6 år.[117] Bakke-Jensen søkte stillingen fem uker etter fristen og han var til jobbintervju før han leverte søknad. Jobbintervjuet skjedde på Bakke-Jensens initiativ.[118] Utnevnelsen ble kritisert fordi det ikke har vært tradisjon for å utnevne sittende statsråder til ledende stillinger i embetsverket. I april 2021 ble det gjennomført en åpen høring om utnevningspraksisen i Solbergs regjering. I 2006 fastslo daværende statsminister Jens Stoltenberg at det ikke var aktuelt å utnevne sittende statsråder, statssekretærer eller rådgivere til stillinger der regjeringen eller departementene tar den endelig beslutningen i ansettelsessaker. Tidligere hadde regjeringen Solberg utnevnt Bent Høie til fylkesmann (i 2018) og Elisabeth Aspaker til fylkesmann (2014). Ifølge Dag og Tid har det ikke skjedd siden 1908 at regjeringen har utnevnt egne medlemmer på denne måten. Det var ikke allment kjent at Bakke-Jensen var kandidat før utnevnelsen.[119][120][121][122][123][124][125] Sivilombudsmannen har kritisert hemmelighold ved utnevningen av Bakke-Jensen.[126] Solberg beklaget av Bakke-Jensen ikke sto på den offentlige søkerlisten.[127] Jonas Gahr Støre var mest kritisk til utnevnelsen av Bakke-Jensen fordi det er stilling som fagdirektør, mens de to andre utnevnelsen gjelder fylkesmann (senere skiftet navn til statsforvalter).[128] Solberg uttalte senere at verken hun selv eller embetsverket kjente til sedvanen med å ikke utnevne regjeringens medlemmer til stillinger i staten.[129]

Kontroll- og konstitusjonskomiteen kom med en enstemmig kritikk av regjeringens hemmelighold i utnevnelsen av Bakke-Jensen. Kritikken berørte særlig statsråd Iselin Nybø som holdt Bakke-Jensens søknad hemmelig til han var utnevnt samt Bakke-Jensen selv som ba om å få være anonym. Dag og Tid skriver at hemmeligholdet er i strid med det Venstre lenge har stått for. Flertallet i komiteen (representantene fra Ap, Sp og SV) mener at Bakke-Jensen ikke burde vært utnevnt. Erna Solberg godkjente at Bakke-Jensen søkte stillingen.[130][131]

Sammensetning

[rediger | rediger kilde]

Statsråder

[rediger | rediger kilde]

I statsråd 16. oktober 2013 ble statsrådene i Solbergs regjering utnevnt.[132] Fordeling av ansvarsområder ble gjort i statsråd samme dag klokka 12.[133] I tabellen nedenfor er statsrådene ført opp med departementsnavn slik disse ble etter endringene 3. mai 2019.[134]

Navn Parti Rang[135] Fra Til Merknad
Statsminister Erna Solberg
(1961–) 		H 1 16. oktober 2013 14. oktober 2021
Statsråd i Navn Parti Rang Fra Til Merknad
Statsministerens kontor Vidar Helgesen
(1968–) 		H 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble klima- og miljøminister
Utenriksdepartementet
(Utenriksminister) 		Børge Brende
(1965–) 		H 9 16. oktober 2013 20. oktober 2017
Ine Marie Eriksen Søreide
(1976–) 		H 7 20. oktober 2017 14. oktober 2021
Utenriksdepartementet
(EØS- og EU-minister, og nordisk samarbeidsminister) 		Elisabeth Aspaker
(1962–) 		H 19 16. desember 2015 20. desember 2016
Frank Bakke-Jensen
(1965–) 		H 19 20. desember 2016 20. oktober 2017 Ble forsvarsminister
Marit Berger Røsland
(1978–) 		H 19 20. oktober 2017 17. januar 2018 Statsrådposten ble nedlagt
Utenriksdepartementet
(Utviklingsminister) 		Nikolai Astrup
(1978–) 		H 19 17. januar 2018 22. januar 2019 Ble digitaliseringsminister
Dag Inge Ulstein
(1980–) 		KrF 15 22. januar 2019 14. oktober 2021
Finansdepartementet Siv Jensen
(1969–) 		FrP 2 16. oktober 2013 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Jan Tore Sanner
(1965–) 		Høyre 4 24. januar 2020 14. oktober 2021
Arbeids- og sosialdepartementet Robert Eriksson
(1974–) 		FrP 13 16. oktober 2013 16. desember 2015
Anniken Hauglie
(1972–) 		H 12 16. desember 2015 24. januar 2020
Torbjørn Røe Isaksen
(1978–) 		H 8 24. januar 2020 14. oktober 2021
Barne- og familiedepartementet
(Barne- og familieminister fra 22. januar 2019) 		Solveig Horne
(1969–) 		FrP 7 16. oktober 2013 17. januar 2018
Linda Hofstad Helleland
(1977–) 		H 13 17. januar 2018 22. januar 2019 Ble Distrikts- og digitaliseringsminister
Kjell Ingolf Ropstad
(1985–) 		KrF 3 22. januar 2019 20. september 2021 Ida Lindtveit Røse fungerte fra 1. juli til 21. august 2020[a]
Olaug Bollestad
(1961–) 		KrF 3 20. september 2021 14. oktober 2021
Forsvarsdepartementet Ine Marie Eriksen Søreide
(1976–) 		H 16 16. oktober 2013 20. oktober 2017 Ble utenriksminister
Frank Bakke-Jensen
(1965–) 		H 10 20. oktober 2017 14. oktober 2021
Helse- og omsorgsdepartementet
(Helseminister; Helse- og omsorgsminister fra 24. januar 2020) 		Bent Høie
(1971–) 		H 6 16. oktober 2013 14. oktober 2021
Helse- og omsorgsdepartementet
(eldre- og folkehelseminister) 		Åse Michaelsen
(1960–) 		FrP 17 17. januar 2018 3. mai 2019
Sylvi Listhaug
(1977–) 		FrP 17 3. mai 2019 18. desember 2019 Ble minister i olje- og energidepartementet
Terje Søviknes
(1969–) 		FrP 17 18. desember 2019 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Justis- og beredskapsdepartementet
(Egen minister for innvandringssaker fra 16. desember 2015 til 17. januar 2018.[137] Egen minister for beredskapssaker fra 22. januar 2019.) 		Anders Anundsen
(1975–) 		FrP 18 16. oktober 2013 20. desember 2016
Per-Willy Amundsen
(1971–) 		FrP 18 20. desember 2016 17. januar 2018
Sylvi Listhaug
(1977–) 		FrP 9 17. januar 2018 20. mars 2018 Gikk av samme dag som Stortinget skulle votere over mistillitsforslag mot henne.[138]

Per Sandberg fungerte frem til 4. april 2018[b]

Tor Mikkel Wara
(1964–) 		FrP 9 4. april 2018[139][140][141][142] 29. mars 2019[143] Jon Georg Dale fungerte fra 15. mars 2019[c]
Jøran Kallmyr
(1978–) 		FrP 9 29. mars 2019 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Monica Mæland
(1968–) 		H 5 24. januar 2020 14. oktober 2021
Innvandrings- og integreringsminister
(ansvar for innvandringsområdet i Justis- og beredskapsdepartementet og ansvar for integreringsområdet i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet) 		Sylvi Listhaug
(1977–) 		FrP 10 16. desember 2015 17. januar 2018 Ble justis-, beredskaps- og innvandringsminister
Justis- og beredskapsdepartementet
(samfunnssikkerhetsminister) 		Ingvil Smines Tybring-Gjedde
(1965–) 		FrP 22. januar 2019 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Kommunal- og
moderniseringsdepartementet 		Jan Tore Sanner
(1965–) 		H 3 16. oktober 2013 17. januar 2018 Ble kunnskapsminister
Monica Mæland
(1968–) 		H 6 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble justisminister
Nikolai Astrup
(1978–) 		H 11 24. januar 2020 14. oktober 2021
Kulturdepartementet
(Kultur- og likestillingsminister fra 19. januar 2019) 		Thorhild Widvey
(1956–) 		H 14 16. oktober 2013 16. desember 2015
Linda Hofstad Helleland
(1977–) 		H 14 16. desember 2015 17. januar 2018 Ble barne- og likestillingsminister
Trine Skei Grande
(1969–) 		V 3 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble kunnskaps- og integreringsminister
Abid Raja
(1975–) 		V 18 24. januar 2020 14. oktober 2021
Kunnskapsdepartementet
(Kunnskapsminister; kunnskaps- og integreringsminister fra 17. januar 2018) 		Torbjørn Røe Isaksen
(1978–) 		H 11 16. oktober 2013 17. januar 2018 Henrik Asheim fungerte fra 15. september til 26. november 2017.[d]

Ble næringsiminister

Jan Tore Sanner
(1965–) 		H 4 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble finansminister
Trine Skei Grande
(1969–) 		V 2 24. januar 2020 13. mars 2020 Trakk seg som partileder og statsråd.
Guri Melby

(1981–)

V 13. mars 2020 14. oktober 2021
Kunnskapsdepartementet
(Forsknings- og høyere utdanningsminister) 		Iselin Nybø
(1981–) 		V 20 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble næringsminister
Henrik Asheim
(1983–) 		H 16 24. januar 2020 14. oktober 2021
Landbruks- og matdepartementet Sylvi Listhaug
(1977–) 		FrP 15 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble minister i Justis- og beredskapsdepartementet
Jon Georg Dale
(1984–) 		FrP 14 16. desember 2015 31. august 2018 Ble samferdselsminister
Bård Hoksrud
(1973–) 		FrP 31. august 2018[146] 22. januar 2019
Olaug Bollestad
(1961–) 		KrF 14 22. januar 2019 14. oktober 2021
Klima- og miljødepartementet Tine Sundtoft
(1967–) 		H 6 16. oktober 2013 16. desember 2015
Vidar Helgesen
(1968–) 		H 6 16. desember 2015 17. januar 2018
Ola Elvestuen
(1967–) 		V 18 17. januar 2018 24. januar 2020
Sveinung Rotevatn
(1987–) 		V 20 24. januar 2020 14. oktober 2021
Nærings- og fiskeridepartementet
(næringsminister) 		Monica Mæland
(1968–) 		H 5 16. oktober 2013 17. januar 2018 Ble kommunal- og moderniseringsminister
Torbjørn Røe Isaksen
(1978–) 		H 10 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble arbeids- og sosialminister
Iselin Nybø
(1981–) 		V 2 24. januar 2020 14. oktober 2021
Nærings- og fiskeridepartementet
(fiskeriministrer) 		Elisabeth Aspaker
(1962–) 		H 12 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble minister i Utenriksdepartementet
Per Sandberg
(1960–) 		FrP 11 16. desember 2015 13. august 2018[147]
Harald Tom Nesvik
(1966–) 		FrP 11 13. august 2018[147][148] 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Geir-Inge Sivertsen
(1965–) 		H 17 24. januar 2020 2. mars 2020[149] Ba om å få gå av etter kritikk for å ha mottatt ytelser for flere ulike verv samtidig.[e]
Odd Emil Ingebrigtsen
(1964–) 		H 13. mars 2020 14. oktober 2021
Olje- og energidepartementet Tord Lien
(1975–) 		FrP 17 16. oktober 2013 20. desember 2016
Terje Søviknes
(1969–) 		FrP 16 20. desember 2016 31. august 2018 Ble minister i Helse- og omsorgsdepartementet
Kjell-Børge Freiberg
(1971–) 		FrP 31. august 2018 18. desember 2019
Sylvi Listhaug
(1977–) 		FrP 18. desember 2019 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Tina Bru
(1986–) 		H 19 24. januar 2020 14. oktober 2021
Samferdselsdepartementet Ketil Solvik-Olsen
(1972–) 		FrP 5 16. oktober 2013 31. august 2018
Jon Georg Dale
(1984–) 		FrP 31. august 2018 24. januar 2020 FrP forlot regjeringen 24. januar 2020.
Knut Arild Hareide
(1972–) 		KrF 13 24. januar 2020 14. oktober 2021
Kommunal- og moderniseringsdepartementet
(Digitaliseringsminister;Distrikts- og digitaliseringsminister fra 24. januar 2020) 		Nikolai Astrup
(1978–) 		H 22. januar 2019 24. januar 2020 Ble kommunalminister
Linda Hofstad Helleland
(1977–) 		H 9 24. januar 2020 14. oktober 2021

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Ida Lindtveit Røse (KrF) var fungerende statsråd fra 1. juli til 21. august 2020, under Kjell Ingolf Ropstads foreldrepermisjon.[136]
  2. ^ Etter Sylvi Listhaugs avgang som Justis- og beredskapsminister den 20. mars 2018, ble Per Sandberg utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister frem til 4. april 2018.
  3. ^ Tor Mikkel Wara hadde permisjon som Justis- og beredskapsminister fra 15. mars 2019 frem til sin avskjed 29. mars 2019. Jon Georg Dale var utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister fra 15. mars til 29. mars 2019.[143]
  4. ^ Henrik Asheim (H) var fungerende statsråd fra 15. september til 26. november 2017, under Torbjørn Røe Isaksens foreldrepermisjon.[144][145]
  5. ^ Etter Geir-Inge Sivertsens avgang som Fiskeri- og sjømatminister den 2. mars 2020, ble Torbjørn Røe Isaksen utnevnt som settestatsråd.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Frank Ertesvåg, Sigrid Helene Svendsen, Synnøve Åsebø, Ingeborg Huse Amundsen, Nilas Johnsen og Lars Joakim Skarvøy (7. oktober 2013). «Vil ikke hete Solberg-regjeringen». VG Nett. Besøkt 15. november 2013. 
  2. ^ Lars Glomnes, Marie Melgård og Karen Tjernshaugen (30. september 2013). «Høyre og Frp går i forhandlinger». Aftenposten. 
  3. ^ Statsministerens kontor (16. januar 2018). «Utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  4. ^ Statsministerens kontor (16. januar 2018). «Utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  5. ^ Statsministerens kontor (18. januar 2019). «Ny utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  6. ^ Krekling, David Vojislav (20. januar 2020). «Frp går ut av regjering». NRK. Besøkt 20. januar 2020. 
  7. ^ Journalist, Hans O. Torgersen. «Frp-exit er historisk: Første gang et parti forlater en sittende regjering». Aftenposten. Besøkt 26. januar 2020. 
  8. ^ Am, Tekst:; Schei +47 906 97 727, a (20. januar 2020). «Fremskrittspartiet går ut av regjering. Solberg fortsetter på samme plattform.». khrono.no (på norsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  9. ^ Statsministerens kontor (12. oktober 2021). «Om regjeringsskiftet 14. oktober». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  10. ^ Garvik, Olav (12. oktober 2021). «Regjeringen Solberg». Store norske leksikon. Besøkt 12. oktober 2021. 
  11. ^ NTB: Sonderingene om ny regjering er i gang Arkivert 18. september 2013 hos Wayback Machine., Sunnmørsposten, 16. september 2013
  12. ^ a b Bjørn S. Kristiansen, Anne Marte Blindheim og Cornelia Kristiansen: - Nå starter Høyre og Frp reelle forhandlinger, Dagbladet, 30. september 2013
  13. ^ a b c d e f g h i j k Martin Aasen Wright: Her er avtalen mellom de borgerlige partiene, Aftenposten, 30. september 2013
  14. ^ Anne Marte Blindheim, Geir Barstein: - Det blir tøffe tak. Høyre og Frp har startet regjeringsforhandlingene, Dagbladet, 1. oktober 2013
  15. ^ Mats Bleikelia, Fredrik Hager-Thoresen: De viktigste kursendringene med Solberg-regjeringen, Aftenposten, 7. oktober 2013
  16. ^ a b c d Politisk plattform for Høyre og Frp Arkivert 15. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  17. ^ NTB: «Erna fikk regjeringsoppdraget»[død lenke], Aftenbladet, 14. oktober 2013.
  18. ^ NTB (10. september 2013): Stoltenberg blir parlamentarisk leder Arkivert 4. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Stavanger Aftenblad.
  19. ^ a b c Øyvind Gustavsen, Bjørn-Martin Nordby, Fredrik Svendsen, Tim Peters, Maria Mikkelsen, Ingrid Hvidsten, Helge Mikalsen: Her har Solberg-regjeringen vært hos Kongen for første gang, VG, 1. oktober 2013
  20. ^ a b Brita Skogly Kraglund og Jan Arild Holbek: (død lenke) Full oppslutning om folkekirken i regjeringen. Den nye regjeringen har ingen medlemmer som tilhører andre tros- eller livssynssamfunn enn Den norske kirke, Vårt Land, 30. oktober 2013
  21. ^ Valgdagen blir 11. september 2017
  22. ^ Arnhild Aass Kristiansen og Karen Setten: Venstre går i regjeringsforhandlinger med Høyre og Frp, Dagbladet, 9. desember 2017
  23. ^ Hallvard Norum: Disse sakene kan gi tøffe regjeringsforhandlinger, NRK, 2. januar 2018
  24. ^ [1]
  25. ^ Torunn Grymer, Kristine Hirsti, Maria Knoph Vigsnæs: KrFU-landsmøtet mener KrF bør gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Frp, nrk.no, 22. september 2018
  26. ^ Cato Husabø Fossen, Lisbeth Skei: Kraftige reaksjoner på Solberg-besøk rett før skjebnevalg: – Ren lobbyvirksomhet, nrk.no, 21. september 2018
  27. ^ Katrin Hellesnes, Sverre Holm-Nilsen, Bjørn Myklebust, Espen Alnes: KrFU-lederen vil ha KrF inn i regjering, nrk.no, 21. september 2018
  28. ^ KrF vil inn i regjering – nå velger de side, nrk.no, 2. november 2018
  29. ^ Frps stortingsgruppe ikke fornøyd med budsjettskisse: – Folk er sure. På ganske mye, egentlig, nrk.no, 20. november 2018
  30. ^ David Vojislav Krekling, Cato Husabø Fossen, Hedvig Bjørgum: KrF redder regjeringen: Dropper mistillit mot Erna i objektsikring-saken, nrk.no, 22. november 2018
  31. ^ Stortinget vedtok kritikk av regjeringen. nrk.no, 5. desember 2018
  32. ^ Pedja Kalajdzic, Ingrid Kjelland-Mørdre: Regjeringen og KrF har startet sonderinger. nrk.no, 22. november 2018
  33. ^ Camilla Wernersen og Knut Magnus Berge: Ropstad: – KrF går ikke inn i regjering for enhver pris, nrk.no, 18. desember 2018
  34. ^ Oda Ruggesæter Ertesvåg, Siv Sandvik: Ropstad: – Vi går ikke i regjering for enhver pris, nrk.no, 2. januar 2019
  35. ^ Siv Sandvik: Her står slagene om hjertesakene, nrk.no, 17. januar 2019
  36. ^ a b «Disse grunnene oppgir Siv Jensen for hvorfor hun tar Frp ut av regjering». Aftenposten. 20. januar 2020. Besøkt 31. januar 2020. 
  37. ^ «Fire justisministre fra Frp har måttet gå: – Det er en belastning for Frp». www.vg.no. Besøkt 23. oktober 2020. 
  38. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister, regjeringen.no, pressemelding Nr: 34/18, 4. april 2018
  39. ^ Ansvarsfordelingen i Erna Solbergs regjering
  40. ^ «Endringer i departementsstrukturen», pressemelding fra Statsministerens kontor 16. oktober 2013; besøkt 17. oktober 2013.
  41. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. november 2013. Besøkt 5. februar 2014. 
  42. ^ «Endringer i regjeringen». www.rornorge.no (på norsk). Besøkt 7. mars 2022. 
  43. ^ a b c Statsbudsjettet 2014. Tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014, Finansdepartementet, regjeringen.no, 8. november 2013
  44. ^ NRK: Krf og Venstre flyttet 2,2 milliarder, NRK tekst-TV, 15. november 2013
  45. ^ a b c Siv Sandvik, Lars Nehru Sand: Slik har KrF og Venstre endret budsjettet, NRK, 15. november 2013
  46. ^ Statsbudsjettet 2014: Vedtatte endringer på skatte- og avgiftsområdet Arkivert 20. desember 2013 hos Wayback Machine., NARF, 13. desember 2013
  47. ^ a b c d e f NTB, Line Kaspersen, Einar Takla og Marit Tronier Halvorsen: Alt om revidert nasjonalbudsjett, Dagens Næringsliv, 14. mai 2014
  48. ^ Prop. 1 S Tillegg 1. Endring av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014, sidene 11, 28, 63, 70
  49. ^ Voteringsresultater, Stortinget 9. juni 2015
  50. ^ «Voteringsoversikt». Stortinget. 17. oktober 2017. Besøkt 2. januar 2018. 
  51. ^ NRK. «Svært jevnt om kommunesammenslåing». NRK (på norsk). Besøkt 8. juni 2017. 
  52. ^ Stortinget: Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå - Voteringsoversikt 8. juni 2017 sak nr. 2
  53. ^ Kommunal- og Regionaldepartementet: Fellesføring i tildelingsbrevene for 2014 P-6/2013, 18. desember 2013
  54. ^ Kommunal- og Regionaldepartementet: Skal lete etter og fjerne tidstyver i hele staten, 23. desember 2013
  55. ^ Pressemelding: Varsler enklere plan- og byggeregler, 17. januar 2014, regjeringen.no
  56. ^ Bjarne Johnsen og Terje Bringedal: Regjeringen letter på byggefrister. Nye regler skal få fart på boligbyggingen, VG, 10. juni 2014
  57. ^ Bjarne Johnsen og Roger Neumann: Sanner kutter i klageretten, VG, 18. februar 2014
  58. ^ Alf Bjarne Johnsen og Eivind Griffith Brænde: Så stor garasje kan du snart bygge - uten å søke, VG, 8. mai 2014
  59. ^ Alf Bjarne Johnsen: «Sanner-bua» trenger ikke nabovarsel. Regjeringen får flertall med KrF, VG, 11. juni 2014
  60. ^ Finansdepartementet:Regjeringen foreslår at flere kommuner får differensiert arbeidsgiveravgift, Pressemelding 13. mars 2014, Nr.: 08/2014
  61. ^ NTB: Regjeringen vil gi flere nedsatt arbeidsgiveravgift, VG, 13. mars 2014
  62. ^ a b Finansdepartementet: Differensiert arbeidsgiveravgift: Nye kommuner inn og full kompensasjon, Pressemelding, 6. juni 2014, Nr.: 28/2014
  63. ^ Leder: Troverdighet står på spill, Dagen, 3. februar 2014
  64. ^ Avsnitt 20.3 Reservasjonsrett i arbeidsforhold, i NOU 2013:1, Stålsett-utvalget, Det livssynsåpne samfunn
  65. ^ Silje Rognsvåg: SVs reservasjonsforslag nedstemt, Dagen, 27. februar 2014
  66. ^ ABC Nyheter - Oslo massemønstret til forsvar for kvinnerettigheter (8.3.2014) Arkivert 8. mars 2014 hos Wayback Machine.
  67. ^ Kjetil Magne Sørenes: Her er Høies nye reservasjonsforslag, Dagbladet, 7. mai 2014
  68. ^ a b Bjørn Haugan og Lars Joakim Skarvøy: LO-Gerd: - Dette er en krigserklæring. Regjeringen vil øke muligheten for flere midlertidige ansettelser, VG, 10. juni 2014
  69. ^ Bjørn Haugan: Unio-Folkestad advarer mot nytt, «dramatisk» forslag: - Vil fjerne tryggheten for norske arbeidstakere, VG, 11. juni 2014
  70. ^ Bjørn Haugan: Her er ditt nye arbeidsliv - med Frp. - Vi skal stramme inn bruken av midlertidig ansatte i det offentlig, VG, 11. juni 2014
  71. ^ Bjørn Haugan: «I fagbevegelsen har vi gått fra å ha lua i hånda til å ha den på hue. Det er der den skal være og det skal vi kjempe for». Demonstrasjon mot Eriksson utenfor Stortinget 19. juni, VG, 12. juni 2014
  72. ^ NTB: De rødgrønne vil reversere frislipp av midlertidige ansettelser, VG, 13. juni 2014
  73. ^ Høring om endringer i arbeidsmiljøloven juni 2014, Arbeids- og sosialdepartementet
  74. ^ Delvis utsatt høringsfrist for forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, Arbeids- og sosialdepartementet, 10. juli 2014
  75. ^ a b c Nilas Johnsen, Synnøve Åsebø og Kyrre Lien: Slik skal de kutte helsekøene. Regjeringen legger frem reform om fritt behandlingsvalg, VG, 15. juni 2014
  76. ^ Nilas Johnsen: SV om helsereformen: - En bløff, VG, 15. juni 2014
  77. ^ a b c d e f g Hans Majestet Kongens tale til det 159. Storting ved dets åpning, Statsministerens kontor, 2. oktober 2014
  78. ^ a b c d e f Jørgen Berge, Heidi Schei Lilleås, NTB: Regjeringen varsler slutten på oljealderen, Nettavisen, 2. oktober 2014
  79. ^ «Norge slutter seg til FNs migrasjonsplattform». Regjeringen.no (på norsk). Statsministerens kontor. 13. november 2018. Besøkt 18. november 2018. 
  80. ^ «Frp tar dissens på FNs migrasjonsavtale». ABC nyheter (på norsk). 13. november 2018. Besøkt 18. november 2018. 
  81. ^ Meld. St. 25 (2014-2015) På rett vei — Reformer i veisektoren regjeringen.no. Besøkt 24. juni 2021
  82. ^ «Etterlengtet bompengereform, men svarer den på fremtidens utfordringer?». Samferdsel (på norsk). Arkivert fra originalen 12. april 2019. Besøkt 14. januar 2018. 
  83. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/satsinga-pa-samferdsel-held-fram/id2614454/
  84. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/8mXO5A/Bilistene-har-fatt-lettelser-pa-11-milliarder-med-Frp-i-regjering
  85. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/kJvOkX/75-nye-bomstasjoner-med-Frp-i-Regjering-Bompenger-har-gatt-fra-vinnersak-til-hodepine-for-Frp
  86. ^ https://www.dagsavisen.no/innenriks/fnb-storst-i-bergen-i-ny-maling-1.1541051
  87. ^ https://www.nettavisen.no/nyheter/frp-enstemmig-for-carl-i-hagens-bompenge-forslag/3423680612.html
  88. ^ https://www.tv2.no/a/10762732/
  89. ^ https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/7047AB/Frps-landsstyre-sier-ja-til-skissen_-Venstre-sier-nei
  90. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/jdpxGq/Erna-Solbergs-stilte-ultimatum-til-sine-egne-regjeringspartier-og-vant-frem
  91. ^ Nilas Johnsen (14. januar 2020). «Norge henter hjem IS-kvinne med to barn fra leir i Syria». VG. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020. 
  92. ^ [2]
  93. ^ NTB, Mads Fremstad, Kjell Persen og Aslak M. Eriksrud (14. januar 2020). «Norge henter hjem IS-siktet kvinne og hennes barn – Frp tar dissens». TV2. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020. 
  94. ^ [3]
  95. ^ David Vojislav Krekling, Vilde Helljesen, Cato Husabø Fossen, Iram Ansari, Øyvind Bye Skille, Maria Knoph Vigsnæs: Frp går ut av regjering, nrk.no, 20. januar 2020
  96. ^ Kvinne dømt til fengsel i tre år og seks måneder for deltagelse i IS. NRK. Besøkt 7. september 2021.
  97. ^ Zondag, Martin H. W. (20. desember 2022). «Kvinne (32) dømt i Høyesterett for IS-deltagelse». NRK. Besøkt 21. oktober 2024. 
  98. ^ Dette er tiltakene til Erna Solberg: – Vi står i en vanskelig tid. VG. besøkt 12. mars 2020
  99. ^ Pressekonferanse om nye tiltak for å bekjempe koronaviruset. regjeringen.no. Besøkt 25. mars 2020.
  100. ^ Regjeringa sin nye strategi: – Vi prøver å slå ned spreiinga av viruset. NRK. Besøkt 25. mars 2020.
  101. ^ Koronakommisjonen 2021.
  102. ^ Espen Rostrup Nakstad: Norge inne i ny bølge. Dagbladet. Besøkt 24. september 2021.
  103. ^ Det norske samfunnet gjenåpnes lørdag klokka 16. Dagsavisen. Besøkt 24. september 2021.
  104. ^ Oljeprisen på sitt laveste siden 2002. NRK. Besøkt 3. juni 2020.
  105. ^ Ask, Henning Carr Ekroll Alf Ole. «Historisk vedtak på Stortinget - regjeringen kan sette til side 62 lover». Aftenposten. Besøkt 14. april 2020. 
  106. ^ Erna Solbergs krisepakke mot koronaviruset. Nettavisen. Besøkt 15. mars 2020.
  107. ^ Regjeringen med korona-krisefond på 100 milliarder til norsk næringsliv. Aftenposten. Besøkt 15. mars 2020.
  108. ^ Stortinget la fram ny krisepakke. NRK. besøkt 25. mars 2019].
  109. ^ Både LO og NHO fornøyd med den økonomiske krisepakken . Aftenposten. Besøkt 25. mars 2020.
  110. ^ Gir «kontantstøtte» til bedrifter Arkivert 27. mars 2020 hos Wayback Machine.. Budstikka. Besøkt 27. mars 2020.
  111. ^ Flere vedtak knyttet til korona og økonomi. Stortinget. Besøkt 8. april 2020.
  112. ^ Erna Solberg og familien brøt smittereglene: – Beklager – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet
  113. ^ Erna Solberg, Koronaviruset | Erna Solberg og familien brøt smittereglene: – Beklager
  114. ^ Erna Solberg, Smittevern | Reagerer på Solbergs smittevernbrudd: - Skulle ikke skjedd
  115. ^ Ernas bot går verden rundt
  116. ^ Solberg beklager og vil betale boten på 20.000 kroner – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet
  117. ^ fiskeridepartementet, Nærings-og (21. september 2020). «Frank Bakke-Jensen ny fiskeridirektør». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2021. 
  118. ^ Andersland, Jørgen Gilbrant, Steinar Solås Suvatne, Kjetil Kjær (22. april 2021). «- Forventet reaksjoner». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2021. 
  119. ^ «Makta tek seg til rette». www.dagogtid.no. 2. oktober 2020. Besøkt 2. mai 2021. 
  120. ^ «Brot med etablert praksis». Dag og Tid. 16. april 2021. s. 13. 
  121. ^ Ramnefjell, Geir (26. april 2021). «Prinsippene døde under Erna Solberg». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2021. 
  122. ^ https://www.morgenbladet.no/aktuelt/kommentar/2020/10/23/nar-forsvarsministeren-utnevnes-til-toppbyrakrat-vakner-stortinget-med-god-grunn-skriver-aslak-bonde/
  123. ^ «Pressa svikta i Bakke-Jensen-tilsetjinga». www.dagogtid.no. 23. oktober 2020. Besøkt 2. mai 2021. 
  124. ^ «På tide at Erna får refs (leder)». dagbladet.no (på norsk). 12. mars 2021. Besøkt 2. mai 2021. «Avisa Dag og Tid har dukket ned i historiebøkene og avslørt hvilket fundamentalt brudd med norsk statsskikk disse utnevnelsene er. Idealet om størst mulig avstand mellom dem som utnevner og de som utnevnes, står veldig sterkt i Norge. Samtlige regjeringer siden 1908 har holdt seg unna denne typen ansettelser.» 
  125. ^ Greger, Mats With (10. mars 2021). «Kritisk til Stanghelles kreditering: – Uredelig». journalisten.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2021. «Det er Dag og Tid som skal ha hovedæren for at saken om Bakke-Jensens utnevnelse er blitt så stor som den er blitt, mener Harald Stanghelle.» 
  126. ^ «Forsvarsministeren fikk jobb som fiskeridirektør. Nå må Solberg stille i åpen høring om ansettelsen.». www.aftenposten.no. Besøkt 2. mai 2021. 
  127. ^ «Solberg innrømmer: Bakke-Jensen skulle vært på søkerlisten». www.vg.no. 9. april 2021. Besøkt 2. mai 2021. 
  128. ^ Suvatne, Jørgen Gilbrant, Kjetil Kjær Andersland, Steinar Solås (23. april 2021). «Hardt ut mot Erna-praksis». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2021. 
  129. ^ Dorholt, Jørgen Gilbrant, Steinar Suvatne, Ingunn. «Brøt 100 år gammel skikk: - Visste det ikke». dagbladet.no. Besøkt 11. juni 2021. «- Dette er en sedvane som jeg ikke kjente til og som ingen i vårt embetsverk kjente til, sier Erna Solberg til Dagbladet.» 
  130. ^ «Kritikken råkar særleg Venstre». www.dagogtid.no. 4. juni 2021. Besøkt 6. juni 2021. 
  131. ^ Andersland, Steinar Solås Suvatne, Kjetil Kjær (1. juni 2021). «- Burde aldri fått jobben». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 6. juni 2021. 
  132. ^ Pressemelding fra Statsministerens kontor: Erna Solbergs regjering utnevnt, pressemelding nr. 120/2013, 16. oktober 2013; besøkt 15. november 2013.
  133. ^ Statsministerens kontor: Offisielt fra statsråd 16. oktober 2013 kl. 12.00, pressemelding 16. oktober 2013; besøkt 15. november 2013.
  134. ^ «Offisielt frå statsrådet 3. mai 2019». Regjeringa.no (på norsk nynorsk). Statsministerens kontor. 3. mai 2019. Besøkt 24. januar 2020. 
  135. ^ Statsrådenes rang fremkommer av statsrådslisten på regjeringens nettsted (besøkt 21. desember 2016) og gjenspeiles blant annet i plasseringen rundt bordet ved statsråd på Slottet. I henhold til Statsministerens kontor: Om statsråd (Oslo, august 2013), punkt 1.10, skal rangordningen normalt fastsettes ved kongelig resolusjon. Statsminister Solberg har imidlertid uttalt at hun er mot hele rangordningssystemet, se ««Testosterongreier» å rangere statsråder» Arkivert 28. februar 2018 hos Wayback Machine., Dagens Næringsliv 22. oktober 2013; besøkt 27. februar 2018.
  136. ^ Ida Lindtveit Røse konstituert til statsråd, regjeringen.no, 26. mai 2015
  137. ^ Endringer i regjeringen, regjeringen.no, 17. januar 2018
  138. ^ «Stortinget - Møte tirsdag den 20. mars 2018 - Sak nr. 1». Stortinget (på norsk). 20. mars 2018. Besøkt 28. januar 2020. 
  139. ^ Offisielt fra statsråd 4. april 2018, regjeringen.no
  140. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine., video, regjeringen.no
  141. ^ Endringar i regjeringa, regjeringen.no, pressemelding Nr. 35/18
  142. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister, regjeringen.no, pressemelding Nr: 34/18, 4. april 2018
  143. ^ a b Midlertidig overføring av ansvaret for justis- og innvandringssaker, regjeringen.no, 15. mars 2019
  144. ^ Stortingsrepresentant Henrik Asheim går inn for statsråd Torbjørn Røe Isaksen, regjeringen.no, 1. september 2017
  145. ^ Røe Isaksen tilbake som kunnskapsminister, regjeringen.no, 24. november 2017
  146. ^ Statsministeren varslar endringar i regjeringa, regjeringen.no, pressemelding Nr: 77/18, 30. august 2018
  147. ^ a b Offisielt fra statsråd 13. august 2018, regjeringen.no, 13. august 2018
  148. ^ Endringar i regjeringa, regjeringen.no. pressemelding nr. 70/18, 13. august 2018
  149. ^ [4]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]