Ernst Manker | |||
---|---|---|---|
Født | 20. mars 1893[1][2] Valla församling[3][1][2] | ||
Død | 1. feb. 1972[2] (78 år) S:t Matteus församling[2] | ||
Beskjeftigelse | Etnograf, museumsfagarbeider, fotograf | ||
Barn | Jan Manker | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Gravlagt | Norra begravningsplatsen (1972–)[4][5] | ||
Medlem av | Svenska fjällklubben | ||
Utmerkelser | Honoris causa | ||
Arbeidssted | Nordiska museet (1939–1961)[2][6][7] | ||
Ernst Mauritz Manker (opprinnelig Olsson, født 20. mars 1893 i Tjörn kommune, død 1. februar 1972 i Stockholm) var en svensk sameforsker og etnograf.[8][9][10]
Faren var sjøkaptein og senere bonde. Ernst begynte først å abeide som bonde, men ønsket å studere. Han tok studentexamen som privatist i Lund 1921 og ble deretter fil.kand. fra Göteborgs högskola i 1924 med etnografi som hovedfag. Hans første jobb var ved Etnografiska museet i Stockholm, hvor han studerte afrikanske kulturer med vekt på Kongo. Dette ledet til boka Kristallbergens folk i 1929.
Studiereiser i samiske områder i 1920-årene – særlig en vandring i 1926, og de personlige kontaktene der, førte til at samene og samisk historie ble hovedevne i hans virksomhet. Da en særskilt samisk avdeling ble etablert på Nordiska museet i 1939 ble han sjef der.[11][12][13] På den tiden hadde var han allerede godt i gang med sitt hovedverk: Die lappische Zaubertrommel (2 bind, 1938 og 1950). I tillegg til et populærfaglig forfatterskap utga han også bøker som The nornadism of the Swedish mountain Lapps (1953), Lapparnas heliga ställen (1957) og Fångstgropar och stalotomter (1960). Ved siden av samiske emner studerte og skrev han også om hjembygda Tjörn.
Manker var formann i Svenska fjällklubben 1949–1958, korresponderende medlem av Finsk-ugriska sällskapet fra 1942, æresmedlem av Royal Anthropological Institute 1947, æresdoktor ved Stockholms universitet 1953, og medlem av Skytteanska samfundet fra 1956.
Manker var ridder av Vasaordenen og offiser av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen.[14]