Fylkesvei
En fylkesvei er en norsk vei i fylkeskommunal eie som vedlikeholdes av fylkeskommunen veien ligger i.
Ordningen med riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i 1931. Fra 1912 hadde veiene vært inndelt i hovedveier og bygdeveier.
Fylkesveienes nummerering
[rediger | rediger kilde]Oslo og Moskenes kommuner og Svalbard har ingen fylkesveier. I Trondheim ble fylkesveiene nedklassifisert til kommunale veier som et forsøk og ble driftet av Trondheim Bydrift fra 2004 til 2007. Fra 1. januar 2008 fikk disse veiene igjen status som fylkesveier.[1][2]
Primære fylkesveier
[rediger | rediger kilde]Dette er de fylkesveiene som var riksveier før 1. januar 2010. Disse veiene har til største delen beholdt veinumrene de hadde frem til 2009. Primære fylkesveier skiltes med svarte veinummer på hvit bakgrunn.
Sekundære fylkesveier
[rediger | rediger kilde]Disse var fylkesveier også før 1. januar 2010 og er ikke skiltet, med få unntak. De har fra 2019 vanligvis nummer med fire sifre, og de er unike for landet og kan krysse fylkesgrenser uten å bytte nummer.
Reformer
[rediger | rediger kilde]Forvaltningsreformen av riksveinettet
[rediger | rediger kilde]Det var i 2009 i alt 27 262 km fylkesveier i Norge. Dette utgjorde 29,2 % av de 93 247 km offentlige veiene i Norge.[3] 1. januar 2010 førte forvaltningsreformen til at de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt øvrige riksveier) ble overført til fylkene og ble fylkesveier[4]. 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner.[5] Fylkene har etter dette rundt 44 000 kilometer vei, mens staten har cirka 10 000 kilometer i sitt veinett. Etter at reformen trådte i kraft er det to typer fylkesveier i Norge – de opprinnelige fylkesveiene som ikke var skiltet, og skiltet fylkesvei, dvs. de tidligere riksveiene. De riksveiene som ble omklassifisert til fylkesveier, hadde i noen tilfeller samme veinummer som en allerede eksisterende fylkesvei. For å unngå nummerkonflikt fikk her den sekundære veien nytt nummer. En del mente etterpå at «fylkeskommunene fikk lempet over dårlige veier uten at det fulgte noen midler med ansvaret».[6]
Regionreformen
[rediger | rediger kilde]Sekundære fylkesveier i Trøndelag fikk i sammenslåingen 2018 nye nummer med fire sifre for å gi alle fylkesveier et unikt nummer på landsbasis. I 2020 ble 13 fylker slått sammen til 6 fylker, og sekundære fylkesveier fikk i 2019 nye nummer med fire siffer. De fleste primære fylkesveier som i dag er skiltet, vil beholde sine nåværende nummer.[7]
Fylkesveiene ble før 2019 nummeret innenfor hvert fylke. Det betydde at flere fylkesveier kunne ha samme nummer - én for hvert fylke. En del riksveier hadde også samme nummer som primære eller sekundære fylkesveier. Det er ikke så etter 2019.
Fra og med 2020 tok fylkeskommunene over vedlikeholdet og veiadministrasjonen av fylkesveiene.[8]
Andelen av fylkesveier med fast dekke
[rediger | rediger kilde]Denne tabellen er for fylkesveier nummerert innenfor hvert fylke. Data fra 2007.[9] Det har forandret seg med reformen av riksveinettet 2010 og med byggetiltak.
| Fylke | Andel fast dekke |
|---|---|
| Akershus | 90 % |
| Aust-Agder | 84 % |
| Buskerud | 98 % |
| Finnmark | 100 % |
| Hedmark | 61 % |
| Hordaland | 100 % |
| Møre og Romsdal | 80 % |
| Nordland | 72 % |
| Nord-Trøndelag | 44 % |
| Oppland | 80 % |
| Oslo | Ingen fylkesveier |
| Rogaland | 97 % |
| Sogn og Fjordane | 100 % |
| Sør-Trøndelag | 62 % |
| Telemark | 89 % |
| Troms | 78 % |
| Vest-Agder | 64 % |
| Vestfold | 100 % |
| Østfold | 76 % |
Alle ordinære skiltede fylkesveier er asfaltert. Unntakene er veier med spesiell status eller vern. «Grusveipakken» var prosjektet som sørget for at alle daværende riksveier som ikke hadde verdi i henhold til Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner, fikk asfaltdekke. Riksvei 716, i dag Fv716, mellom Bergli og Valen på Frøya i Sør-Trøndelag var den siste ordinære riksveistrekningen med grusdekke. De to gjenværende kilometerne ble asfaltert 17. desember 2003 blant annet ved hjelp av daværende samferdselsminister Torild Skogsholm.
Riksveier – i dag fylkesveier – som ble beholdt som grusveier i henhold til verneplan er fylkesvei 252 (Tyin–Eidsbugarden), fylkesvei 258 (Grotli-Ospeli bru) og fylkesvei 886 (Bjørnstad–Jacobselv).
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ NUUG kart: Fylkesveger i Trondheim Arkivert 14. mai 2013 hos Wayback Machine. (1. februar 2008)
- ^ Trondheim kommune: Saksframlegg Fylkesvegplan 2008–2011 med budsjett 2008[død lenke] (23. april 2007)
- ^ Statistisk sentralbyrå: Tabell 416: Offentlige veier etter fylke 1. januar 2009 Arkivert 14. januar 2008 hos Wayback Machine.
Merk: Tallene er medregnet gatenettet i byene. For kommunale veier er ikke alle kommunene oppdatert. - ^ Regjeringen (15.12.2009). «Forvaltningsreformen - oversikt over nye oppgaver for fylkeskommunene fra 1. januar 2010». Regjeringen.no. Besøkt 24.1.2021.
- ^ Byggeindustrien.no[død lenke] – Får 6,9 mrd vei-kroner
- ^ Ministeren vil ikke bygge vei fra Pasvik til Finland
- ^ «Kart over endring av veinummer». Besøkt 24. mai 2019.
- ^ «Snart klare for overføring av fylkesvegnettet». Statens vegvesen. Arkivert fra originalen 28. desember 2019. Besøkt 28. juni 2020.
- ^ Dagbladet (papirutgaven): Mangler vedlikehold for 40 mrd. kr. (Publisert 21. august 2007). Kilder for artikkelen: NAF, Statistisk sentralbyrå, Samferdselsdepartementet, Statens vegvesen, Vegdirektoratet, Opplysningsrådet for veitrafikken.