Gabriel Cortois de Pressigny
| Gabriel Cortois de Pressigny | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. des. 1745[1] Dijon | ||
| Død | 2. mai 1823[1] (77 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, katolsk biskop (1786–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gabriel Cortois de Pressigny (født 11. desember 1745 i Dijon i Frankrike, død 2. mai 1823 i Paris) var en fransk katolsk prelat, biskop av Saint-Malo og deretter erkebiskop av Besançon.[2][3] Han var blant de biskoper som nektet å avlegge ed på Sivilkonstitusjonen for kleresiet under Den franske revolusjon, og måtte i landflyktighet inntil napolionskrigene var over.
Sannsynligvis var han blant de fem hemmeligholdte kardinalsutnevnelser (kreeringer in pectore) foretatt av pave Pius VII den 8. mars 1816, men han mottok aldri offisielt denne rang.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Gabriel Cortois de Pressigny var sønn av Claude-Antoine Cortois, coseigneur av Quincey, rådgiver for parlamentet i Burgund, og Anne de Mussy. Han var lillebror til Pierre-Marie-Magdeleine Cortois Balore som ble biskop av Alais og Nîmes, og nevø til Gabriel Cortois de Quincey, biskop av Belley.[4]
Han ble generalvikar av Langres, kommendatorisk abbed av Saint-Jacques i bispedømmet Béziers, og prior for prioratet Commagny i Moulins-Engilbert, som han mottok beneficium fra frem til omveltningene under Den franske revolusjon.
Biskop av Saint-Malo
[rediger | rediger kilde]Han ble utnevnt til biskop av Saint-Malo den 11. desember 1785 og bispeviet deb 15. januar 1786 av biskopene av Langres, Dijon og Chalons. Han valgte som generalvikar Jacques-Julien Mesle Grandclos, som var den første erkediakonen og fra 1782 berømt abbed for klosteret Notre-Dame de la Chaume Machecoul.
Den 14. oktober 1790 ble han konfrontert med Sivilkonstitusjonen for kleresiet og med avskaffelsen av sitt bispedømme ved et dekret fra nasjonalforsamlingen. Han å nektet å avlegge den foreskrevne eden, og ble tvunget i eksil, først til Chambéry, deretter til Sveits og til Bayern.
Da han kom tilbake til Frankrike etter inngåelsen av Konkordatet av 1801, spilte han ingen rolle under Det første franske keiserdømme. Han tilbød paven sin avgang først i 1816, noe som var typisk for de gjenlevende fra Ancien Régime-bispedømmene, for ultraroyalister og gallikanere.
Han ble i august 1814 gitt i oppdrag av kong Ludvig XVIII å forhandle om et nytt konkordat med Den hellige stol.; dette innebar at han fra Frankrikes ambassadør til Kirtkestaten. Han ble hjemkalt våren 1816, og ble utnevnt til pair de France.
Erkebiskop av Besançon
[rediger | rediger kilde]Den 20. september 1817 ble han utnevnt til erkebiskop av Besançon Han tok imidlertid ikke offisielt besittelse. Han innehadde embedet fra 1. november 1819.
Han var ofte fraværende fra bispedømmet, og døde i Paris 2. mai 1823.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
- Pave Paul III (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
- Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679
- Biskop Jean-François Salgues de Valderies de Lescure 1644-1723) *1699
- Erkebiskop Louis-Jacques Chapt de Rastignac (1690-1750) *1722
- Erkebiskop Christophe de Beaumont du Repaire (1703-1781) *1741
- Biskop César-Guillaume de La Luzern (1738-1821) *1770
- Erkebiskop Gabriel Cortois de Pressigny (1745-1823) *1786[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 10693890s[Hentet fra Wikidata]
- ^ René Surugue: Les archevêques de Besançon : biographies et portraits, Besançon, 1931 Maurice Rey (sous la dir.), Histoire des diocèses de Besançon et de Saint-Claude, Paris, Beauchesne, 1977
- ^ Chanoine Amédée Guillotin de Corson: Pouillé historique de l'archevêché de Rennes, Rennes, Fougeray et Paris, René Haton, 1880-1886, 6 vol. in-8° br., couv. impr.
- ^ Aimé Vingtrinier: Revue du Lyonnais. Recueil Historique et Littéraire(Troisième Série), tome XV, p.131.
- ^ www.catholic-hierarchy.org cor.html, lest 11. august 2023