Hallfred Vandrådeskalds saga (norrønt Hallfreðar saga vandræðaskálds eller Hallfreðar saga) er en islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår i Norge og på Island omkring år 1000 og handler om Hallfred Vandrædaskald (ca 960-1007) som var skald hos kong Olav Tryggvason. Sagaen har blitt beskrevet som «an amusing and accomplished work with links to several other sagas.»[1]
Sagaen regnes sammen med Gunnlaug Ormstunges saga, Kormáks saga og Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe til en gruppe sagaer som kalles «skaldesagaer»: de har en skald som hovedperson, og har en kjærlighetsintrige.[2] I sagaen om Hallfred fortelles det om hans ulykkelige kjærlighet til Kolfinna Ámundadóttir, og det er sitert noen av hans strofer om henne.[3] I tillegg til kjærlighetshistorien bruker sagaen mye tid på å skildre hovedpersonens omvendelse til kristentroen. Den skildringen av Hallfred som gis i sagaen er sterkere preget av kristendommen enn det bilde av skalden som man får gjennom å lese kvadene hans.[4]
Sagaen finnes i håndskriftet Möðruvallabók. I Flateyarbok og noen andre håndskrifter er den skrevet inn som en del av Olav Tryggvasons saga. Den er oversatt til bokmål av Charles Kent i 1928 som Sagaen om Hallfred Vandrådeskald og tidligere av Gerhard Gran i 1888 som Halfred Vandraadeskald.[5][6]; siste oversettelse ved Marianne Ustvedt i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.