Halvor Hansson | |||
---|---|---|---|
Født | 4. juni 1886[1] | ||
Død | 4. nov. 1956[1] (70 år) | ||
Beskjeftigelse | Offiser | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Øyvor Hansson | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vestre gravlund[1] | ||
Medlem av | Nordisk Folkereisning | ||
Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren | ||
Våpenart | Hæren | ||
Militær grad | Generalmajor | ||
Deltok i | Andre verdenskrig |
Halvor Hansson (1886–1956) var en norsk offiser. Hansson deltok i kampene mot den tyske invasjonen i Norge i 1940, satt i krigsfangenskap i årene fra 1941 til 1945, og var etter andre verdenskrig en kort periode norsk forsvarssjef.
Hansson var blitt kjent med Vidkun Quisling i studietiden ved den militære høyskole. De delte kontor i mange år og ble godt kjent, og på starten av 1930-årene var Hansson med i kretsen rundt Quisling og Nordisk Folkereisning.[2] Hansson ble imidlertid aldri med i Quislings parti Nasjonal Samling, på tross av at hans hustru Øyvor Hansson (1893–1975) var et fremtredende partimedlem. Også én av sønnene var NS-medlem.[3] Halvor Hansson skilte seg imidlertid fra sin kone.[4]
Under felttoget i Norge i 1940 ble han utnevnt til oberst og generalstabssjef den 4. mai 1940. Da general Otto Ruge i oktober 1940 ble sendt til Tyskland, ga han Halvor Hansson Olaf Helset oppgaven med å ta ledelsen av offiserskorpset på hans vegne. Hansson ble arrestert av Gestapo 20. januar 1941.[5] Hansson ble etterhvert satt, sammen med andre norske offiserer, i tysk fangenskap, fra 1941 til 1945, blant annet i Oflag XXI-C i Polen [6].
Etter krigen var Hansson sjef for Forsvarsstaben fra 1. juni 1946 inntil han ble frabeordret ved kongelig resolusjon av 19. juli 1946. Han hadde da fungert som midlertidig sjef etter at Ruge hadde fått innvilget avskjed den 8. september 1945.[7] Hanson fortsatte deretter som generalkrigskommissær med grad generalmajor.
For innsatsen under krigen ble Hansson tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[8][9]
Utmerkelser
|