Harald Sverdrup | |||
---|---|---|---|
Født | 29. mai 1923[1] Buksnes | ||
Død | 26. juni 1992[1] (69 år) Tønsberg | ||
Beskjeftigelse | Skribent, lyriker, barnebokforfatter | ||
Barn | Elfi Sverdrup | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Doblougprisen (1978) Mads Wiel Nygaards legat (1959) Riksmålsforbundets litteraturpris (1985) Sarpsborgprisen (1955) Sarpsborgprisen (1959) | ||
Harald Ulrik Sverdrup (født 29. mai 1923 på Vestvågøy i Lofoten, død 26. juni 1992 i Tønsberg)[2] var en norsk lyriker, og blant de ledende i etterkrigslitteraturen. Han var også oversetter.
Sverdrup debuterte i 1948 med diktsamlingen Drøm og drift. Men både denne samlingen og den neste, Evigbyggende Babel, er relativt uferdige. Ikke før med sin tredje samling Han finner sin elskede (1953) framstod Sverdrup som en moden og formsikker lyriker. Det er derfor rimelig å behandle ham sammen med de «egentlige» 50-årsdebutantene.
Harald Sverdrup var en vitalist og livsdyrker, og en av de mest intense lyrikerne i norsk etterkrigslyrikk.
Sverdrups poesi er preget av en varm erotikk, og av kunnskap om og kjærlighet til naturen. Med et frodig bildespråk skriver Sverdrup om erotikk og politikk. Et tema som står svært sentralt i diktene hans, er den brutale rovdriften på naturen. Med humor, sarkasme og ikke minst ironi går han til angrep på samfunnsutviklingen i atomalderen. Han advarer mot hensynsløs utnytting av naturen og om faren for å utslette kloden ved bruk av atomvåpen.
Sangene «Drikkevise», «Jeg vil bli keiser» og «Sjømannsvise» på Alf Cranners album Rosemalt Sound fra 1967 er basert på tekster av Harald Sverdrup.
Harald Sverdrup bodde og arbeidet i mange år i Stokke i Vestfold. Han var faren til smykkekunstneren og sangeren Elfi Sverdrup.