Harzreisen

Harzeisen (Die Harzreise) er en reiseberetning av den tyske forfatteren Heinrich Heine. I september 1824 foretok Heine en vandring fra Göttingen via Northeim, Osterode og Clausthal til Goslar. Derfra besteg han Brocken, som er den høgeste toppen i Harz, gikk ned Ilsedalen til Wernigerode, og derfra til Elbingerode og Rübeland, hvor beretninga slutter.

Harzreisen sto på trykk i tidsskriftet Gesellschafter i 1826, og ble kort tid etterpå i en lett forskjønnet versjon trykt i første bind av hans Reisebilder. I Harzreisen merkes påvirkning fra Laurence Sternes En følsom reise gjennom Frankrike og Italia fra 1768. Denne satte en ny standard for reiseberetninger, idet den fravek fra opplysningstidas oppregninger av topografiske og statistiske fakta.

Samtidig kan teksten også ses som en kommentar til visse tendenser i samtidas Tyskland. Frigjøringskrigene mot Napoleon hadde gitt en følelse av nasjonal samhørighet på tvers av de mange tyske småstatene, og en nasjonal begeistring og dyrking av gammeltyske symboler som diktere og filosofer i romantikken støtta opp under. Særlig var disse tendensene tydelige i studentkretser, men også i borgerlige miljøer. Ganske snart inntrådte imidlertid en reaksjon mot venstreromantikken, særlig representert ved Metternich i Østerrike. Hans Habsburger-monarki satte en effektiv stopper for alle tilløp til tysk samling, og alle frie forfatninger inspirert av den franske revolusjon ble oppheva. Studentene trossa myndighetene og fortsatte å dyrke nasjonale symboler. Men de borgerlig-demokratiske kreftene lot seg knekke, og borgerskapet trakk seg tilbake til en ufarlig dyrking av huslige sysler og nostalgisk natursvermeri. Revolusjonsbegeistringen vek plassen for en tilbakevending til Goethes mer evolusjonære historiesyn.

Heine og en del andre yngre litterater reagerte på de reaksjonære tendensene med å danne den litterære bevegelsen Das junge Deutschland. Harzreisen kan ses på som et eksempel på den formen for kritikk av restaurasjonen som kom fra Das junge Deutschland.

Harzreisen åpner med et frontalangrep på det akademiske miljøet i universitetsbyen Göttingen, og både professorer, studentforeninger og byens borgere får gjennomgå. Ifølge Heine er Göttingen en nokså ubetydelig by med altfor store tanker om seg sjøl. Innledninga demonstrerer tydelig Heines mesterskap som ironiker. Harzreisen viser i det hele tatt en ny og moderne tvetydighet i litteraturen, der forfatteren veksler mellom ironiske utfall mot fenomener i sin tids offentlighet og dypfølte uttrykk for ekte naturglede, enten det er elva Ilse som renner i stryk nedover lia, eller det er et vakkert pikeansikt som han ser i et vindu. Lovprisninga av naturen og kvinnen er gjentatte ganger innfelt i prosafortellinga i form av enkle dikt.

I Clausthal blir han vist rundt i gruvene «Dorothea» og «Karolina» av en gruvearbeider. Synet av en gammel kone avføder refleksjoner om hvordan enkle menneskers rolige liv og deres fortrolighet med tingene rundt seg har utgjort den rette grobunnen for de eventyra som Heine kjente fra Brødrene Grimms samlinger. I Goslar har han en drøm som gir opphav til refleksjoner over forholdet mellom fornuft og følelser. I drømmen dukker en avdød kjenning opp i form av et spøkelse. Spøkelset er en bokhandler i Berlin som i levende live representerte den absolutte fornuftsdyrking. Spøkelset prøver nå å overbevise han om at spøkelser bare er et sansebedrag.

På Brocken-hytta samles en broket forsamling av patriotiske studenter fra Halle og enkelte natursvermere. Det ender i et gedigent fyllekalas utover kvelden og natta. Det blir drukket dus og deklamert vers av tyske romantiske diktere. Mens de andre sover ut rusen, får Heine anledning til å betrakte den vidunderlige soloppgangen på Brocken. Den videre ferden mot Elbingerode og Rübeland domineres av naturinntrykk, og er i det hele holdt i en mindre sarkastisk og mer oppriktig tone.