Havråtunet

Kart over Sørfjorden med Havrå på nordsiden.
Havråtunet
Foto: Frode Inge Helland

Havråtunet (uttale info, også omtalt som Havretunet[1]) er et klyngetun på gården Havrå (eller Havre[2]) på øya Osterøy i Osterøy kommune, Hordaland. Tunet er et av de aller siste og det best bevarte av klyngetunene på Vestlandet, og har vært fredet etter kulturminneloven som kulturmiljø fra 1998.[3][4] Fra 2017 er slåttemarka rundt tunet også vernet som naturtype med hjemmel i naturmangfoldloven § 52.[5]

Beliggenhet og klima

[rediger | rediger kilde]

Tunet ligger omkring 75 moh sørvendt ved Sørfjorden. Det er relativt lange og varme somre, og mye nedbør (2200 mm. årsnedbør) særlig høsten. Det milde klimaet med over 200 dager vekstsesong har gitt stort artsrikdom med innslag av varmekrevende arter. Gården strekker seg fra havnivå til omkring 500 moh.[6]

Stiftelsen Havråtunet

[rediger | rediger kilde]

Stiftelsen Havråtunet ble etablert i 1973 for å ta vare på tunet og det teigdelte landskapet på Havrå. Stiftelsen har representanter for grunneierne, kommunen, Hordaland fylkeskommune, Osterøy museum og Fortidsminneforeningen. I 1977 fikk stiftelsen status som halvoffentlig museum og ble tilskuddsberettiget. I 1988 ble det gjort avtale om samarbeid med Osterøy museum, og de to institusjonene har felles personale. Stiftelsen driver tradisjonell gårdsdrift med dyr og åkerbruk.[7] Havrå har vært gjenstand for stor vitenskapelig interesse helt fra gården ble drevet med tradisjonelle metoder på 1930-tallet. Undersøkelser har vært utført av etnologer, historikere, kunsthistorikere og arkitekter. Kartleggingene omfattet både arbeidsteknikker og tradisjoner i gårdsdriften, og gården med dens skikker som sosial institusjon i samfunnet.[1]

Gården dukker først opp i skriftlige kilder i 1303. Tidlig på 1600-tallet var gården delt i fire bruk, sent i århundret var det åtte, og dette tallet holdt seg uforandret bortsett fra tidsrommet 1840–1906 da det var ni bruk.[trenger referanse] Det fikk veiforbindelse først på slutten av 1960-tallet.

Gården var, som stort sett ellers på kysten, eid av andre, og fikk ingen odelsbonde før sent på 1700-tallet. Tunet ligger i et svært bratt terreng på øyas sydside og fellestunet eller klyngetunet har form av rekketun typisk for bratte vestlandslandskap. Det er lett synlig fra Bergensbanen og Europaveien Bergen-Oslo. Gården var det første kulturmiljøet som ble fredet i henhold til kulturminnelovens §20.[3][4]

Fellestunet fremviser eksempler på bygningstyper typisk for det indre kystområdet mellom Bergen og Sognefjorden med tyngdepunkt i Lindåsområdet: Kombinasjonen av tørrmur og einerkledning (kalles brakjekledning) mot påkjente himmelretninger. Einerkledning er trolig en svært gammel byggemetode. På 1800-tallet ble stuene (bolighusene) bygget om og steinhellen fra hellelagte gulv ble brukt ute mellom husene og nederst på veggene.[6]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen

[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske undersøkelser påviste spor etter rydning i bronsealderen omkring 2000 år f.Kr, og pollenanalyser viser at det ble drevet jordbruk her for 3.500 år siden.[8] Bygg ble dyrket tidlig, selv om husdyrhold og sanking trolig var det viktigste.[6] Den eldste bevarte delen av gården er steingarden i geila, eller fegutua, som går oppover fra den eldste delen av tunet. Dette gjerdet ble bygd så tidlig som rundt år 300 e.Kr.

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]

Det står også gamle bygninger på gårdstunet, deriblant «Guleksbua», et stabbur datert til 1160 og regnet som Norges eldste verdslige hus.[9]

Et steingjerde rundt innmarken ble reist omkring år 1300 og utgjør fortsatt grensen mellom «bøen» og «utgjerdet».[6]

I skriftlige kilder dukker gården opp i 1303,[10] i forbindelse med en eiendomstvist. Eieren den gangen var «fru Gudrun», men det var «Alv» som brukte den. Man kan regne med at det også var flere samtidige brukere før svartedauden i 1349.

Fra Svartedauden til 1900

[rediger | rediger kilde]

To ødegårder har blitt lagt til gården, trolig etter svartedauden. I 1520 hadde gården to brukere og det tyder på Havrå var i kontinuerlig drift etter svartedøden.[6] Tidlig på 1600-tallet var gården delt i fire bruk, sent i århundret var det åtte,[6] og dette tallet holdt seg lenge uforandret, bortsett fra tidsrommet 1840–1906, da det var ni bruk. Gården var, som stort sett ellers på kysten, lenge eid av andre, og fikk ingen odelsbonde før sent på 1700-tallet. For ett av brukene tok ikke denne leilendingstiden slutt før i 1878. På 1600-tallet bodde omkring 20 personer der, i 1701 var tallet 38, og tallet økte utover 1800-tallet.

1900-tallet

[rediger | rediger kilde]

På det meste, 1900-1920, bodde det 60 mennesker i tunet.[6] I 2011 var det bare tre fastboende på Havrå, og de fleste husene blir brukt som ferieboliger. Ekteparet Ingrid og Johannes Torp har fått kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt arbeid på stedet.[11]

Tidlig på 1900-tallet ble nesten alt arbeidet gjort for hånd, etter gamle tradisjoner. Det ble ikke brukt plog på Havrå; heller ikke ard. Hest hadde de aldri. Havrå ligger sentralt i det vestnorske spadebruksområdet. Kornet ble skåret med sigd; jorden snudd med håndkraft som for halvannet tusen år siden, og gjødsel ble båret ut i kiper. En mente det burde være fire arbeidsføre på hvert bruk for å drive forsvarlig, to menn og to kvinner. I 11-årsalderen ble barna regnet som omtrent voksen arbeidskraft, og uskrevne regler tilsa at man ikke heftet bort naboen med prat, om det ikke gjaldt noe særskilt.[12]

Brukene er på om lag 6 dekar åkerjord og 40 dekar slåttemark. Gårdsdriften ble trappet ned etter andre verdenskrig og opphørte i 1980. Motsatt de fleste andre deler av Vestlandet gjennomgikk ikke Havrå den store utskiftingen omkring 1900, og den flere hundre år gamle teigblandingen er bevart.[6][13]

I 1952 kom dokumentarfilmen Havråtunet, også kalt Havråfilmen, regissert av Sigurd Agnell og kommentert av Hartvig Kiran, som omhandler historien til gården, livet i tunet og gårdsdrifta. Opptakene ble gjort i 1949 og 1950 for å dokumentere arbeid og liv på gården. I 1950 var en del gamle teknikker forlatt, men rekonstrueres i filmen. Brita Gjerdåker Skre medvirket til filmen, og på grunnlag av dette skrev hun i 1951 magisteravhandling i folkelivsgransking.[1][14] I 1994 kom Havråboka, skrevet av Brita Skre.

[rediger | rediger kilde]

Gården har i skriftlig kilder blitt omtalt som Hafra (1303), Haure, Hoffræ, Haffre, Houffre, Hovre, Houre, Hafre, Haurre, Hawre, Havre (1801, 1950), Hovre (1886), Havraa (1938, 1943), Havrå (1973, 2011) og Havro (1990).[10][15][16][17] Rygh noterte på 1800-tallet «Havrå» som lokal uttale og antok at det kunne være bestemt form dativ.[18] Skriftformen Havrå fantes ikke før 1950.[trenger referanse] Personer med familienavn fra gården skriver slektsnavnet Havre.[1] I tillegg er slektsnavnet Havro avledet fra Havre.[19][trenger bedre kilde] Ætteboken fra 1992 bruker formen Havrå.[20]

En teori sier at navnet kommer av gammelnorsk Hafrá (á uttales å) av dyrenavnet hafr, bukk, og á, å eller liten elv, altså «Bukkeåa».[21] Dette kan ha vært et gammelt navn på bekken som renner i Smørdalen nedover lia ved gårdstunet.[18] Siste leddet «å» kan også være en dativform i flertall.[22]

I 1949–1950 ble det laget en film om livet på tunet, Havretunet, som var ferdig i 1952.[14] Filmen ble klippet ned og lansert med tittelen Havråtunet i 1956.[14][23] Noen som deltok i filmen startet arbeidet for å få skrivemåten endret fra Havre til Havrå.[trenger referanse] Havrå samsvarer med uttalen av gårdsnavnet på det lokale hausmålet.[23] Uttalen er Havrå med lang a. Skrivemåten «Havrå» ble vedtatt av Statens kartverk og tatt i bruk som offisielt navn av myndigheter og offentlige institusjoner. Vedtaket ble begrunnet med blant annet nedarvet lokal uttale som har vært i bruk siden middelalderen, og at kommunen ønsket navneformen Havrå.[24] Innbyggerne og deres etterkommere har gitt uttrykk for at de opplevde endringen av skrivemåten som en krenkelse av sin identitet og røtter.[25]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Tunet husimellom. Foto: Frode Inge Helland
    Tunet husimellom.
    Foto: Frode Inge Helland
  • Påkjente vegger med kledning av einer. Einer holder slagregnet ute, tillater gjennomlufting og holder høyet tørt. Foto: Frode Inge Helland
    Påkjente vegger med kledning av einer. Einer holder slagregnet ute, tillater gjennomlufting og holder høyet tørt.
    Foto: Frode Inge Helland
  • En arbeidskrevende teknikk, men holder i 30 -50 år. Foto: Frode Inge Helland
    En arbeidskrevende teknikk, men holder i 30 -50 år.
    Foto: Frode Inge Helland
  • Man malte kornet sitt selv. Foto: Frode Inge Helland
    Man malte kornet sitt selv.
    Foto: Frode Inge Helland
  • Bekkekverner langs elven. Foto: Frode Inge Helland
    Bekkekverner langs elven.
    Foto: Frode Inge Helland

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Økland, Olaug Norun (1998). Den tradisjonelle garden: verdigrunnlag og vernehistorie. Sogndal: Høgskulen i Sogn og Fjordane. ISBN 8246600281. 
  2. ^ Tidens leksikon. Oslo: Tiden. 1975. ISBN 8210009206. 
  3. ^ a b «Forskrift om freding av Havrå som kulturmiljø, Osterøy kommune, Hordaland - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 14. februar 2021. 
  4. ^ a b Chavez, Javier Ernesto Auris (14. februar 2021). «Viktige beskjeder fra fortida». NRK. Besøkt 14. februar 2021. «Utenfor Bergen ligger det et spesielt museum: Havrå. (---) I 1998 ble Havrå Norges første fredede gård etter kulturminneloven. Hvor mange bodde det her? I storhetstida rundt 1900 om lag 60 personer.» 
  5. ^ (no) Havråtunet i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  6. ^ a b c d e f g h Austad, Ingvild; Sørli, Steinar; Domaas, Stein Tage (1. september 2012). «Den før-industrielle gården – Havrå i Hordaland». Heimen. 03 (på norsk). 49. ISSN 1894-3195. Besøkt 22. august 2017. 
  7. ^ Eit ekte møkkamuseum Arkivert 17. august 2017 hos Wayback Machine.; Museumsnytt, nr 3, 2017
  8. ^ NINIO: «Overvåking av miljøet på Havrå» 2016, ISBN 978-82-17-01774-5
  9. ^ «Klyngjetunet Havrå på Osterøy er ei open dør tilbake til fortida», Bergens Tidende - BT- magasinet 12. februar 2011
  10. ^ a b Rygh, O. (1999). Norske Gaardnavne. 11. Oslo : Dokumentasjonsprosjektet. s. 305. 
  11. ^ «Klyngjetunet Havrå på Osterøy er ei open dør tilbake til fortida», Bergens Tidende - BT- magasinet 12. februar 2011
  12. ^ «Klyngjetunet Havrå på Osterøy er ei open dør tilbake til fortida», Bergens Tidende - BT- magasinet 12. februar 2011
  13. ^ «utskiftning – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. august 2017. 
  14. ^ a b c Filmen i Norge: norske kinofilmer gjennom 100 år. Oslo: I samarbeid med Det norske filminstituttet. 1995. ISBN 8241701950. 
  15. ^ Skrivemåtar på gamle kart. Kommentar.[død lenke]
  16. ^ Klagenemnda for stedsnavnsaker[død lenke]
  17. ^ Resultat fra søking i gårdsmatrikkelen for 1886
  18. ^ a b Rygh, O. (1910). Norske Gaardnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Kristiania: Fabritius. 
  19. ^ Havro
  20. ^ Ættebok for Gjerstad og Haus. Osterøy: Sogelaget. 1992. ISBN 8291229007. 
  21. ^ Heggstad, Leiv (1930). Gamalnorsk ordbok: med nynorsk tyding. Oslo: Samlaget. 
  22. ^ Kulturhistorisk vegbok. Bergen: Hordaland fylkeskommune : Nord 4 : Vestkyst. 1993. ISBN 8273260267. 
  23. ^ a b Agnell, Sigurd (1952). Havretunet. Norsk Film. 
  24. ^ Å kallast med sitt rette namn: person- og stadnamn i lokalhistoria. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. 2002. ISBN 8290176953. 
  25. ^ Havre er navnet; privat nettside med dokumetasjon på navnediskusjon

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]