Heerodden

Heerodden, tidligere kjent også som Kap Heer og Cap Heer, er en odde 3,8 km nord for BarentsburgSpitsbergen. Den omfatter strengt tatt to utspring, Isbjørnodden og Heerodden. Odden har en steil kystlinje og flatt platåland, og fyrlykt - Heerodden lykt - ytterst på pynten.

Det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol har en helikopterbase på Heerodden, som frakter personell til og fra Svalbard lufthavn, Longyear. Helikopterbasen er en av to helikopterbaser til ikke-allmenn bruk på Svalbard. Den andre helikopterbasen ligger på Finneset sør for Barentsburg. Den 30. mars 2008 styrtet et russisk helikopter på Heerodden under landing.

Heerodden har sitt navn etter den sveitsiske botanikeren Oswald Heer (1809–83).

I år 1899 ble Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen dannet i Kristiania av Tromsø-skipperen Andreas Schrøder, og i juli 1900 satte selskapet opp en bygning for utforskning og skjerping etter kull ute ved Heerodden.[1] Det såkalte Schrøders hus står ved Isbjørnodden like sørvest for kanonstillingen fra andre verdenskrig. Andreas E Schrøder fra Tromsø okkuperte formelt området i 1904.

I 1907 satte det amerikanske selskapet Ayer & Longyear, med deltakelse av John Munro Longyear, opp en hytte for gruveskjerping i sesongen 1907-08, på samme sted.[2]

Det er en kirkegård fra før andre verdenskrig på Heerodden, trolig brukt av nederlenderne tidlig i århundret.

Under andre verdenskrig var det i siste fase etablert et norsk kanonbatteri på Heerodden. Kanonen ble demontert fra jageren «Sleipner» og fastmontert på berget her. Det er fortsatt mulig å se restene av dette krigsminnesmerke, og det er planer om å legge stedet til rette for turister.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.
  2. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 70.
  3. ^ Kulturminneplan for Svalbard 2013-2023 Arkivert 26. desember 2013 hos Wayback Machine. - Sysselmannen på Svalbard, Rapport 1/2013, side 60.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]