Henry Hallam
| Henry Hallam | |||
|---|---|---|---|
_(19th_century)_by_Thomas_Phillips.jpg) | |||
| Født | 9. juli 1777[1][2] Windsor[3] | ||
| Død | 21. jan. 1859[4] (81 år) Bromley | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, skrankeadvokat, skribent, jurist | ||
| Utdannet ved | Eton College Christ Church | ||
| Ektefelle | Julia Maria Elton (1807–)[5] | ||
| Barn | Arthur Hallam Henry Fitzmaurice Hallam Julia Maria Frances Hallam[6] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800) | ||
| Medlem av | Royal Society (1821–) (Fellow of the Royal Society) | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Fellow of the Society of Antiquaries | ||
Henry Hallam (født 9. juli 1777 i Windsor i Berkshire i England, død 21. januar 1859 i Pickhurst) var en engelsk historiker.
Liv
[rediger | rediger kilde]Henry var den eneste sønn av John Hallam, kannik ved Windsor og domprost ved Bristol. Han tok utdannelse ved Eton College og Christ Church ved University of Oxford, uteksaminert i 1799. Han praktiserte en stund som advokat rundt i Oxford, men ved sin fars død i 1812 da han arvet en liten eiendom i Lincolnshire henga han seg helt for akademiske studier. Han ble knyttet til flere forfattere og politikere som var ledende den konservative partiet, Whigene, men han tok ikke del i politikken selv. Han støttet dog mange av de populære bevegelsene, i særdeleshet den som førte til avskaffelsen av slavehandelen.
Hallams tidligste litterære verk ble gjort i forbindelse med Whig-partiets fremste talerør, Edinburgh Review, hvor hans vurderinger av verkene til poeten og forfatteren John Dryden trakk til seg en del oppmerksomhet. I 1818 skrev han The View of the State of Europe during the Middle Ages og ni år senere kom han med Constitutional History of England. I årene 1838–1839 kom gjennomgang av europeisk litteratur; Introduction to the Literature of Europe in the 15th, 16th and 17th Centuries. Det er på disse tre verkene som Hallams berømmelse hviler på. Et bind med tilleggsnotater til hans verk om middelalderen ble utgitt i 1848.
I det personlig liv opplevde han å miste sine barn, den ene etter den andre. Hans eldste sønn, Arthur Henry Hallam (1811–1833), minnet som «A.H.H.» i Alfred Tennysons dikt In Memoriam, og bevitnet av hans samtidige som en mann med mest lovende utsikter, og en jeune homme fatal, døde i 1833 i en alder av 22 år. Sytten år senere ble hans andre sønn, Henry Fitzmaurice Hallam (1824–1850), revet vekk på kanten av hva som også kunne ha vært en lovende karriere. Selv overlevde Hallam sin hustru, døtre og sønner med mange år.
Hallam var medlem av Royal Society og tillitsmann ved British Museum, og hadde mange andre utmerkelser. I 1830 mottok han en gullmedalje for historie, en utmerkelse som var grunnlagt av kong Georg IV.
Historikeren
[rediger | rediger kilde]I 1834 utga Hallam The Remains in Prose and Verse of Arthur Henry Hallam, with a Sketch of his Life med private midler. Sønnens død gikk sterkt inn på ham.[7] Boken ble utgitt året etter hans sønns tragiske død. I 1852 utga han et utvalg av mindre artikler i boken Literary Essays and Characters from the Literature of Europe. Hans bok om middelalderen er beskrevet av Hallam selv som en rekke av historiske avhandlinger, en omfattende undersøkelse av de viktigste hendelser som kan interessere en filosofisk forsker for perioden 400-tallet og fram til 1400-tallet. Verket består av ni lange kapitler, hver av dem er en komplett avhandling i seg selv. Frankrikes historie, tilsvarende for Italia, Spania og Tyskland, foruten rikene til grekere og sarasenere, skissert i raske og generelle vendinger, er emnet i fem enkeltstående kapitler. Andre omhandler de store institusjonelle trekkene ved middelalderens samfunn; utviklingen av det føydale system, kirken og det frie politiske systemet i England. Det siste kapittelet skisserte samfunnets generelle vesen; handelens framvekst, væremåte og folkeskikk, og litteraturen i middelalderen. Boken er blitt sett på som et generelt innsyn i tidlig moderne historie, forberedende for den mer detaljerte behandlingen som utført i senere historiske verker av andre forfattere.
I hans bok Constitutional History of England fortsetter de emner som hadde blitt behandlet i hans bok om middelalderen. Den begynner med tiltredelsen til kong Henrik VII av England og går fram til tiltredelsen til Georg III av Storbritannia. Han avsluttet her av en særskilt grunn, han var ikke villig til å behandle regimet til Georg III, noe som førte til anklagelser om at han som historiker ikke var nøytral. Magasinet Quarterly Review for 1828 har en artikkel om hans historieverk som var skrevet av poeten Robert Southey og som øste bebreidelser over Hallam: «en produksjon av en utgjort partitilhenger” som ”raker i asken av lenge glemte og tusen ganger begravde baktalelser for å kunne stable kritikk mot alle som støtter de etablerte institusjoner i landet». Hallams syn på den konstitusjonelle historie var at det skulle inneholde kun så mye av tidens politiske og generelle historie som hadde direkte innvirkning på bestemte endringer i samfunnets organisering, inkludert juridiske som geistlige institusjoner. Det var hans kjølige behandling av slike «hellige navn» som Karl I av England, Thomas Cranmer og William Laud som vekket Southeys indignasjon. Southey hadde selv glemt at den samme behandling og historiske mål ble benyttet på andre historiske figurer og de førstnevntes motstandere.
Om Hallam noen gang avvek fra sin nøytralitet var det i den stilltiende antagelse at 1800-tallets teori om konstitusjonen var også den rette teorien for tidligere århundrer, og at de som avvek fra den på den ene eller den andre side nødvendigvis måtte ta feil. Ubevisst forutdaterte han konstitusjonen, og det er opplagt fra de ulike hentydningene i hans siste verk at han ikke favoriserte demokratiske endringer som han mente var truende. Hallam, som Macaulay, refererte til alle politiske spørsmål i henhold til Whig-partiets politiske oppfatninger om konstitusjonalisme. Men Hallam var pinlig nøyaktig og samvittighetsfull i innsamlingen og avveiningen av sitt historiske materiale. I dette dro han nytte av sin juridiske bakgrunn, og det var det som gjorde hans Constitutional History til en av standardverkene for engelsk historie på 1800-tallet.
Som hans Constitutional History fortsatte Introduction to the Literature of Europe den undersøkelse som hadde blitt startet med View of the Middle Ages. I første kapittel, som på mange måter er utfyllende til siste kapittel i View of the Middle Ages, gir Hallam skisser av litteraturen i Europa: utslettelsen av den antikken kunnskapen som fulgte sammenbruddet til Romerriket og kristendommens framvekst, bevarelsen av latin i kirkens tjeneste. Han summerer litteraturen i århundrer og merker seg de mest bemerkelsesverdige verkene som ble produsert. Den raske vekst i litteraturen på 1500-tallet fører til en inndeling i emner. Sjangre får egne kapitler, noe som førte til at den samme forfatteren er stundom spredt over flere kapitler i den samme tidsepoken. Navn som Shakespeare, Hugo Grotius, Francis Bacon og Thomas Hobbes opptrer på et halvt dusin ulike steder. De store forfatternes individualitet er således ikke diskutert, og dermed heller ikke deres biografi. Kuriositeter og det trivielle ble heller ikke dekket, men utøvde et strengt syn på den relative viktighet i kunstnere og saker.
Hallam er generelt beskrevet som en «filosofisk historiker». Beskrivelsen er rettferdiggjort ikke så mye i den filosofiske kvalitet i hans metoder som i hans eget lynne og hans emner. Han har oppmerksomhet på resultater framfor personer. Hans forståelse av historie omfavner hele samfunnets bevegelse. Militære slag og kongers skjebne faller inn i sammenlignende ubetydelighet. For sin tid er Hallam bortimot moderne: «Vi kan spore stamtavlen til prinsene,» reflekterte han, «fylle opp kataloger med byer som har vært beleiret og områder som har blitt avbefolket, beskrive alle praktopptog av kroninger og festivaler, men vi kan ikke gjenopprette menneskehetens virkelige historie.»
Hallams forfatterskap er som med de fleste andre historikere farget av hans meninger, men i større grad enn de fleste historikere både før og etter var han pinlig rettferdig i forsett og samvittighetsfull i innsamling og avveining av bevis. Hans redelighet, nøyaktighet og almene fornuft innenfor de fleste emner han beskrev kan knapt undervurderes.
Familie
[rediger | rediger kilde]Hallam fikk elleve barn med sin hustru, som døde den 25. april 1846. Kun fire av barna vokste opp, Arthur Henry, Ellen, som døde i 1837 (disses død ble minnet i dikt av lord Houghton), Julia som ble gift med John Farnaby Lennard, og Henry Fitzmaurice. Hallam hadde en søster som døde ugift og etterlot sin formue til ham.
Hans eldste sønn Arthur Henry Hallam (1811–1833), emnet i Tennysons In Memoriam; ble utdannet ved Eton og Trinity College ved University of Cambridge, hvor han møtte Tennyson; studerte ved Inner Temple; døde brått i Wien på reise med sin far, og er gravlagt i Clevedon.
Henry Fitzmaurice Hallam (1824–1850) var den yngre sønn av Henry Hallam; utdannet på Eton og Trinity College, Cambridge; medaljevinner; grunnlegger av den historiske debattklubb, og døde brått i Roma, og er gravlagt i Clevedon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6hm5jsh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Галлам Генри, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p39881.htm#i398807, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p39881.htm#i398807, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Arthur Henry Hallam (1811–1833), Victorianweb har en skisse av den unge forfatterens biografi.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.