Hevndrama
Hevndrama eller hevntragedie var en form for teater som var meget populært i elisabethansk og jakobinsk litterær tidsalder. Best kjente av disse var Thomas Kyds Den spanske tragedie (The Spanish Tragedy, ca. 1582–1892) og William Shakespeares Hamlet (ca. 1599–1601). Sjangeren ble først kategorisert av forskeren Fredson Bowers.
Opprinnelser, konvensjoner, og temaer
[rediger | rediger kilde]Den eneste åpenbare forgjenger og påvirkning for renessansesjangeren er arbeidene til den romerske dramatikeren og stoiske filosofen Seneca den yngre (død 65 e.Kr.), kanskje mest av alle hans Thyestes. Det er fortsatt uklart om Senecas skuespill i romersk tid ble framført eller lest opp; men i alle tilfeller ble de satt opp på scenen i tiden av engelsk renessanseteater ettersom de lot seg spille som skuespill med hevn og mengder av grusom og mørk vold som ofte hadde et komisk tilsnitt. Senecas modell, skjønt aldri fulgt slavisk, har skapt en klar definisjon for sjangeren som alltid inneholdt følgende
- Et hemmelig mord, vanligvis av en god harsker av en ond hersker.
- Et spøkelse som besøker en ung slektning, gjerne en sønn, av offeret.
- En periode av forkledning, og intriger, hvor morderen og hevneren sammensverger mot hverandre, gjerne fulgt av ytterligere noen mord.
- En utvikling inn i galskap, enten ekte eller falsk av hevneren eller en av figurene som deltar.
- Et utbrudd av generell vold mot slutten som (under renessansen) ofte tar masker, utkledninger eller festivaler til hjelp
- En katastrofe som fullstendig desimerer hovedfigurene, inkludert hevneren.
Både stoisismen til Seneca og hans politiske karriere (han var rådgiver for keiser Nero) etterlot sine spor på renessansemenneskene. I engelske dramaer er hevneren enten stoisk eller kjemper for å bli det; i dette forholdet er den viktigste tematiske omtanke i engelske hevndrama problemet med smerten. Politisk benyttet engelske dramatikere hevnhandlingen for å undersøke absolutt makt, korrupsjon i hoffet, og av en fraksjon – alle dette som vedkom elisabethansk og jakobinsk politikk slik det også hadde gjort det i romersk politikk.
Historie
[rediger | rediger kilde]En del av de tidligste elisabethanske tragediene avslører bevis på innflytelse av Seneca; Gorboduc (1561) er bemerkelsesverdig i denne sammenhengen. Den «hybridmoralen» som Horestes (1567) gir er også et tidlig eksempel på sjangeren.[1] Thomas Kyds Den spanske tragedie er i midlertid det første betydelige eksempelet på hevnsammensvergelsen i engelsk drama. Det ble framført og utgitt i 1587 og var så suksessfull at med Christopher Marlowes stykke Tamburlaine (ca. 1587–1588) at det i praksis definerte tragisk drama for et antall år. Gjenoppsatt med tillegg av Ben Jonson ble det framført periodisk fram til 1642. Stykkets meste berømte scener ble kopiert, omformet, og til slutt også parodiert; og teaterstykket selv fikk en oppfølger som muligens kan ha blitt delvis skrevet av Kyd selv.
Hamlet er et av de få Shakespeare-skuespill som passer i hevn-kategorien; og faktisk kan det bli lest som en stilistisk og litterært svar på Kyds stykke, som tidvis har blitt kreditert med den såkalte Ur-Hamlet som Shakespeare kanskje hadde jobbet sammen. I henhold til hevntragedien er Hamlet kjent for den måte som temaene blir komplekse og den psykologiske dybde som dens figurer fremviser. Mens Den spanske tragedie er en mer endefram og direkte plikt til hevn er det for prins Hamlet både saklig og moralsk mer flertydig. Hamlet har blitt lest, med en del støtte, som en innledende tematisk konflikt mellom romerske verdier om militær tapperhet på den ene siden, og kristne verdier om ydmykhet og erkjennelse på den andre side.
Et mer rent jakobinsk eksempel enn Hamlet er Hevnerens tragedie (The Revenger's Tragedy), antagelig produsert i 1606 og trykt anonymt det påfølgende året. Forfatteren var lenge antatt, på til dels svake ytre bevis, på å være Cyril Tourneur; i nyere tiår har flere litteraturforskere argumentert for å tilskrive skuespillet til Thomas Middleton. På stilistiske grunner er dette argumentet overbevisende. Hevnerens tragedie er markert av en jordnær, selv motbydelig, stil, uærbødig tone, og et grotesk emne som er typisk for Middletons komedier. Stykket, selv om det mangler et spøkelse, er på andre vis en sofistikert oppdatering av Den spanske tragedie og handler om begjær, grådighet og fordervelse ved et italiensk hoff.
Utgaver av sjangeren under den karolinske tiden (under kong Karl I av England) er hovedsakelig avledet av tidligere modeller og er derfor lite lest i dag, selv av spesialister.
«Med sin blanding av erotisk lidenskap, vilt hevnbegjær, ekte og simulert galskap, eksesser i blod, tortur og spøkeri forekommer tragedien en moderne leser parodisk melodramatisk, men det elisabethanske publikum syntes dette dramaet i Senecas stil var utmerket teater.»[2]
Innflytelse
[rediger | rediger kilde]Et antall skuespill, fra 1587 og framover, var påvirket av bestemte aspekter av hevndramaet, skjønt de passer ikke nøyaktig inn i denne kategorien.
Foruten Hamlet er det flere av Shakespeares dramaer som har en del elementer av hevnen: Titus Andronicus (ca. 1594), Julius Cæsar (1599), og Macbeth (1606). Andre hevndramaer av andre forfattere er blant annet Den hvite djevel (The White Devil, 1612), Byttingen (The Changeling, 1622), Grevinnen av Malfi (The Duchess of Malfi, 1612–1613), Ateistens tragedie (The Atheist's Tragedy, 1611), Jøden fra Malta (The Jew of Malta, ca. 1589–1590), Hevnen til Bussy D'Ambois (The Revenge of Bussy D'Ambois, 1613), og Den misfornøyde (The Malcontent, ca. 1603).
Thomas Pynchons roman The Crying of Lot 49 (1966) inneholdt en omfattende parodi av den jakobinske hevndrama-formelen, kalt for «The Courier's Tragedy» og skrevet av den fiktive Richard Wharfinger. Det meste av handlingen er ganske enkelt beskrevet av fortelleren og med tilfeldige utdrag av dialogen.
Film
[rediger | rediger kilde]Det har blitt gjort flerfoldige tilpasninger av hevndramaet til film. Ved å ikke ta med filmer som er gjort av Hamlet finnes blant annet:
- Derek Jarmans Edward II, 1991
- Julie Taymors Titus, 1999
- Alex Cox' Revengers Tragedy, 2003
- Marcus Thompsons Middleton's Changeling, 1998
- Peter Greenaways The Cook, the Thief, His Wife, and Her Lover (1989) er et originalt verk gjort i hevndramaets stil og tone.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Farnham, William: The Medieval Heritage of Elizabethan Tragedy, revidert utgave, (Oxford: Basil Blackwell, 1956). Side 259: «Horestes can claim distinction because of its earliness in the long line of Elizabethan tragedies of revenge.»
- ^ Heggelund, Kjell; Breitholtz, Lennart: Epoker og diktere. Bind 1. Oslo 1979. Side 271