Hughes Airwest

Air West Fairchild F-27A i 1970 på San Francisco internasjonale lufthavn

Hughes Airwest (IATA code Hughes-Air ICAO code Hughes-Air) var et flyselskap i det vestlige USA, støttet av Summa Corporation tilhørende Howard Hughes. Det opprinnelige navnet for flyselskapet var Air West. Hughes Airwest fløy ruter i det vestlige USA og noen få byer i Mexico og Canada. Det ble kjøpt av Republic Airlines 1. oktober 1980. Dets hovedkvarter var på San Francisco internasjonale lufthavn og registrert i San Mateo County, California.[1]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Selskapet ble dannet den 17. april 1968 ved at tre lokale selskaper, Southwest Airways, Bonanza Airlines og West Coast Airlines i det vestlige USA ble slått sammen og dannet Air West:[2][3]

  • Pacific Air Lines, som tidligere opererte som Southwest Airways  ble grunnlagt i 1941, var basert i San Francisco og
  • fløy langs kysten og også Californias Central Valley, knyttet byer byer sammen fra Medford, Oregon til Sør-California. Pacific opererte Boeing 727-100 og  Fairchild F-27 i 1968.
  • Bonanza Air Lines's ruter gikk fra dets Phoenix base til Sør-California og nord til Las Vegas, Reno og Salt Lake City. Bonanza fløy Douglas DC-9 og Fairchild F-27 i 1968, men en McDonnell Douglas DC-9-30 var bestilt og kom etter fusjonen.
  • West Coast Airlines, basert på Boeing Field i Seattle opererte i Pacific Northwest, Idaho, Utah, Montana og Nord-California med  Douglas DC-9-10, Fairchild F-27s og Piper Navajo i 1968.

Den opprinnelige Air West-flåten omfattet Boeing 727-100, Douglas DC-9, Fairchild F-27, og Piper Navajo. Det første nye tillegg til Air West-flåten var den McDonnell Douglas DC-9-30 som hadde blitt bestilt av Bonanza Air Lines. Hughes Airwest ble en all-jet operatør i 1979 med Boeing 727-200s og en DC-9 var ervervet og fusjonert inn i Republic Airlines (1979-1986) i 1980.

TWA's tidligere eier Howard Hughes kjøpte flyselskapet i 1968,[4][5] og avtalen ble avsluttet i 1970.[6] og flyselskapet ble omdøpt til Hughes Air West og dens kallesignal ble "Hughes Air Det ekspanderte til flere byer i den vestlige delen av USA, Canada og Mexico. Med nye gul maling som ble avduket 28. september 1971 begynte selskapet å kalle seg selv Hughes Airwest, to ord i stedet for dent opprinnelige navnet i tre ord Huges Air West

Flyselskapet deltok  i noen filmer på 1970-tallet, særlig The Gauntlet med Clint Eastwood og Sondra Locke i 1977. Eastwood kommer til Las Vegas fra Phoenix med flyselskapet, og da han senere telefoner til flyplassen for å få vite avgangstiden kaller Locke sarkastisk flyselskapet for  "Air Worst."

Som andre lokale flyselskaper på 1970-tallet, eliminerte Hughes Airwest mange stopp og åpnet for lengre ruter. Rutenettet ble utvidet til feriesteder i Mexico. Innenriksrutene gikk ikke øst for Utah før Arizona, Denver, Des Moines, Milwaukee, og Houston Hobby Airport kom til i 1978.

I september 1979 ble selskapets fly satt på bakken  i to måneder som følge av at av agenter, saksbehandlere, og kontoransatte hadde vært uten en kontrakt i over et år.[7][8][9] I 1979 biste flere flyselskaper interesse i å kjøpe Hughes Airwest, inkludert Alaska og Allegheny, senere USAir.[10] streiken ble avsluttet i slutten av oktober og flyvninger  gjenopptatt i november. Fire måneder senere var de mål for oppkjøp Republc Airlines,[11] som ble avsluttet 1. oktober 1980, for 38.5 millioner dollar.[12] Republic hadde blitt dannet i juli 1979 ved fusjon av North Central Airlines  og Shouthern Airways, den første under dereguleringen av luftfarten.[13]

Republic ble kjøpt opp av Northwest Airlines i 1986,[14][15] som i sin tur ble slått sammen til Delta Air Lines i 2010.

Livery

[rediger | rediger kilde]
Air West's maling,før konvertering
til sundance gul og himmelblå (simulert bilde).
Hughes Airwest DC-9 i 1979.

Hughes Airwest fly var gjenkjennelig med sitt banan-gule skrog.[16] Hans fly ble ofte kalt «flying bananas» og flyselskapet lanserte en annonsekampanje med slagord «Top Banana in the West»[17] [18] De fleste kallenavn på Hughes Airwest fly i bøker og magasiner har å gjøre med bananer. Bortsett fra deres hel-gule maling, hadde flyene også en blå logo på sideroret som lignet tre diamanter som var koblet sammen, (muligens en referanse til de første bokstavene av Howard Hughes). Navnet Hughes Airwest, i stilisert skrift stod foran passasjerenes vinduer.

Dette var utviklet av det sørlige California designfirma av Mario Armond Zamparelli,[19][20] etter et havari i juni 1971, forårsaket av en kollisjon i luften med en U.S. Marine Corps F-4B jet-jager i nærheten av Duarte, California.På slutten av 1971 lanserte selskapet en ny markedsføringskampanje som inkluderte nye farger og malt fly.[21][22][23] Cabinvinduene hadde også en metallisert PET film belegg opprinnelig, men dette viste seg å være for kostbart å vedlikeholde. Zamparelli designet også uniformene til kabinpersonalet i nye farger, først og fremst i Sundance gul trim med himmelblå.[24]

Etter salget i oktober 1980 i ble det gule gradvis erstattet av Repubic's er hvite med blå og grønn trim, og stokkanden «Herman the Duck»

Flåten

[rediger | rediger kilde]

Gjennom årene bestod Hughs Airwest av følgene fly:

  • Douglas DC-9-14/15/31/32 - 49-fly (inkludert 17 Douglas DC-9-10 og 32 strukket McDonnell Douglas DC-9-30. (Bonanza Air Lines og West Coast Airlines opererte begge DC-9 da de slått sammen med Pacific Air Lines).
  • Boeing 727-193 - tre fly (tidligere operert av Pacific Air Lines).
  • Boeing 727-2M7 - elleve fly pluss to på ordre som ble levert til Republic Airlines (1979-1986).
  • de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter - ett fly.
  • Fairchild F-27 - 34 (Bonanza Air Lines, Pacific Air Lines og West Coast Airlines alle opererte F-27 da de tre operatører ble slått sammen).
  • Piper Navajo (PA-31 modell) (tidligere Air West og tidligere og West Coast Airlines).

1972 kapring

[rediger | rediger kilde]

To måneder etter den berømte kapring av D. B. Cooper av Nordvest Orients,flight 305, var Hughes Airwest målet for en liknende kapring den 20. januar 1972.[25] Etter ombordstigning på flight 800 på McCarran internasjonale lufthavn i Las Vegas hevdet en 23-åring at han hadde en bombe om bord mens flyet var på taksebanen, og krevde 50 000 dollar i kontanter, to fallskjermer og en hjelm.[26] Da disse kravene var oppfylt ble de 51 passasjerer og to flyvertinnene frigitt og DC-9 dro østover mot Denver, etterfulgt av to F-111 fra U.S. Air Force fra den nærliggende Nellis Air Force Base.[27] Fallskjermeme var høyst synlige og utstyrt med sendere for å finne de. Uten frakk og med cowboystøvler kastet kapreren seg ut over de treløse slettene i det nordøstlige Colorado midt på ettermiddagen. Han ble pågrepet et par timer senere,[28] med mindre skader, men frøs.[29][30] flyet, med to flygere og en flyvertinne om bord landet trygt på Denver Stapleton Airport litt senere.Overfor mulig dødsstraff flykapring,[31] ble han dømt til 40 år, men ble løslatt etter åtte løslatt i 1979.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ "World Airline Directory."
  2. ^ «Air West merger legally complete». Tri-City Herald. Associated Press. 18. april 1968. s. 3. [død lenke]
  3. ^ Campbell, Thomas W. (28. april 1968). «Another merger: now it’s Air West». Lewiston Morning Tribune. s. 21. 
  4. ^ «Hughes may buy Air West». Deseret News. UPI. 12. august 1967. s. 6C. 
  5. ^ Arnold, Patrick (31. juli 1974). «Hughes charged with stock fraud». Youngstown Vindicator. Associated Press. s. 1. 
  6. ^ «Air West purchase almost completed». Ellensburg Daily Record. UPI. 2. april 1970. s. 8. 
  7. ^ «Airwest strike effect minimal». Spokane Daily Chronicle. 11. september 1979. s. 5. 
  8. ^ «No talks in Airwest strike». Lewiston Morning Tribune. Associated Press. 29. september 1979. s. 2A. 
  9. ^ «Hughes Airwest flights resume after strike». News and Courier. Associated Press. 11. november 1979. s. 2A. 
  10. ^ «Airwest entertains offers to sell». Lewiston Morning Tribune. Associated Press. 1. oktober 1979. s. 1B. 
  11. ^ «Republic looking at Airwest». Milwaukee Journal. (Los Angeles Times). 12. mars 1980. s. 17. 
  12. ^ «Hughes name changes». Spokesman-Review. Associated Press. 1. oktober 1980. s. A23. 
  13. ^ «North Central, Southern Airlines merger gets final OK from Carter». Milwaukee Sentinel. UPI. 5. juni 1979. s. 5-part 2. 
  14. ^ «Northwest-Republic merger creates third-largest carrier». Miami News. Associated Press. 1. august 1986. s. 9A. 
  15. ^ «Two airlines get approval for merger». Eugene Register-Guard. 1. august 1986. s. 1C. 
  16. ^ Hughes promoted their new colors as "Sundance Yellow" and "Universe Blue."
  17. ^ «Now, "Top Banana" service». Deseret News. advertisement. 29. juni 1976. s. 16A. 
  18. ^ Aopa pilot. juli 2011. 
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 24. januar 2017. 
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 24. januar 2017. 
  21. ^ «Airwest makes colorful changes». Deseret News. 27. oktober 1971. 
  22. ^ «Profit seen by Airwest». Spokane Daily Chronicle. 22. november 1971. s. 5. 
  23. ^ «Airwest unveils bright new look» (PDF). (Twin Falls, ID) Times-News. 26. november 1971. s. 7. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. 
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. juni 2014. Besøkt 11. januar 2013. 
  25. ^ «Hijacker caught after parachuting over Colorado with $50,000 in cash». Lewiston Daily Sun. Associated Press. 21. januar 1972. s. 1. 
  26. ^ Miniclier, Kit (21. januar 2001). «Skyjacker a Colorado oddity?». Denver Post. Arkivert fra originalen 24. april 2014. 
  27. ^ Taylor, Daniel L. (21. januar 1972). «Parachutist hijacker captured». Eugene Register Guard. UPI. s. 3A. 
  28. ^ «Chuting hijacker caught by police». Spokesman-Review. Associated Press. 21. januar 1972. s. 1. 
  29. ^ «Hijacker with $50,000 loot captured after bailing out». Milwaukee Journal. 21. januar 1972. s. 1. 
  30. ^ «Hijacker foiled; tracked by jets». Spokane Daily Chronicle. Associated Press. 21. januar 1972. s. 19. 
  31. ^ «Hijack figure held without bail». Lewiston Morning Tribune. Associated Press. 22. januar 1972. s. 1.