Jacob Henry Sarratt | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 1772[1] London | ||
Død | 6. nov. 1819[1] London | ||
Beskjeftigelse | Sjakkspiller | ||
Ektefelle | Camilla Dufour[2] | ||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland |
Jacob Henry Sarratt (ca. 1772–1819) var den ledende britiske sjakkspilleren rundt århundreskiftet 1700-1800.
Bare få av Sarratts partier er bevart, så det er vanskelig å vurdere spillestyrken hans. Betydningen hans beror først og fremst på innsatsen som lærer og sjakkbokforfatter. William Lewis regnes som hans beste elev.
Sarratt gav ut flere klassiske sjakkverk av forfattere som Pedro Damiano, Ruy Lopez, Alessandro Salvio, Orazio Gianutio og Gustavus Selenus. Publikasjonene var overflatisk bearbeidet og fikk dårlig omtale av enkelte av tidens kritikere,[4] men Sarratts innsats sørget for at de for lengst glemte sjakkbokforfatterne ble dratt fram i lyset igjen. Med sin forkjærlighet for de gamle mestrenes kombinasjonsspill forsøkte Sarratt å løse opp den stivnede posisjonelle skolen fra Philidors tid.
Sarratts hovedverk er den ambisiøse A Treatise on the Game of Chess (1808), sjakkhistoriens første systematiske lærebok. Med assistanse av eleven Lewis ble en grundig omarbeidet utgave utgitt posthumt i 1821, og flere utgaver kom ut fram til 1828. Åpningspillet vies mest oppmerksomhet, og av de undersøkte åpningene vakte Sarratts utførlige bemerkninger om Muzio-gambiten i kongegambit størst interesse.
Sarrat bidro med viktige bidrag til å standardisere sjakkreglene. Han kritiserte den gjengse praksis i London om at den spilleren som ble satt patt vant partiet.[5] De britiske sjakkspillerne besluttet seg snart for å følge den internasjonalt anerkjente regelen om at patt betyr remis.