Jens Bull | |||
---|---|---|---|
Født | 25. nov. 1886[1] Oslo | ||
Død | 1. juni 1956[1] (69 år) | ||
Beskjeftigelse | Jurist, diplomat | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Far | Ole Bornemann Bull | ||
Søsken | Fredrik Rosing Bull Johan Bull Theodora Bull | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Jens Steenberg Bull (født 25. november 1886, død 1. juni 1956) var en norsk jurist og diplomat. Han ledet den norske legasjonen i Stockholm under andre verdenskrig.
Bull studerte juss ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo og ble i 1909 cand.jur.. Han begynte i utenrikstjenesten i 1911. Bull var delegert til Folkeforbundet fra 1921 til 1924. Han var legasjonsråd i Berlin fra 1925 til 1931, i Haag fra 1931 til 1933 og i Stockholm fra 1934 til 1938. Fra 1931 til 1933 var han også involvert i arbeidet med Grønlandssaken. I 1938 ble han ekspedisjonssjef. Bull ble i 1939 utnevnt til utenriksråd.[2]
Etter Tysklands angrep på Norge i april 1940, ble Bull sendt til Stockholm i særoppdrag.[2] Etter at minister Johan Wollebæk døde i 1940, overtok Bull ledelsen av legasjonen. Sverige ville først ikke gi agrément for Bull som minister.[2] Bull var derfor først chargé d'affaires. I 1942 ble han utnevnt til overordentlig sendemann og befullmektiget minister.[3]
Bull var minister i Haag fra 1945 til 1951 og ambassadør i København fra 1951 til 1956.[2]
Jens Bull var sønn av legen Ole Bornemann Bull, bror til Johan Bull og halvbror til Fredrik Rosing Bull.