Jerónimo José Podestá | |||
---|---|---|---|
Født | 8. aug. 1920 Ramos Mejia | ||
Død | 23. juni 2000 (79 år) Buenos Aires | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1946–), katolsk biskop (1962–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Gregoriana | ||
Ektefelle | Clelia Luro | ||
Nasjonalitet | Argentina | ||
Jerónimo José Podestá (født 8. august 1920 i Ramos Mejía i La Matanza i Gran Buenos Aires i Argentina, død 23. juni 2000 i Buenos Aires) var en katolsk biskop av Avellaneda i Argentina. På grunn av hans støtte til muligheten for presters ekteskap og ordinasjon av kvinner, samt hans regimekritiske aktivisme, ble Podestá suspendert fra alle kirkelige embeder.
Jerónimo José Podestá ble ordinert til prest den 15. september 1946.
Etter å ha blitt utnevnt til biskop av Avellaneda den 25. september 1962, mottok han bispevielsen den 22. desember 1962 av erkebiskopen av La Plata, Antonio José Plaza. Medkonsekratorer var biskopen av San Rafael, Raúl Francisco Primatesta, og hjelpebiskop Ernesto Segura i Buenos Aires.[trenger referanse]
Han deltok i den andre, tredje og fjerde sesjon av Det andre Vatikankonsil.
På grunn av Podestás politiske arbeid oppfordret den argentinske diktatoren Juan Carlos Onganía Vatikanet til å fjerne biskopen fra bispestolen. Det var nok heller et annet forhold som skulle oppta Vatikanet mer:
I 1966 møtte biskopen Clelia Luro, som var separert fra sin mann og hadde seks barn. Han innledet et forhold til henne som førte til hans avgang året etter.[1]
Luro har opplyst at han i 1967 hadde en konfrontasjon med den pavelige nuntius, Umberto Mozzoni, men gav ikke noen detaljer utover at dette var avgjørende for at han ble erstattet med en annen som biskop av Avellaneda.[2] Den 1. november krevde Mozzoni at han skulle søke avskjed.
Den 2. desember 1967 trakk Jerónimo José Podestá seg som biskop av Avellaneda og ble utnevnt til titulærbiskop av Horrea Aninici.
I 1971 brøt han med kirken. Podestá var motstander av sølibatet for prester, og tilhenger av kvinners presteordinasjon, og giftet seg i 1972 etter suspensjonen med sin sekretær, Clelia Luro.[2] Til tider feiret de to messe sammen.[3] Skjønt han noen ganger omtales som laisert, var han kun suspendert fra utøvelse av sitt prestedømme.[4]
Podestá var medlem av Christian Peace Conference og ble innvalgt i Den IV. allkristelige fredsforsamling arbeidskomité i 1971. Christian Peace Conference ble organisert i 1958 av vesttyske og tsjekkoslovakiske teologer. I lys av dens nærhet til marxismen var den omstridt.[5] Av historikere og innordnes CFK som kommunistisk dekkorganisasjon.[6][7][8][9][10]
Podestá var også president for Federación Latinoamericana de Sacerdotes Casados (Den latinamerikanske føderasjon for gifte prester).[2]
Han forlot Argentina i 1974 etter gjentatte trusler fra dødsskvadroner tilknyttet Alianza Anticomunista Argentina (Den argentinske antikommunistiske allianse), og returnerte i 1983 etter militærdiktaturets fall.[11]
Podestá was the president of the Federación Latinoamericana de Sacerdotes Casados (Latin American Federation of Married Priests).[2]
Under sine siste år var han fattig og var glemt av de fleste. Da Podestá var døende, tok erkebiskopen av Buenos Aires Jorge Mario Bergoglio, S.J. (senere pave Frans), kontakt med han og hans hustru.[12] Han var den eneste høyere argentinske kirkemann som besøkte Podestá på sykehuset.[3] Luro sa senere at Bergoglio forsvarte henne mot de skarpeste angrep mot henne for å ha giftet seg med Podestá.[13]
Han døde i Buenos Aires den 23. juni 2000. Den argentinske forfatter Ernesto Sabato sa senere at han hadde måttet utlide «urett, manglende forståelse, bakvaskelse og sladder».[2]
Hans enke, Clelia Luro de Podestá, døde i Buenos Aires den 4. november 2013.
Hans episkopalgenealogi er:
Ifølge notariserte handlinger[15] mottok Rómulo Braschi sin «sub conditione» bispeordinasjon den 30. januar 1999 fra Podestá.[16] «The Danube Seven», syv kvinner som i 2002 ble bispeviet av Braschi på en elvebåt under en ferd på Donau der elven markerer grensen mellom et tysk og et østerrikske katolsk bisopedømme, derav Christine Mayr-Lumetzberger og Gisela Forster, sporer også sin apostoliske seksesjon tilbake til biskop Podestá - og videre til kardinal Scipione Rebiba.