Johann Jacoby

Johann Jacoby
Født		1. mai 1805[1][2][3] Königsberg[4]
Død		6. mars 1877[1][2][3] (71 år) Königsberg[5]
Beskjeftigelse		Lege, politiker
Embete		Medlem av Preußisches Abgeordnetenhaus Medlem av Frankfurtparlamentet
Utdannet ved		Albertus-Universität Königsberg Collegium Fridericianum
Søsken		Betty Jacoby
Parti		Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands Deutsche Fortschrittspartei (1861–1868) Sozialdemokratische Arbeiterpartei (1872–1875)
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Medlem av		Corps Littuania Königsberg
Johann Jacoby på Commons

Johann Jacoby (1805–1877) var en tysk lege og borgerettsforkjemper i Preussen. Jacoby er kalt radikaldemokrat, som i samtiden blant annet innebar at han gikk inn for folkesuverenitetsprinsippet. Han sto dermed i opposisjon til det eneveldige monarkiet som hersket i Preussen. Jacoby samarbeidet med den liberale del av opposisjonen, som var villig til å inngå kompromisser med monarkiet. En rekke av de mål Jacoby satte seg finner man idag i Tysklands grunnlov, for eksempel prinsippene om en demokratisk republikk og en sosial rettsstat.

Jacoby kjempet fremfor alt for jødenes rettigheter i samfunnet, en konfesjon han selv tilhørte. Han gikk inn i politikken under revolusjonen i Tyskland i 1848, og ble medlem av det forberedende Forparlamentet, men ikke valgt til Frankfurtparlamentet før ved et suppleringsvalg i 1849.

Etter den reaksjonære æra i Preussen, kjempet han mot Bismarcks politikk på flere felter, blant annet under den prøyssiske forfatningskonflikten. Han var motstander av Preussens annekteringer av landområder. I steden ønsket han et stort europeisk statsforbund som garantist for likhet mellom alle borgere. Under høyforræderiprosessen i Leipzig i 1872 sluttet han seg til sosialdemokratene.

Bakgrunn

Jacoby var sønn av en jødisk kjøpmann i Königsberg, og ble oppdratt i den europeiske opplysningstidens ånd. Han gikk på vanlige tyske skoler, herunder Collegium Fridericianum i Königsberg, og studerte deretter medisin i samme by. Etter statseksamen i medisin i Berlin, åpnet han legepraksis i Königsberg der han ble livet ut.^[6]

Kamp for borgernes, særlig jødenes rettigheter

Med sin bakgrunn i en liberal oppdragelse og utdannelse, ble han meget skuffet i møtet med de prøyssiske myndigheters diskriminering av den jødiske befolkningen. Influert av den franske julirevolusjonen i 1830 og den polske oppstanden i 1831, bestemte han seg for å ofre all sin tid i arbeidet for borgernes frihet. I 1833 offentliggjorde han en kampskrift mot overregjeringsråd Karl Streckfuß der han krevde fulle rettigheter for jødene.^[6]

Program for en borgerlig-liberal opposisjon

Fire spørsmål, besvart av en østprøysser.

Tidlig i 1841 utga han anonymt en tekst med tittelen «Fire spørsmål, besvart av en østprøysser» («Vier Fragen, beantwortet von einem Ostpreußen»). I teksten tok han til orde for et konstitusjonelt monarki og opprettelse av en alminnelig folkeforsamling, slik det opprinnelig var lovet i en forordning av 22. mai 1815. Det var lovet at folkeforsamlingen skulle ha en viktig rolle i lovgivningen.^[7][8] Han krevde også en selvstendig kommunal forvaltning som tok hensyn til borgernes rettigheter, og dessuten et uavhengig justisvesen. Jacoby oppfordret stenderforsamlingen til å gjøre krav på dette som en rett, og ikke bare be om det som en gunst.^[7][8]

«Fire spørsmål» gjorde Jacoby berømt. Han ble tiltalt for skriftet og i 1842 dømt til to og et halvt års fengsel for majestetsfornærmelse. Etter anke ble han frifunnet i 1843. I 1846 ble han på nytt dømt for majestetsfornærmelse, men frifunnet et år senere. Senere opprettet han i Berlin en politisk salong der hans råd var sterkt etterspurt. Men Jacoby var selv opprørt over alt renkespillet i det politiske liv rundt delstatsparlamentet.^[6][8]

Liberale kontra radikaldemokratiske synspunkter

I løpet av 1840-årene gikk Jacoby fra den liberale til den radikaldemokratiske opposisjon. De liberale gikk inn for en frihetlig forfatningsstat som inngikk kompromisser med det herskende monarkiet. Demokratene gikk lengre, og krevde alminnelig stemmerett for menn, en regjering som var avhengig av tillit i parlamentet (parlamentarisme), og et valgt statsoverhode. Demokratene krevde også at suvereniteten måtte ligge fullt og helt hos folket (folkesuverenitet), den kunne ikke deles med monarken. Dette betydde at demokratene i motsetning til de liberale ikke trodde på noe kompromiss med regjeringen, men krevde et brudd med den bestående politiske ordning.^[8][9]

Radikaldemokratene kreve også at misforholdet mellom arbeid og kapital måtte bli utjevnet, og at det måtte bli innført en progressiv inntektsskatt. Etter radikaldemokratenes kunne folket ikke styre når store deler av det samtidig levde i fattigdom. I motsetning til de liberale trodde demokratene ikke på markedets evne til selvregulering. Demokratene krevde at staten garanterte at kapitalen ble forvaltet med vekt på sosiale hensyn.^[10][11]

Før og under revolusjonen 1848/49

Johann Jacoby (lengst til venstre i gruppen til høyre) møter Fredrik Vilhelm IV (i døren).

Sammen med Robert Blum (1807–1848), Franz Raveaux (1810–1851) og Adam von Itzstein (1775–1855) ble han medlem av det såkalte Forparlamentet (Førparlament) etablert 31. mars 1848. Førparlamentet møttes i Frankfurt fra 31. til 4 april 1848, for å forberede det senere Frankfurtparlamentet. Jacoby ble også eneste jødiske medlem av Fünfzigerausschuss (Femtierutvalget eller Femtimannsutvalget) i Forparlamentet.^[12][13]

Han ble ikke innvalgt i selve Frankfurtparlamentet. Det skyldtes trolig at han hadde gått inn for løsrivelse av det daværende tyske Posen (nå Poznan) fra Tyskland, for innlemmelse i Polen. Han samarbeidet med republikanerne, selv om han på dette tidspunkt mente at landet ikke var modent for republikken.^[6]

I mai 1848 ble Jacoby medlem av Den prøyssiske nasjonalforsamlingen. Han holdt sjelden taler, men foretrakk å arbeide i det stille. Enkeltuttalelser huskes han likevel for. Den 2. november 1848 deltok han i en deportasjon til den prøyssiske kongen, der de blant annet ba om en regjering valgt av folket. Kongen lyttet, men svarte ikke. «Det er kongenes ulykke, at de ikke vil høre sannhenten!»,^[14] ble Jacobys berømte kommentar. I februar ble Jacoby innvalgt i den prøyssiske nasjonalforsamlingens andrekammer, og satt der til slutten av april samme år, da kammeret ble oppløst.^[6]

I 1949 ble han i et suppleringsvalg medlem av Frankfurtparlamentet, og ble der til parlamentet ble nedlagt. For sin deltakelse i parlamentets møter i Stuttgart, ble han tiltalt for høyforræderi. Deretter oppholdt han seg en periode i Sveits, før han reiste tilbake til Königsberg og meldte seg for justisvesenet der. Etter en meget omtalt rettssak som varte i sju uker, ble han 8. desember 1849 frikjent av en jury.^[6]

Samarbeid med de liberale (1858–1868)

Opphevelsen av Frankfurtparlamentet ble fulgt av en tid med tilbakegang for demokratiet i Tyskland, der landet gikk inn i den såkalte reaksjonære æra. Jacoby arbeidet i denne perioden som lege, men brukte også tiden til å studere filosofi.^[6]

Mot slutten av tiåret førte industrialiseringen til at regionene i Tyskland utviklet seg forskjellig. Spørsmålet om en tysk forfatning, de sosiale spørsmål og håpet om en selvstendig tysk stat ble aktuelle politiske saker. Daværende prins Vilhelm av Preussen overtok i 1958 som regent for sin syke bror Fredrik. Vilhelm ønsket at Preussen skulle stå i spissen for tysk samling, og gikk ikke lengre inn for noen jamnstilling med Østerrike. Kongen avla ed på den oktrojerte forfatningen fra 1848, slik hans forgjenger ikke hadde gjort.^[8]

Først i 1858 tok Jacoby opp igjen sin politiske virksomhet. Han hevdet da at dersom Preussen skulle bli en rettsstat, måtte de militære og adelige strukturene (junkerstaten)^[15] først bli oppløst. For dette ble han dømt til seks måneders fengsel. I fengselet skrev han en ny bok, der han bekjente seg til Spinozas filosofi.^[6]

Jacoby gikk videre og opprettet en Komite for uavhengige valg. Av pragmatiske grunner knyttet han seg til de liberale, og aksepterte den av monarken gitte (oktrojerte) forfatningen fra 1848. Forfatningen innebar blant annet at monarkiet skulle bestå. Han gikk inn i Deutscher Nationalverein (1859–1867), en sammenslutning av liberale og demokrater som arbeidet for en lille-tysk løsning, med Preussen i spissen for en tysk samling, uten Østerrike. Det var også av tilsvarende grunner at han gikk inn i det liberale Deutsche Fortschrittpartei (1861–1884). Han grunnla avisen Die Zukunft (Fremtiden) (1867–1871) men klarte ikke å få noen innflytelse for Fortschrittspartei.^[6][16]

Jacoby mente at Tyskland var egnet til å sikre freden i Europa, men at det ikke kunne skje under påvirking av det prøyssiske militærvesenet.^[6]

Den prøyssiske forfatningskonflikten

Jacoby i utgivelsen Die Neue Welt i 1877.

I 1863 ble han valgt som medlem av andrekammeret i Preußische Abgeordnetenhaus. Der arbeidet han mot Bismarcks budsjett og oppfordret til skattenekt. For dette måtte han sitte omlag tre kvart år i fengsel.^[12]

Den prøyssiske forfatningskonflikten foregikk fra 1862 til 1866. Kongen fremmet i 1860 et lovforslag om utvidelse av hæren, som underhuset godtok med forbehold. Etter at Fortschrittpartei hadde vunnet valget i 1861, ville partiet ikke lengre akseptere budsjettutvidelser. Bismarck mente at grunnloven fra 1848 ikke regulerte en konflikt mellom regjeringen og parlamentet på dette området, og da var det opp til kongen og regjeringen å bestemme. Bismarks påstand ble kalt «luketeorien» (tysk: Lückenteorie), som kan meningsoversettes med teorien om det lovtomme rom.^[8]

Parlamentarikerne sto maktesløse overfor Bismarck, som satt på maktmidlene. Et voldelig opprør mot hæravdelingene anså Jackoby som nyttesløst. Motstanden måtte skje i parlamentet, og den skulle styre mot et sammenbrudd i Bismarcks system. I denne diskusjonen fremholdt Jacoby kjernen i folkesuverenitetsprinsippet: folket måtte selv tenke, handle, og arbeide for å gjøre forfatningen på papiret om til levende virkelighet.^[17]

Det var likevel Bismarck som seiret i forfatningsstriden. I 1866 underskrev de liberale i parlamentet en lov (den prøyssiske indemnitetsloven) som aksepterte Bismarcks budsjettoverskridelser også i de foregående årene.^[8]

Etter indemnitetsloven spaltet det liberale Fortschrittpartei seg. En gruppe støttet Bismarck og oppsto senere som Nationalliberale Partei. Preussen kunne deretter ikke bli noe parlamentarisk demokrati. Jacoby aksepterte ikke det hans partifeller i Fortschrittpartei kalte for realpolitikk, og i 1868 gikk han ut av partiet.^[8]

Utenrikspolitikk og europeisk politikk

Den 14. september 1870 som var etter utbruddet av den fransk-tyske krig, gikk Jacoby mot annekteringen av det daværende Elsass-Lothringen. Han vurderte annekteringen som et brudd på folkenes selvbestemmelsesrett. For dette måtte han sone seks uker i Boyen-festningen i det daværende Lötzen.^[8]

Ved valget i mars 1871 fikk han intet riksdagsmandat. Han ble innvalgt i 1874, men frasa seg vervet. Han mente det ikke lengre nyttet å endre en militærstat med parlamentariske metoder.^[6]

Jacoby var en sterk motstander av Bismarcks utenrikspolitikk, og kritiserte krigene som innlemmet nye stater i det prøyssiske statsforbundet. Istedenfor tyske annekteringer av landområder, gikk han inn for et stort europeisk statsforbund. Bare i et slikt samfunn anså han at man kunne oppnå likhet for alle borgere.^[6]

Overgang til arbeiderbevegelsen

Den 2. april 1872 meldte Jacoby seg inn i Sozialdemokratische Arbeiterpartei, idet han mente at sosialdemokratiet var de beste representanter for demokratiet. Konkret skjedde overgangen til sosialdemokratiet som en støtte for Wilhelm Liebknecht og August Bebel, som begge var tiltalt for høyforræderi i Leipzig (Høyforræderiprosessen i Leipzig).^[12]

Ettermæle

Jacoby regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[18]

Referanser

1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 28673^{[Hentet fra Wikidata]}
3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jacoby-johann^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
6. ^ Edmund Silberner (1974). «Jacoby, Johann - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 12. desember 2023. 
7. ^ Hans Haussherr. «Friedrich Wilhelm III. - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 12. desember 2023. 
8. ^ Kellmann, Dr Katharina (9. april 2019). «Johann Jacoby - Arzt, Bürger, Demokrat und Republikaner». Dr. Katharina Kellmann (på tysk). Besøkt 26. desember 2023. 
9. Kellmann, Dr Katharina (10. februar 2017). «Die Demokraten - eine vergessene Partei». Dr. Katharina Kellmann (på tysk). Besøkt 6. januar 2024. 
10. Kellmann, Dr Katharina (9. april 2019). «Johann Jacoby - Arzt, Bürger, Demokrat und Republikaner». Dr. Katharina Kellmann (på tysk). Besøkt 4. januar 2024. «Staat garantierte Sozialbindung des Eigentums» 
11. Bildung, Bundeszentrale für politische. «Sozialbindung». bpb.de (på tysk). Besøkt 4. januar 2024. 
12. ^ «rbb Preußen-Chronik | Johann Jacoby». www.preussenchronik.de. 21. mai 2008. Besøkt 23. desember 2023. 
13. Nicklas, Jasmin. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Das lebendige Museum Online». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 3. januar 2024. 
14. Biographie, Deutsche. «Jacoby, Johann - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 4. januar 2024. «Das ist das Unglück der Könige, daß sie die Wahrheit nicht hören wollen!» 
15. «Stat og statsoppfatninger : foredrag fra den 16. nordiske fagkonferansen for historisk metodelære i Petäys 18.-22. mai 1980». www.nb.no. Besøkt 6. januar 2024. 
16. «GHDI - Document». germanhistorydocs.ghi-dc.org. Besøkt 29. desember 2023. 
17. «Johann Jacoby». demokratie-geschichte.de (på tysk). Besøkt 4. januar 2024. «Selbst denken, selbst handeln, selbst arbeiten muss das Volk, um die papierne Verfassungsurkunde zu einer lebendigen Verfassungswahrheit zu machen.» 
18. «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 

Se også

• Det tyske demokratiets pionerer