Johanna Kinkel

Johanna Kinkel
FødtJohanna Mockel
8. juli 1810[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bonn[5][6][7]
Død15. nov. 1858[8][1][6][2]Rediger på Wikidata (48 år)
London[6][7]
BeskjeftigelseKomponist, salongvertinne, selvbiograf, revolusjonær, musikkpedagog, skribent, pianist, redaktør Rediger på Wikidata
EktefelleJohann Gottfried Kinkel (1843–)[9]
BarnGottfried Kinkel
Johanna Kinkel
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtBrookwood gravlund
Musikalsk karriere
InstrumentPiano
Johanna Kinkel på Commons

Johanna Kinkel (1810–1858) var en tysk komponist, musikkpedagog og forfatter.

Sammen med sin seinere ektemann, den politiske aktivisten, poeten og musikkritikeren Gottfried Kinkel, grunnla hun i juni 1840 dikterkretsen Maikäferbund («Oldenborreforbundet»).

Johanna Kinkel var den eneste betydelige 1800-talls forfatter som skrev på Bonn-dialekten. Hun kan også regnes som en tidlig kvinnesaksforkjemper.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og ungdomsår

[rediger | rediger kilde]

Johanna var datter av gymnaslæreren Peter Joseph Mockel. Han oppmuntret og støttet hennes musikalske bestrebelser, og allerede i 15-årsalderen visste den strengt katolsk oppdratte jenta at hun ville bli musiker. Gjennom faren kom hun i kontakt med Franz Anton Ries og hans krets. Ries underviste henne i klaverspill, og hun arbeidet først som klaver- og sanglærer. 19 år gammel komponerte hun op. 1, Vogelkantate for sangforeningen «Musikalische Kränzchen», som hun ledet i periodene 1829–1832, 1834–1836 og fra 1839 til våren 1848.

22 år gammel, i 1832, giftet Johanna seg med bok- og musikkhandleren Johann Paul Mathieux fra Köln. Bare seks måneder senere hentet foreldrene henne tilbake til Bonn. Ifølge en legeerklæring var hun fysisk og psykisk nedbrutt etter grov mishandling. Hun gjenopptok sine musikalske aktiviteter i Bonn først etter over et års rekonvalesens.

Utdannelse i Berlin

[rediger | rediger kilde]
Johanna Kinkel

Gjennom Dorothea Schlegel ble Johanna kjent med Felix Mendelssohn. Han rådet henne til å studere generalbass hos Karl Böhmer i Berlin. I tillegg utdannet hun seg til konsertpianist hos Wilhelm Taubert. Studiene finansierte hun ved å gi private pianotimer. Via Georg Brentano som hun hadde blitt kjent med i Frankfurt am Main ble hun snart venn av Bettina von Arnim, dessuten også med søstrene til sin mentor, Rebecca Mendelssohn Bartholdy og Fanny Hensel. I vennekretsen og i von Arnims salong lærte hun flere andre samtidige berømtheter å kjenne, blant andre Clara Wieck, Adelbert von Chamisso, Karl August Varnhagen von Ense og Emanuel Geibel.

Tiden i Berlin var en fruktbar periode, hun skrev duetter, kantater og satte musikk til dikt av Johann Wolfgang von Goethe, Emanuel Geibel og til egne tekster. Hun skrev god romantisk bruksmusikk til gode kritikker av blant andre Robert Schumann og musikken hennes var svært populær i samtiden.

Tilbake i Bonn

[rediger | rediger kilde]

Etter at Johann Paul Mathieux i 1839 endelig gikk med på skilsmisse, vendte hun tilbake til Bonn. Her arrangerte hun morgenkonserter, og sammen med tidligere elever grunnla hun en sangforening som skal være den første i Tyskland med kvinnelig leder. Hun ble nå et midtpunkt i Bonns musikkliv og begeistret blant annet Franz Liszt med sine konserter.

I 1839 innledet hun et forhold til den politiske aktivisten, poeten og musikkritikeren Gottfried Kinkel. Forholdet deres ble en skandale, dels fordi hun var katolikk og han protestant, men hovedsakelig for at han som teolog var sammen med en formelt sett gift kvinne. Skilsmissen kom etter en langdryg prosess i stand i 1840, og i 1843 konverterte hun til protestantismen for å kunne gifte seg på ny. Gottfried og Johanna Kinkel fikk fire barn.

Johanna, Gottfried grunnla sammen blant andre Jacob Burkhardt, Willibald og Franz Beyschlag, Karl Simrock, Alexander Kaufmann og Wilhelm Junkmann Maikäferbund, en seinromantisk dikterkrets som ved siden av å holde sosiale sammenkomster gav ut et håndskrevet tidsskrift. Johanna Kinkel var den eneste kvinnen som skrev i tidsskriftet: dikt, fortellinger, anekdoter og musikk-kritikk. I 1849 publiserte hun fortellingen Dä Hon on dat Eechhohn. Ä Verzellsche für Blahge. («Hunden og ekornet. En fortelling for barn.»)

Marsrevolusjon og eksiltilværelse i London

[rediger | rediger kilde]
Gottfried Kinkel; 1849

Gottfried Kinkel ble en av symbolfigurene under det badisk-pfalsiske opprøret i 1849 og Johanna støttet ham helhjertet. Karl Marx, som under revolusjonen gav ut Neue Rheinische Zeitung i Köln, ville ha henne som oversetter av engelske tekster, men dette motsatte Gottfried Kinkel seg. Under Kinkels fravær som utsending i Berlin og kort etter som deltaker i revolusjonen, overtok Johanna Kinkel redaksjonsansvaret for Neue Bonner Zeitung.

Den badiske oppstanden ble slått ned og Gottfried Kinkel dømt til tukthusstraff på livstid, men vennene hans besluttet seg for å befri ham. Johanna Kinkel skaffet til veie nødvendige midler, blant annet til å bestikke en fengselsvakt, og formidlet fluktplanene til Gottfried Kinkel. Natt til 7. november 1850 klarte eleven og vennen Carl Schurz å få ham ut av tukthuset. Begge flyktet til London dit de ankom i desember 1850. I januar 1851 kom Johanna og de fire barna etter.

Gottfried Kinkel reiste fra september 1851 til februar 1852 rundt i USA for å samle inn penger og tropper til en ny revolusjon i Tyskland. Samtidig grunnla Johanna Kinkel en sangskole for barn og gav klaver- og sangtimer. Til tider var dette den eneste inntektskilden familien hadde. Hun holdt konserter i London, Manchester og Edinburgh, gav privatundervisning og underviste ved flere institusjoner i London. Fordi Johanna i stor grad måtte sørge for familiens livsopphold, fikk hun liten tid til å komponere, men skrev musikkvitenskapelige avhandlinger og holdt foredrag, blant annet om Mendelssohn, Chopin, Mozart og Beethoven. Kort før sin død avsluttet hun den posthumt utgitte romanen Hans Ibeles in London. I boken bearbeidet hun sine egne og sine venners erfaringer i eksil.

I 1856 fikk den da 46 år gamle Johanna Kinkel et første hjerteinfarkt, men kom seg igjen. I 1858 ble helsetilstanden på ny verre og på ettermiddagen 15. november døde hun etter et fall fra soveromsvinduet i 3. etasje. Omstendighetene tydet på selvmord under en depresjon, men årsaken ble aldri entydig fastslått.

Verk

[rediger | rediger kilde]
  • Don Ramiro (1840)
  • Erzählungen (1849)
  • Acht Briefe an eine Freundin über Clavier-Unterricht. Zimmermann, Straubenhardt 1989, ISBN 3-927163-05-8 (ettertrykk)
  • Hans Ibeles in London: ein Roman aus dem Flüchtlingsleben. Helmer, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-927164-41-0 (ettertrykk)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 15688, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Kinkel,_Johanna, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66121hx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b MSR / Kinkel[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.bonn.de[Hentet fra Wikidata]

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Marie Goslich: Briefe von Johanna Kinkel. I Preußische Jahrbücher, bind 97. Berlin 1889, s. 185-222 og s. 398-433.
  • Paul Kaufmann: Johanna Kinkel: Neue Beiträge zu ihrem Lebensbild. Stilke, Berlin 1931
  • Monica Klaus: Johanna Kinkel. Romantik und Revolution. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2008, ISBN 978-3-412-20175-3 (i = Europäische Komponistinnen, bind 7 )
  • Monica Klaus (red.): Liebe treue Johanna! Liebster Gottit! Der Briefwechsel zwischen Gottfried und Johanna Kinkel 1840–1858. Stadt Bonn 2008 Veröffentlichungen des Stadtarchivs Bonn. Bd 67-69 ISBN 978-3-922832-43-0
  • Elsa Ostleitner: Fanny Hensel, Josephine Lang, Johanna Kinkel. I Vergessene Komponistinnen des Biedermeier. Hans Schneider Verlag, Tutzing 2000, ISBN 3-7952-1015-1, s. 53–60.
  • Klaus Schmidt: Gerechtigkeit, das Brot des Volkes – Johanna und Gottfried Kinkel. Eine Biographie. Radius-Verlag, Stuttgart 1996, ISBN 3-87173-096-3.
  • J. F. Schulte: Johanna Kinkel. Schöningh, Münster 1908.
  • Carl Schurz: Lebenserinnerungen bis zum Jahre 1852. Georg Reimer, Berlin 1911.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]