Josef Kammhuber

Josef Kammhuber
Født19. aug. 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tüßling
Død25. jan. 1986[2][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
München
BeskjeftigelseFlyvåpenoffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Generalinspektør for Luftwaffe (Bundeswehr) (1957–1962) Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
GravlagtWaldfriedhof München
UtmerkelserKommandør av Legion of Merit
Jernkorsets ridderkors
Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Legionær av Legion of Merit
Josef Kammhuber på Commons
Josef Kammhuber sammen med forsvarsminister Franz Josef Strauss, general og øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral-Europa Hans Speidel og forsvarssjef Friedrich Foertsch i 1961

Josef Kammhuber (født 19. august 1896 i Burgkirchen am Wald som senere ble del av Tüßling i Bayern i Tyskland, død 25. januar 1986 i München) var en tysk general, som var den første sjefen for Deutsche Luftwaffe i Vest-Tyskland fra 1957 til 1962. Han regnes som en av grunnleggerne av Bundeswehr og var den tredje offiseren som fikk grad som full general i Bundeswehr i 1961. Under andre verdenskrig var han den første sjefen for nattjagerne i Luftwaffe og bygget opp det første vellykkede forsvarssystemet mot nattlige bombeangrep mot Tyskland, den såkalte Kammhuber-linjen.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Josef Kammhuber var bondesønn fra Oberbayern i Kongeriket Bayern.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han startet sin militære karriere som 18-åring ved utbruddet av første verdenskrig i 1914, da han ble soldat i 3. bayerske pionérbataljon i Den bayerske armé. I 1917 ble han forfremmet til løytnant.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble han ansatt som yrkessoldat i Reichswehr, det nye tyske forsvaret. I 1925 ble han premierløytnant. Han fikk mellom 1928 og 1930 utdanning til jagerpilot i Sovjetunionen på det tyskerne kalte Kampffliegerschule Lipezk som ledd i et hemmelig tysk–sovjetisk militærsamarbeid, og ble forfremmet til kaptein i 1931. Han tjenestegjorde fra 1933 til 1939 i Luftfartsministeriet og hørte til staben til general Walther Wever, som arbeidet med å bygge opp en strategisk bomberkommando. Dette arbeidet ble avsluttet i 1936 ved Wevers død. Etter dette arbeidet han med et tysk svar på det britiske luftforsvarets opprustning.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble Kammhuber oberst og vendte tilbake til aktiv militær tjeneste. Under mobiliseringen samme år ble han stabssjef for 2. luftflåte under general Hellmuth Felmy. I mars 1940 ble han kommodor for 51. kampskvadron («Edelweiss-skvadronen»). Under slaget om Frankrike havnet han i fransk krigsfangenskap og kom fri etter fire uker. Han ble etter dette knyttet til Luftwaffes overkommando.

I juli 1940 ble han sjef for 1. nattjagerdivisjon og dermed også leder for luftvernet og radarenhetene. I og med dette ble han koordinator for hele den tyske luftverninnsatsen. 1. oktober 1940 ble han forfremmet til generalmajor og 9. april 1941 fikk han ridderkorset. I august 1941 ble han general for nattjagerne og kommanderende general av 12. flygerkorps, som omfattet alle enhetene som deltok i nattforsvaret av Tyskland. Han bygget i denne egenskap opp den såkalte Kammhuber-linjen, som han ble kjent for. Han ble fratatt sin kommando i 1943 på grunn av en krangel med sjefen for Luftwaffe, Erhard Milch, og var uten oppgaver helt til februar 1945. Han spilte følgelig ingen betydningsfull rolle etter 1943.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av andre verdenskrig havnet han sammen med sin stab i amerikansk krigsfangenskap. Etter repatrieringen i 1948 jobbet han i noen år som vinhandler. I 1952 ble han knyttet til den amerikanske hærens militærhistoriske institutt, US Army Historical Division, i forbindelse med et stort forskningsprosjekt om Luftwaffes historie skulle dra nytte av tyske taktiske og strategiske erfaringer i en fremtidig krig med Sovjetunionen.

Den 6. juni 1956 ble han utnevnt til generalløytnant i Bundeswehr, det nyetablerte vesttyske forsvaret, og ble ekspedisjonssjef for luftforsvaret i Forsvarsdepartementet. Året etter ble han utnevnt til den første sjefen for Bundesluftwaffe, luftforsvaret i Vest-Tyskland. Han ledet oppbyggingen av det vesttyske luftforsvaret i tett samarbeid med det amerikanske luftforsvaret og etter forbilde av dette, og Vest-Tyskland ble utrustet med amerikanske jagerfly.

I 1960 holdt han gravtalen for generalfeltmarskalk Albert Kesselring. Han fikk rang som full general i 1961 og gikk av med pensjon 30. september 1962. Han hadde et nært vennskap med forsvarsminister Franz Josef Strauss.

General Kammhuber-kasernen i Karlsruhe er oppkalt etter ham; Bundesverfassungsgericht flyttet midlertidig inn i kasernen i 2011.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu, besøkt 30. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007275, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b TracesOfWar, TracesOfWar person ID 35799[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ss536q, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin 1923-1932, s. 155
  6. ^ Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, S. 431

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • «General Josef Kammhuber. Inspekteur der Luftwaffe von 1957 bis 1962». I: Geschichte der Luftwaffe. Bundesministerium der Verteidigung, 2013
  • Wolfgang Schmidt: «'Seines Wertes bewusst!' General Josef Kammhuber». I Helmut R. Hammerich og Rudolf J. Schlaffer (red.), Militärische Aufbaugenerationen der Bundeswehr 1955 bis 1970. Ausgewählte Biografien, München, Oldenbourg Wissenschaftsverlag 2011, ISBN 978-3-486-70436-5; s. 351–381.