Karl Rudolf Werner Braune

Karl Rudolf Werner Braune
Født11. apr. 1909[1]Rediger på Wikidata
Mehrstedt (Det tyske keiserrike, Schwarzburg-Rudolstadt)
Død7. juni 1951[1]Rediger på Wikidata (42 år)
Landsberg fengsel
Hengning
BeskjeftigelseJurist, Medarbeider i gestapo Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Medlem avSchutzstaffel
Sturmabteilung
TroskapTysklands flagg Tyskland
Tjenestetid1934–1945
EnhetSturmabteilung Sturmabteilung
Schutzstaffel Waffen-SS
KommandoerEinsatzgruppe D, Einsatzkommando 11b.
Kommandør for det tyske sikkerhetspolitiet SIPO og Sicherheitsdienst i Oslo
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten
Karl Rudolf Werner Braune på Commons

Karl Rudolf Werner Braune, Werner Braune, Karl Braune (født 11. april 1909 i Mehrstedt, Thüringen, død 7. juni 1951 i Landsberg fengsel) var en tysk jurist og SS-offiser. Han var Oberregierungsrat i det tyske innenriksdepartementet, leder for Einsatzkommando 11b og kommandør for det tyske sikkerhetspolitiet SIPO og SD i Oslo frem til kapitulasjonen.

Braune ble etter krigen dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[2]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Braune ble født den 11. april 1909 i Mehrstaedt som sønn av en kjøpmann, og gikk der på skole fra 1915 til 1920, og i Sonderhausen fra 1920 til 1928 da han tok abitur, den avsluttende eksamen fra gymnaset i Tyskland.[3]

Frem til 1933 studerte han jus i Bonn, under sommersemesteret 1930 i München, og fra vinteren 1930 til 1932 i Jena. Juli 1932 besto han eksaminasjonen på jusstudiene i Jena, og i januar 1933, eksamineringen for en doktorgrad i privatrett.[4] Han tok videreutdanning og praksis i Sonderhausen, Meiningen, Sonneberg, og sist i Berlin, der han i mai 1936 besto den siste eksaminasjonen for tittelen assessor (juridisk fullmektig).[3][5]

Sicherheitsdienst des Reichsführers-SS var en etterretningsorganisasjon i det nazistiske Tyskland mellom 1932 og 1945.

Nazi-karriere

[rediger | rediger kilde]

Den 1. juli 1931, i en alder av 22 år og fremdeles som student, ble han medlem av det tyske partiet NSDAP, der han fikk medlemsnummer 581 277. Han var medlem av Sturmabteilung fra november 1931 til november 1934,.[6]

Den 18. november 1934 ble han assessor i den tyske sikkerhetstjenesten Sicherheitsdienst (SD) i Koblenz, en rolle han tok dels fordi han måtte betale deler av utdannelsen selv[3], og ved inntreden i SD også medlem av vaktstyrken Schutzstaffel (SS), med medlemsnummer 107 364. Han skal ha fått løfter om karrierefremgang innen byråkratiet dersom han gikk inn i SD, og i juni 1938 fikk han da også stillingen som regjeringsassessor i innenriksdepartementet, samtidig som han fortsatte arbeidet for SD. I september 1938 begynte han i en stilling hos statspolitiet i Muenster og ble forfremmet til seksjonsleder (Abschnittsfuehrer) i SD, seksjon Muenster. Han prioriterte da oppgaver relatert til sikkerhetstjenesten og neglisjerte bevisst sitt arbeid hos statspolitiet, som derfor leverte en formell klage på ham.[3]

I april 1939 ble han overført til statspolitiet i Koblenz og var leder for dette kontoret fra mai 1939 til april 1940. Fra 11. mai 1940 til 29. mars 1941 var han sjef for statspolitiet i Wesermünde, og fra 29. mars 1941 til 29. januar 1943 i Halle ved Saale etter Otto Bovensiepen,[2] til han ble overført til krigstjeneste ved Einsatzgruppe D i oktober 1941.

Krigstjeneste: Leder for en Einsatzkommando

[rediger | rediger kilde]
Waffen SS' symbol Totenkopf, et dødninghode.

Fra oktober 1941 til 1. september 1942 tjenestegjorde Braune som leder for den om lag 100 mann sterke dødsskvadronen Einsatzkommando 11b i Odesa, under Otto Ohlendorf i Einsatzgruppe D. Gruppen besto av spesialtrente likvidatører, men også administrative tjenestemenn, såsom oversettere og forhørspersonell. I november 1941 ledet han gruppen inn på Krim-halvøya nord i Svartehavet. Ifølge hans egen utvetydig signerte erklæring og klare verbale vitnesbyrd i den senere Einsatz-rettssaken gjennomførte Einsatzkommando 11b under Braunes ledelse henrettelse av et stort antall sivile jøder og andre, deriblant en mengde kvinner og barn.[6] Lokale politistyrker og militser bisto også i massakrene.

Einsatzgruppe D, som kommandoen var del av, var ansvarlig for 90 000 henrettelser.[2] Særlig nevneverdig er massemordet i ukrainsk-russiske Simferopol, eller Gotenburg som byen var hetende fra 1941 til 1944, der Braunes kommando i dagene 11.-13. desember 1941 deltok i et massemord på drøyt 14 300 russere, jøder, romani, krimchaker og andre uønskede. Erich von Mansteins 11. arme hadde beordret at henrettelsene i Simferopol skulle fullføres før jul,[7] slik at de tyske styrkene skulle kunne feire jul i en «jødefri» sone.[8] Braunes kommando var utkjørt, og hæren stilte derfor lastebiler, bensin og mannskaper til disposisjon.[6] Fra midten av november 1941 til midten av januar 1942 ble 2 400 soldater fra den 11. arme gjort tilgjengelig. Den aktive del av kommandoen til Braune besto av bare 50 mann, ikke tilstrekkelig til å samle og likvidere flere titalls tusen mennesker.

Det var om lag 10 000 krimchaker (jødisk-russisk etnisk gruppe) i Simferopol før krigen. Da gruppen skulle samles ble det talt bare halvparten. Disse ble henrettet, både menn, kvinner og barn, mens resten ble antatt rømt fra byen.[9]

Braune kjørte personlig med Ohlendorf til retterstedet utenfor byen. Stedet som var valgt var øde, for å hindre at den sivile befolkningen skulle bli vitne til hendelsen. I forkant ble penger og andre verdisaker fjernet fra personene som skulle henrettes. Rett før utøvelsen ble deres ytterklær fjernet, altså tunge vinterkåper og slike ting, men de fikk beholde sitt innertøy. De ble deretter forflyttet til henrettelsesstedet, og plassert i små grupper foran en antitank-grøft med ansiktene snudd vekk fra grøften. Bødlene, som i hvert tilfelle besto av 8-10 mann fra politigruppen tilknyttet kommandoen, sto på den andre siden av grøften. Ofrene ble drept raskest mulig med et skudd bakfra.[6]

Ifølge Braunes vitnesbyrd fra Einsatzgruppenprosessen anså han henrettelse ved skyting som mer ærefull for begge parter (bøddel og offer) enn henrettelse ved bruk av gassvogn, og med den begrunnelse nektet han å benytte gassvogn.[10]

Som kommandør av Einsatzkommando 4b i Einsatzgruppe C ledet Werner Braunes yngre bror Fritz Braune (18. juli 1910 – etter 1973) også en dødsskvadron.

I august eller september 1942 ble Braune fristilt fra kommandotjenesten og i oktober 1942 var han tilbake i hjemlandet, i en stilling som sjef for statspolitiet i Halle ved Saale, som han holdt til januar 1945.[6] Han var samtidig leder for SD i Dresden fra 1. september 1942 til desember 1944.

Tjeneste for Sipo i Oslo

[rediger | rediger kilde]
Victoria Terrasse tidlig i 1950-årene, der Werner Braune noen år tidligere satt da han ledet Sikkerhetspolitiet på Østlandet.

I 1944 kom Braune til Oslo, til en langt roligere tilværelse enn tjenesten ved Østfronten. Han arbeidet ved HSSPF Nord (Oslo) fra desember 1944 til januar 1945, og tiltrådte den 5. februar som kommandør av sikkerhetspolitiet SIPO og Sicherheitsdienst (SD) i Oslo.[2] Hans fulle tittel var Kommandeur der Sipo und des SD, Oslo (KdS Oslo), og jurisdiksjonen dekket hele Østlandet fra svenskegrensen, med Østfold i sør til Dovre i nord og vest mot Årdal. Ved frigjøringen i mai 1945 tjenestegjorde 367 personer i gruppen.

Også broren Fritz hadde tilknytning til Sicherheitsdienst i Oslo, han var der rett etter det tyske inntoget i 1940, før han også dro til Østfronten for å lede en dødskvadron.

Etter et alliert bomberaid mot Victoria Terrasse flyttet landslederen for det tyske politiet Heinrich Fehlis sitt kontor fra Oslo til Stangelandgården, et treetasjes betonghus i gaten Vækerøåsen på Furulund i Bærum. Under Vækerøåsen sprengte tyskerne ut en stor bunker, kalt Festung Furulund.[11] Hovedkvarteret for KdS Oslo forble på Victoria Terrasse. Braune satt i stillingen til frigjøringen.

Braune hørte nyheten om at Tyskland hadde kapitulert på radio rett etter lunsj den 7. mai. For å beskytte sine Sipo-ansatte innkalte han klokken 19 samme dag avdelingslederne på Victoria Terrasse til møte. Planen var å fordele mannskaper fra politiorganisasjonene på de Wehrmacht-avdelinger som hadde sagt seg villige til å ta imot dem. Sipo i Norge besto på dette tidspunktet av 850 mann, mens Wehrmacht hadde hele 300 000 vanlige soldater i Norge, slik at man anså det mulig å kunne gjemme seg i mengden av tyske soldater.[12]

Karl Rudolf Werner Braune ble arrestert av britiske styrker i Oslo i mai 1945.

Oppgjøret: Einsatzprosess i Nürnberg

[rediger | rediger kilde]
Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D og Werner Braunes overordnede, vitnet i Nürnberg og hevdet at han bare hadde fulgt Førerens ordre. Han ble dømt til døden og henrettet.
Fengselet i Landsberg am Lech.
Werner Braune og mange andre nazistiske krigsforbrytere ble henrettet i Landsberg am Lech.

Da britene forhørte Braune om hans gjerninger på Østfronten i Oslo etter krigen, kunne han ikke huske hvor mange kommandogruppen hans hadde henrettet, men han beskrev klart at han hadde ordre om å drepe jøder, og at han hadde fulgt denne ordren til punkt og prikke. Britene vurderte ham som en meget intelligent mann, men uten respekt for menneskelig liv. Nå fremsto han som en desillusjonert nazist som ikke angret på hva han hadde gjort og som mente at alt han hadde foretatt seg var korrekt og berettiget.[2]

Under avhør ved Einsatzgruppenprosessen i Nürnberg i 1947-1948 bekreftet Braune at henrettelsene av jøder var en ordre fra toppen (Führer-ordre) og at han hadde ledet massehenrettelsene gjennomført av hans kommando-gruppe. Forsvaret hans gikk ut på at han bare hadde fulgt ordre.

I dommen fra Nürnberg-rettssaken mot Einsatzgruppene[13] lyder det:

Braune var kommandoleder med ansvar for denne operasjonen. Han har med et utvetydig språk påtatt seg ansvaret for massakren i Simferopol:

«Det fant sted under min ledelse. Jeg var på retterstedet med Herr Ohlendorf og vi overbeviste oss om at henrettelsene fant sted i henhold til direktivene fastsatt av Ohlendorf i forkant av oppdraget. Jeg var der personlig flere ganger, og veiledet (...) Videre, min underordnede Sturmbannfuehrer Schulz var alltid til stede, tropplederen for politikompagniet, og, tror jeg, en annen kaptein.»

Führer-ordren tilbød ingen årsaker eller forklaringer. Som et giljotin-blad som faller stoppet det aldri opp for å avklare grunner eller forutsetninger. Likevel, spørsmålet forelå for Braune, hvorfor hæren, som tilsynelatende plutselig hadde beordret henrettelsen, var så ivrig på at slaktingen skulle fullføres før jul. Braune opplyste nemnda og forferdet samtidig menneskeheten for all kommende tid:

«Führer-ordren var der, og så sa hæren «Vi vil ha det ferdig før jul». Jeg var ikke istand til på den tiden å finne alle grunner. Kanskje grunnene var strategiske grunner, militære, som fikk hæren til å utstede ordren. Kanskje var det territorielle spørsmål. Kanskje var det spørsmål av mat. Hæren var på den tiden redd for at hundretusener av mennesker skulle sulte i hjel i løpet av den vinteren på grunn av matsituasjonen...»

Det var også henrettelser etter jul. Einsatzordren, datert 12. januar 1942, forteller om en skjebnebestemt operasjon:

«...å pågripe upålitelige elementer (partisaner, sabotører, muligens fiendtlige tropper, fallskjermhoppere i sivile klær, jøder, ledende kommunister etc.).»

Braune innrømmet at han tok aktivt del i denne operasjonen. Han ble spurt om hva som skjedde med jødene som ble fanget i garnet som han hadde kastet ut, og Braune svarte:

«Om det var noen jøder, herr Aktor, ble de skutt, akkurat som de andre jødene.»

Spørsmålet ble da lagt om jødene ble gitt en rettssak, og tiltalte svarte:

«Herr Aktor, jeg tror at det har blitt gjort tilstrekkelig klart her at under ordren som var utstedt var det ingen muligheter til å holde rettssak for noen jøder.»

Dokument NOKW-584, som beskriver henrettelsene nevnt i det dokumentet, understreker følgende vesentlig element:

«SS-Sturmbannfuehrer Dr. Braune ga ordre på retterstedet for gjennomføring av skytingen.»

Selv om Braune avviser at han faktisk ga ordre til å skyte innrømmer han at han marsjerte med de dømte mennene til henrettelsestedet.

Utdrag fra rettsdokumenter i saken mot Werner Braune.

Henrettelse

[rediger | rediger kilde]

Braune ble den 10. april 1948 dømt til døden[14] for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og henrettet ved hengning 8. juni 1951 i fengselet i Landsberg am Lech. Dette er det samme fengselet som Adolf Hitler satt fengslet i for kuppforsøk i 1923-1924, og der han dikterte manifestet Mein Kampf for makkeren Rudolf Hess.

Braunes siste ord var: «Kameraden, es lebe Deutschland!» («Kamerater, lenge leve Tyskland»).[15] Enken fikk ham stedt til hvile på den kommunale kirkegården i landsbyen Oeslau i Bayern. Broren Fritz ble 12. januar 1973 dømt til ni års fengsel for sin delaktighet i utryddelsene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Berit Nøkleby (2003). Gestapo: Tysk politi i Norge 1940-45 (på norsk). Oslo: Aschehoug & Co (W. Nygaard). s. 218. ISBN 82-03-22788-0. 
  3. ^ a b c d «TRANSLATION OF DOCUMENT NO-4234 PROSECUTION EXHIBIT 163. AFFIDAVIT OF KARL RUDOLF WERNER BRAUNE,* B JULY 1947, CONCERNING EXECUTION OF JEWS IN RUSSIA». Volume IV · Page 214 (på engelsk). NUERNBERG MILITARY TRIBUNAL. Besøkt 09.05.2011. 
  4. ^ Braune, Werner, Gibt es eine Zwangsvollstreckung aus Verurteilungen zur Abgabe einer Willenserklärung?. Osnabrück 1934. (Doktorgradsavhandling fra 1932 ved Universitetet i Jena.)
  5. ^ Hilary Camille Earl (2009). The Nuremberg SS-Einsatzgruppen trial, 1945-1958: atrocity, law, and history (på engelsk). Cambridge University Press. s. 119. 
  6. ^ a b c d e «TRANSLATION OF DOCUMENT NO-4234 PROSECUTION EXHIBIT 163. AFFIDAVIT OF KARL RUDOLF WERNER BRAUNE,* B JULY 1947, CONCERNING EXECUTION OF JEWS IN RUSSIA». Volume IV · Page 215 (på engelsk). NUERNBERG MILITARY TRIBUNAL. Besøkt 09.05.2011. 
  7. ^ Benoît Lemay (2010). Erich Von Manstein: Hitler's Master Strategist (på engelsk). Casemate Publishers. s. 275. ISBN 1935149261, 9781935149262 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  8. ^ Harold Marcuse (2001). Legacies of Dachau: the uses and abuses of a concentration camp, 1933-2001 (på engelsk). Cambridge University Press. s. 107. ISBN 0521552044, 9780521552042 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  9. ^ Trials of War Criminals Before the Nuernberg Military Tribunals Under Control Council Law No. 10. Vol. 4: United States of America v. Otto Ohlendorf, et. al. (Case 9: 'Einsatzgruppen Case'). US Government Printing Office, District of Columbia: 1950. pp. 323-328
  10. ^ Jewish social studies, Conference on Jewish Social Studies (U.S.) (på engelsk). Volume 17. USA: Indiana University Press. 1955. s. 57. 
  11. ^ Martin Bergesen (09.06.2012). «Festung Furulund». Dagbladet. Besøkt 10.06.2012. 
  12. ^ Berit Nøkleby (2003). Gestapo: Tysk politi i Norge 1940-45 (på norsk). Oslo: Aschehoug & Co (W. Nygaard). s. 11, 14-15. ISBN 82-03-22788-0. 
  13. ^ Musmanno, Michael A., U.S.N.R, Military Tribunal II, Case 9: Opinion and Judgment of the Tribunal. Nuremberg: Palace of Justice. 8. april 1948. s. 176 – 178
  14. ^ «Mr. Brit ist eingetroffen» (på Deutsch). Der Spiegel. 13.06.1951. Besøkt 09.05.2011. 
  15. ^ «GERMANY: Case Closed». Time. 18.06.1951. Arkivert fra originalen 21. august 2013. Besøkt 20.05.2011.