Krapps siste spole (engelsk: Krapp's Last Tape) er en monolog av Samuel Beckett. Stykket hadde premiere ved Royal Court Theatre i London i oktober 1958.
Monologen kan regnes som nyskapende fordi den løste problemet med å formidle fortidige hendelser i monologer ved å gjøre bruk av et bånd og en opptaker. Stykket ble opprinnelig skrevet for skuespilleren Patrick Magee, som også var den første som spilte monologen.
Monologen omhandler personen Krapp, en aldrende mann, som sitter på et kontor. Han finner frem et gammelt lydbånd som han spiller av på en båndopptaker. Båndet inneholder en monolog Krapp spilte inn for lenge siden om ulykkelig kjærlighet. Mens Krapp hører på båndet, mimrer, ler og sukker han over seg selv. Han slår av båndet og spoler, og det virker da som om det er enkelte sekvenser han ikke ønsker å høre. Etterhvert tar han frem en mikrofon som han kobler til opptakeren, og så leser han liksom inn en respons til det han har hørt. Man merker etterhvert at minnene om tiden som har gått, plager ham, idet han begynner å fabulere høyt for seg selv.