Lan-nang, eller egentlig Lán-nâng-ōe (咱人話, også 咱儂話, også kalt Philippine Hokkien), er en filippinsk variant av den kinesiske språket hokkien. Navnet Lán-nâng-ōe betyr 'vårt (lán) folks (lâng) språk (ōe)'. Bakgrunnen er amoydialekten med sin hjemstavn i og rundt havnebyen Xiamen i Kina, og det er mye av ordforrådet som er nokså typisk nettopp for det gamle Xiamen og Choan-chiu. Lan-nang er svært dominerende i den kinesiskættede befolkning på Filippinene.[1] Dialekten er karakterisert av innlån fra tagalog (eller cebuano, blant kinesere i Visayas) spansk og kantonesisk. Godt over 90 prosent av alle kinesisktalende filippinskkinesere taler denne dialekten.
Philippine Hokkien har utviklet seg siden århundreskriftet til 1800-tallet blant filippinske migranter saom ble bofaste på Filippinene.
Fra tidlig på 1800-tallet ble den kinesiske immigrasjon fra det sørlige Fujian langt mer fremtredende og dominerende enn den fra naboprovinsen Guangdong. Det gjaldt særlig folk fra havnebyen Quanzhou og dens omland.
Hoveddelen av den kinesiske innvandringen til Filippinene og mange av kineserne i andre sørasiatiske land, som Thailand, Vietnam og Singapore, kom fra Quanzhou og byens omliggende fylker. Dette skyldtes i utgangspunktet at handelsfolk derfra etablerte handelshus i de land og havner man handlet med, og utfoldet en stor økonomisk aktivitet der.
Da skipsbyggingsteknikkene på 1800-tallet utviklet større handelsskip som etterhvert utkonkurrerte de tradisjonelle kinesiske seilskipene, var ikke lenger elvehavnen i Quanzhou egnet. Den var alt for grunn for store skip med skrog og kjøl som stakk dypere enn de kinesiske djunkene. Andre havner, som blant annet det nærliggende Amoy med sitt dype havnebasseng, overtok meget av handelen. Mange handels- og sjøfolk flyttet fra Quanzhou til Amoy. Dette var før britene etablerte seg i Hongkong og før handelshusene i Kanton og Kongmoon var særlig utviklet.
Endringene i skipsfarten utløste økonomisk tilbakegang og nød i Quanzhou-området. Men ettersom mange familier allerede var vel etablert utenlands og i trygge sosiale og økonomiske kår, var det relativt lett for dem å emigrere til de samme land.
Den dominerende stilling kinesere fra Quanzhou-området raskt fikk blant kineserne på Filippinene gjorde at hokkien ble det dominerende språket blant dem. De drev handel med etniske filippinere, alt etter landsdel men kontakten med tagalogtalende var den viktigste. De fikk også språkkontakt med spansk og engelsk. Deres kinesisk tok opp i seg som innlån ord for ting og forhold som de ikke hadde rede språk for i hokkien. Og ettersom de fleste kinesiske migranter fra Fujian var forretningsfolk og handelsmenn, hadde eller utviklet de også en egen ervervsmessig slang som fungerte godt uten å alltid innpasses i korrekt grammatikk. Disse faktorer har gitt Philippine Hokkien et meget sterkt innslag av slang fra engelsk, tagalog (og tildels andre filippinske språk) og fra deres kinesiske hjemstavner.