Libertas Schulze-Boysen | |||
---|---|---|---|
Født | Libertas Viktoria Haas-Heye 20. nov. 1913[1][2][3] Paris[4][2] | ||
Død | 22. des. 1942[1][2][3] (29 år) Plötzensee Berlin[5] | ||
Beskjeftigelse | Motstandskjemper, storyboard-artist, journalist, skribent, pressesekretær (1933–) | ||
Ektefelle | Harro Schulze-Boysen (1936–) (bryllupssted: Liebenberg)[6] | ||
Far | Otto Ludwig Haas-Heye | ||
Mor | Tora zu Eulenburg | ||
Søsken | Johannes Haas-Heye Ottora Haas-Heye | ||
Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–1937) (avslutningsårsak: Utmeldelse)[7][6] | ||
Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
Medlem av | Rote Kapelle[6] | ||
Libertas Schulze-Boysen, født Libertas Viktoria Haas-Heye (født 20. november 1913 i Paris i Frankrike, henrettet 22. desember 1942 i Berlin-Plötzensee) var en tysk opponent mot nazistene som tilhørte spionasje- og motstandsgruppen kalt Rote Kapelle under Det tredje rikes tid. Hun ble sammen med sin mann dømt til døden og henrettet for forræderi.
Libertas Haas-Heye tilbragte barndomsårene på godset til sin bestefar Philipp, prins av Eulenburg og Hertefeld (1857–1921) i Liebenberg nær Berlin.[8][9] Hun var datterdatter av den prøyssiske diplomaten Philipp, prins av Eulenburg gjennom hans datter Viktoria.
Hun tok sitt abitur på et gymnasium for jenter i Zürich og hadde også et opphold i Storbritannia.
Hun ble deretter ansatt av filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayers avdeling i Berlin som pressemedarbeider. Hun meldte seg inn i nazistpartiet i mars 1933.[8][9] I 1934 ble hun kjent med Harro Schulze-Boysen, som hun giftet seg med den 16. juli 1936 i Liebenberg. Tidlig i 1937 meldte hun seg ut av nazistpartiet.[8][9]
I tiden som fulgte skrev hun et stykke sammen med Günther Weisenborn, Die guten Feinde («De gode fiender»).
I 1940 skrev hun filmanmelder for Essener Zeitung mens hun også samlet på bildebeviser på nazistiske krigsforbrytelser i Det tyske rikes propagandaministerium. Hun støttet sin ektemann i hans arbeid med å finne og koordinere med likesinnede motstandere av det nazistiske regime.[8]
Sent i oktober 1941 ble hun besøkt av en sovjetisk etterretningsagent og satte ham i kontakt med sin ektemann. Gestapo oppdaget deres motstandsgruppe sommeren 1942 og hennes ektemann ble arrestert 31. august 1942. Schulze-Boysen advarte venner og skaffet av veien deres egne illegale dokumenter, men ble likevel arrestert den 8. september 1942.[9] Under tiden i fengselet skrev hun flere bemerkelsesverdige brev og dikt til sin mor.[10]
Hun og ektemannen ble sammen med flere andre stilt for Reichskriegsgericht («Rikskrigsretten») og ble satt under anklage. Hun ble anklaget for «forberedelse» til høyforræderi, assistanse til fienden, og spionasje. Hennes ektemannble også anklaget for forberedelse av høyforræderi, for forræderi i krigstid, militær sabotasje og spionasje.[11] Rettssaken konkluderte den 19. desember 1942 med dødsdommer for begge to.
Libertas Schulze-Boysen og hennes mann ble henrettet den 22. desember 1942 i Plötzenseefengselet i Berlin.[8][12][13]
I Lichtenberg i Berlin ble i 1972 en gate oppkalt etter Schulze-Boysen-paret.[13]
Rosita, hertuginne av Marlborough (født 1943),er hennes niese (fullt navn: Dagmar Rosita Astrid Libertas). Hennes grandniese er Sophie, arveprinsesse av Liechtenstein.