Liu Zhiji | |||
---|---|---|---|
Født | 661[1][2][3][4] | ||
Død | 721[1][2][3][4] | ||
Beskjeftigelse | Historiker, lyriker | ||
Far | Liu Zangqi[5] | ||
Barn | |||
Nasjonalitet | Tang-dynastiet[5] |
Liu Zhiji (forenklet kinesisk: 刘知几, tradisjonell kinesisk: 劉知幾, pinyin: Liú Zhījǐ, Wade-Giles: Liu Chih-chi, født 661 i Xuzhou det som i dag er provinsen Jiangsu i Kina, død 721) var en kinesisk historiker under Tangdynastiet.
Liu Zhiji la stor vekt på objektivitet i historieskrivningen og innskrenket seg i sine verker til hovedsakelig å presentere de rene fakta. I motsetning til den tidligere kinesiske historieskrivning benyttet han ikke den fortellerstil som gjerne tok med fiksjon og personlige tolkninger.
I 710 kom Lius verk Shǐtōng (史通), som kan betraktes som verdenslitteraturens første refleksjon over historiografiske problemer. Her kritiserer Liu eldre historikeres stil og metode.
Fra 699 til sin død i 721 virket Liu som konfuciansk lærd i datidens kinesiske hovedstad, Chang'an.
Hn har etterlatt seg minst tolv verker[6], hvorav Sān Jiào zhūyīng (三教珠英) med sine 1313 juan er det mest omfangsrike.