Ludovico Micara
| Ludovico Micara | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. okt. 1775[1] Frascati[1] | ||
| Død | 24. mai 1847[1] (71 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1798–), katolsk biskop (1837–) | ||
| Embete |
| ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ludovico Micara (født 12. oktober 1775 i Frascati i Kirkestaten, død 24. mai 1847 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Fødsel og oppvekst
[rediger | rediger kilde]Ludovico Micara var sønn av Gianfilippo Micara og hans hustru Gaetana Lucidi. Han var det tredje av syv barn i barneflokken, og ble døpt i katedralen San Pietro Apostolo i Frascati av sin onkel Francesco Lucidi, som da var erkeprest ved denne domkirken.
Han begynte sine studier ved seminaret i Frascati.
Kapusiner
[rediger | rediger kilde]Som attenåring trådte han inn i kapusinerordenen; han ble ordinert den 25. oktober 1794 og tok i den forbindelse ordensnavnet Ludovico da Frascati. Han fortsatte sin utdannelse ved Kapusinernes hus i Roma, men måtte forlate byen da Napoleons styrker okkuperte Roma i 1798. Micara fullførte studiene i Napoli.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet i Napoli mot slutten av 1798. I 1810 vendte han tilbake til Roma. Etter at franskmennene hadde inntatt Roma oppløste de nye herskerne kapusinerordenen. Ludovico Micara tiltrådte da som prest ved katedralen i Frascati, idet den egentlige tittelinnehaver var i eksil. Fordi han nektet å tillate et høytidelig Te Deum for en napoleonsk seier, måtte han flykte. Flukten gikk først til Civitavecchia og så til Corneto.[trenger referanse] Men han ble funnet, arrestert og fengslet. Han klarte å rømme, og gikk i dekning i Santa Severa.
Etter Napoleons fall gikk han tilbake til ordenslivet og ble lektor for konventet i Albano. I 1819 ble han provinsialminister for sin orden i Roma. Micara var kjent for sine teologiske innsikter og retoriske begavelser som predikant[trenger referanse] og ble invitert til å preke i alle større byer i Italia.
Han ble tilknyttet Den romerske kurie den 13. september 1820 som predikant for det pavelige hus og ble også teologisk rådgiver for biskopene.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Ludovico Micara ble kreert til kardinal in pectore i desember 1824 av pave Leo XII; publisert i mars 1826, med Santi Quattro Coronati al Laterano som tittelkirke.
Han var prefekt for Kongregasjonen for ritene 1843–1844, og for Kongregasjonen for seremoniene 1844–1847. Han deltok ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, ved konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI, og ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX. Han ledet sistnevnte konklave.
Også som kardinal hadde Ludovico Micara en beskjeden livsførsel,[trenger referanse] og i Roma fortsatte han å bo i kapusinerklosteret ved Piazza Barberini. Han døde den 24. mai 1847 og ble bisatt fra kapusinerkirken Santa Maria Immacolata i Roma.
Han var grandonkel av kuriekardinalen Clemente Micara (1879–1965).
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
- Kardinal Bartolomeo Pacca den eldre (1756-1844) *1786
- Kardinal Ludovico Micara (1775-1847) *1837 [2]