Luigi Maglione | |||
---|---|---|---|
Født | 2. mars 1877[1][2] Casoria[3] | ||
Død | 22. aug. 1944[4][1][2][5] (67 år) Casoria[3] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1901–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
Medlem av | Det pavelige vitenskapsakademi[6] | ||
Utmerkelser | Storkorset av Tårn- og sverdordenen[7] | ||
Våpenskjold | |||
Luigi Maglione (1877–1944) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Maglione var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var nuntius i Sveits 1920–1926 og i Frankrike 1926–1935. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1938–1939 og kardinalstatssekretær 1939–1944.
Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI. Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.
Maglione var seminarist ved Almo Collegio Capranica i Roma, der en av hans medstudenter var Eugenio Pacelli, og studerte ved forskjellige romerske universiteter. Han tok doktorgrader i katolsk teologi og i filosofi.
Han ble presteviet 25. juli 1901 og arbeidet som kapellan i erkebispedømmet Napoli til 1908. Ved siden av dette studerte han videre.
Etter tre års utdannelse ved det pavelige diplomatakademi trådte han i 1908 inn i det pavelige diplomatis tjeneste og arbeidet frem til 1918 i Statssekretariatet i Vatikanet. I årene 1915 til 1918 underviste han dessuten ved det pavelige diplomatakademi.
I 1918 utnevnte pave Benedikt XV ham til midlertidig pavelig representant til Folkeforbundet i Sveits.
Den 1. september 1920 ble Maglione utnevnt til titularerkebiskop av Caesarea in Palaestina og til apostolisk nuntius for Sveits. Han ble bispeviet den 20. september 1920 av kardinal Pietro Gasparri. Medkonsekrerende var kurieerkebiskopen Bonaventura Cerretti, og den apostoliske nuntius til Nederland, erkebiskop Lorenzo Schioppa.
Fra 1926 til 1935 var han deretter apostolisk nuntius i Frankrike. Ved ankomsten i Frankrike ble han antatt å være pro-tysk og holdt noe på avstand, men han ble etterhvert meget godt likt av den franske regjering.[trenger referanse] Han skal i sin tid i landet ha hatt innflytelse på utformingen av Hoare-Laval-pakten under den andre italiensk-abessinske krig.[8]
I 1935 utnevnte pave Pius XI ham til kardinalprest med titularkirken Santa Pudenziana og gav ham i 1938 ledelsen av Konsilskongregasjonen (senere Klerus-kongregasjonen).
Få dager etter valget av pave Pius XII ble Maglione av denne i mars 1939 utnevnt til kardinalsstatssekretær, det vil si som Pavestolens utenriksminister. Som den viktigste samarbeidspartner av Pius XII under andre verdenskrig var kardinal Maglione involvert i Den hellige stols arbeid for å redde flest mulig jøder fra nazistenes utryddelse.[trenger referanse] Maglione gav det pavelige diplomati beskjed, og i den grad mulig, økte midler, til å gripe inn i favør av jødene ble forfulgt eller levde under trussel om å bli deportert.
Han døde den 22. august 1944 i Casoria og ble også begravet der.
Hans episkopalgenealogi er: