Megalapteryx didinus | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Megalapteryx didinus (Owen, 1883) | |||
Synonymi | |||
Dinornis didinus Megalapteryx Megalapteryidae | |||
Populærnavn | |||
(høylandsmoa, fjellmoa) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | †Dinornithiformes | ||
Familie | †Megalapterygidae | ||
Slekt | †Megalapteryx | ||
Økologi | |||
Habitat: | terrestrisk, flygeudyktig | ||
Utbredelse: | New Zealand |
Megalapteryx didinus (fjellmoa, høylandsmoa) var en stor flygeudyktig fugl i den utdødde familien Megalapterygidae, endemisk til New Zealand. Den er utdødd og eneste kjent art i den utdødde slekten Megalapteryx. Arten ble trolig utryddet av maoriene rundt år 1500, etter at de jaktet den til utryddelse. Ingen ting tyder på at moaene var truet av utryddelse før maoriene ankom.[1] De invaderte New Zealand sent på 1200-tallet. Trolig var både eggene og fuglekjøttet viktig matkilder for dem, spesielt siden de flygeudyktige fuglene var enkle å fange eller drepe for maoriene.
M. didinus blir regnet blant de minste av moaene og veide cirka 28–80 kg,[2] og man regner med at høyden cirka 65–95 cm. Hunnen var størst. De største moaene kunne trolig måle mer enn 3 m i høyde. M. didinus, som levde i kjølig alpint klima i høyder opp mot 2 000 moh, hadde fjær som dekket hele kroppen, unntatt nebbet og føttene.[3] Tidligere trodde man at disse fuglene gikk mer oppreist, men nyere forskning har avdekt at dette kanskje ikke var tilfellet.
Fjellmoaen var en atletisk og slank moa med et lite hode,[4] en delikat spisst buet nebb og relativt store nesebor og øreåpninger. Den hadde flekkete fjærdrakt som strakk seg til roten av nebbet og dekket underbena.[2]
Et team av arkeologer oppdaget rundt 1990 en tilnærmet perfekt mumifisert høyrefot, med alle fire tær og klør intakte, etter en M. didinus, i et grottesystem på Mount Owen nord på Sørøya. Foten viste seg å være cirka 3 300 år gammel.[3]
Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[5] Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[5]
Dinornithiformes |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||